"anti-kjappkjapp"

Einar Gelius - i hvert fall ingen Hognestad..

Fredag 7. Januar 2011 · Andreas Raaum · Religion

T T T
print denne siden

Den franske generalen  Boulanger skjøt seg på sin elskedes grav i Bryssel. Presten Gelius satt sin sluttstrek på prestegården på Vålerenga. Det de to har felles er det manglende motet; da det gjaldt, feiget de ut. Boulanger fant ingen trøst, Gelius hadde kjæresten på bakrommet.

Boulanger er hovednavnet i det første store stormløpet mot Den tredje republikk i Frankrike. Det kunne se ut som det bare var å plukke opp makten, men så sviktet motet. Selvmord ble hans utvei.

Ca 130 år seinere og langt lenger nord var det nordmannen Einar Gelius’ tur, han var dog ingen militær med høy grad, han hadde ingen annen makt enn den som lå i kjendispressens spalter, ”hurra”rop på nettet og sin menighets hengivenhet; det må sies. Han erklærte de konservative i kirken som sin fiende, men forsvant med en årslønn.

Det mest gåtefulle i historien om Einar Gelius’ sortie er hans tro på støtte. Deretter kommer at han fikk holde på så lenge.  Det betydningsfulle i ”soga om han Einar prest” – slik jeg ser det - er at den avslørte ”folkekirken”. De som støttet han i hopetall, så seg som representanter for Den norske folkekirken. Og er de det, Gud være lovet at kirken snart blir løst fra Staten og folk finner sine plasser.

”Sex i Bibelen”

Onsdag 20.oktober 2010 kom boka ut – ”Sex i Bibelen”, forfattet av sognepresten i Vålerenga menighet i Oslo, ”bærnefydd” i Arendal, også min by, men den hadde jeg (midlertidig) forlatt da Einar så dagens lys. ”Dagbladet alltid foran” – i hvert fall i dette tilfellet. Tirsdag den 19. – dagen før ”sleppet” -  ble boka anmeldt av Jon Rognlien. Han ble de nærmeste dagene flittig sitert, et øredøvende flertall av honorationes i den norske kirke hadde selvfølgelig ikke lest boka, men nøyde seg med de stykkene slakter Rognlien la fram – helt uspiselige!

Gelius-boka ble presentert under hovedtittelen ”Gelius-cocktail”. Undertittelen var ”Et skremmende sammensurium av høysang, urin og lesbiske orgier.”Og deretter: ”Presten Einar Gelius setter seg fore å ny-lese Bibelen for å finne hold for sitt ny-vitalistiske livssyn, men for å få til det, må han nærmest fyllekjøre mellom Bibelens bud. Prosjektet skal vise oss at Bibelen ”oser av sex og erotikk”. Men dette er jo å snu tingene fullstendig på hodet. Gelius leter med lys og lykter mellom bibelske linjer for å finne livsbejaende kjønnsliv. Fangsten er syltynn, og de få tekstene som egner seg, må tværes ut og gjentas i kapittel etter kapittel.” Rognlien nevner ”noen spekulative eksempler”, for eksempel påstanden om at det har foregått lesbiske orgier i kong Xerxes’ harem, men ”spor av noe sånt” finnes ikke i teksten, slår Rognlien fast. På detaljnivået finner jeg dette: ”Når Rut legges seg ved Boas føtter og han sier til henne –Bli liggende til i morgen tidlig, kommenterer Gelius: -Her var det ingenting å vente på! Het og kraftig sex ble praktisert..” Og etter dette skriver Rognlien ”Hæ?”

Puh! Jeg tar med litt til: ”Aller verst blir det når Gelius forteller om sine egne seksuelle eskapader. Han har tydeligvis fått en forkjærlighet for fetisjisme og ”våtsex”, og tolker dermed Høysangens vakre bilder om dryppende myrra til å dreie seg om ejakulerende kvinners urin. Hjelp!” Og litt til: ”Det ”oser” ikke av sex ett eneste sted i Bibelen. Men denne boka oser av spekulativ forlagsvilje og et ufromt ønske om å ligge ved de mange juletrærs føtter. Gelius er en snodig fyr. Det virker som han er villig til å være med på hva som helst.” Og enda litt.. Nei! Over til Maiken.

Smak selv

Rognlien er ikke den eneste på ”saken” i Dagbladet. Maiken Nøtsund Fotland leverer så det holder. Hun har åpenbart også lest boka og siterer villig vekk: Om ønskeligheten av sex før ekteskapet, om bruk av seksuelle hjelpemidler (for eksempel porno og masturbasjon), om bibeltekster som ”beskriver homoseksualitet på en befriende og vakker måte.” Maiken har fått med seg Jesus’ forhold til kvinner og seksualitet: ”Gelius stiller spørsmål om hvorvidt Jesus hadde sex, men finner ikke noe entydig svar. Selv mener han at det ikke er utenkelig, og trekker følgende konklusjon om forholdet mellom Jesus og Maria Magdalena: jeg tenker meg iallfall at dette må ha vært noe mer enn et vennskapelig forhold.”

Artikkelen er utstyrt med en ordliste, dvs. opplysninger om hva som står om temaene oralsex, våtsex, sæd og G-punktet. ”Våtsexen” starter med et spørsmål: -Hvorfor virker urin pirrende på noen? ”Sæden” lyder i sin helhet: ”Akkurat som fortynnet urin lukter og smaker lite, vil sæd lukte og smake mindre hvis man har hyppig sædavgang. Om dette stemmer er ikke godt å si. Det er bare en måte å finne ut av det på – og det er å smake selv!”

Maiken Nøtsund Fotland er også ansvarlig for intervjuene, blant annet et med Nils–Tore Andersen, (nå avgått) leder for Kirkerådet, som svarer saklig på ord jeg ikke trodde en norsk kirkerådsleder helt forsto(?)  Han får opplest bl.a. Gelius’ ord om porno - at porno kan være et ”virkemiddel til å stimulere både til mer masturbasjon og mer kåthet sammen med partneren,” og svarer: ”Det er jeg dypt uenig i. Pornografi er krenkende for kvinnen, og jeg tar avstand fra det. Det er imidlertid ikke sant det han sier om at kirken ikke har akseptert den seksuelle leken. Kirka vil at man skal ha et godt seksualliv, og har mange eksempler på det innenfor ordnede samlivsformer,” sier Andersen. Som synes at boka ikke er farlig for kirken, bare for Gelius selv. At Gelius sier noe merkelig, er vi blitt vant til, men her ”skader han seg selv som prest,” poengterer han.

Pervoprest!

Dagen etter var det Marthe Michelets tur, vi er stadig i Dagbladet, den 20. oktober, dagen da boka ble lansert.  Nå var Gelius blitt ”pervoprest”. Boka hans var noe av det flaueste Michelet hadde lest, ”det er så mye safter og væsker at det skvetter fra sidene.” Hun gremmes over at Gelius gjengir en mail fra sin elskerinne som ønsker seg grupppesex, og hennes beroligende ord i den forbindelse finner ingen nåde hos Dagbladets moralvokter: ”Ei deilig jente til i vår relasjon blir bare en forlengelse av meg. Å dele min elskede naken og kåt med ei annen jente gjør meg vill og kåt.” Ja, ja.

Det klart mest oppsiktsvekkende ved boka, slik Michelet ser det, er at ”sognepresten i Vålerenga kirke er Norges første offentlige person som står åpent fram som våtsex-entusiast”. Han hyller ”det utrolige samspillet mellom to elskende mennesker som vil dele alt med hverandre, også egne kroppsvæsker.” MM sier det ikke direkte, men det betyr at de pisser på hverandre, og dermed …”det skulle altså en prest til for å bryte et av de siste seksuelle tabuene våre.”

Iflg Michelet prøver Gelius å være en kirkelig utgave av Kristin Spitznogle, landskjent sex-ekspert, ikke fra det store utland, men fra det høye nord, Tromsø. Men som seksualopplysningsbok er ”Sex i Bibelen”, etter hennes mening, noe av ”det kleineste du kan tenke deg”. Hun gjengir Gelius’ råd om å prøve seg fram på egen kropp – hele tiden i forvisningen om at ”Gud er skikkelig for sex”. Michelet skjønner egentlig ikke hvorfor Gelius ikke sier det like ut –”sånn ville Jesus ronka, men det er liksom hakket før.”

Mesteparten av boka, konstaterer Michelet, er et oppgjør med kirkens seksualfiendtlighet, og de personlige vanskene det skaper i de troendes liv, for eksempel hos de homofile. Men hennes konklusjon er at hans advokatur ikke holder mål. ”Pervosprest!” – det og intet annet. Æsj! Pervoprest!

Og Marthe Michelet fikk svar, i Dagbladet for 27. oktober, av sexologen Gro Isachsen som etterlyser Dagbladets tradisjonelle tolerante og liberale redaksjonelle linje i sexsammenheng. Vet ikke avisa/Michelet at hennes fordømmende omtale av trekant og våtsex rammer tusener av norske kvinner og menn?  Ja, hun skulle bare visst hva som foregikk i fedrelandet, fnyser sexologen. ”Den fnisende og uvitende Michelet ville fått sjokk om hun visste mangfoldet av seksuelle aktiviteter som inngår i sexlivet til folk vi omgås til daglig,” avslutter den erfarne sexologen sitt oppgjør med moralisten Marthe Michelet og forkynner at ”vi alle i dette landet ønsker et liberalt samfunn der det er plass til all sikker, sunn og samtykkende sex.” Så vet vi det.

”Solstrålen”

Dagen etter, 28. oktober, kunne Dagbladet presentere årets scoop i Gelius-sammenheng, nemlig et innlegg til forsvar for den i Dagbladet så utskjelte presten, forfattet av ingen ringere enn selveste ”Solstrålen” fra sexboka, kvinnen som skal ha gitt ham de mest fantastiske sexopplevelsene. Hør bare: ”Der lå hun foran meg, som en vidde – med bryster som små fjelltopper, med armer som smygende greiner som grep etter meg, med et kjønn som en liten skog som skjulte den vakreste og våteste elv, med åpne bein som bruer fra henne og inn i mitt rike.” Nei, unnskyld, akkurat det der var visstnok om en annen enn ”Solstrålen”..

Innledningsvis minner ”Solstrålen” oss om filmen ”Som i Himmelen” av Kay Pollack, en film som gikk på norske kinoer for noen år siden. Den fokuserer på en prest med en vridd tilnærming til sexlivet og som så, hjemme i stua, faller på sine knær i bønn om tilgivelse for egne seksuelle tanker og ber Gud fri ham fra begjæret. ”Minuttene etter går han blindt forbi sin lengtende kone og finner fram en bok i bokhyllen, med et pornoblad gjemt inni.” Einar Gelius er denne prestens rake motstykke! Vi har å gjøre med en prest som i Bibelen leter fram tekster som ”handler om seksualitet og attpåtil viser til egne erfaringer for ikke å virke hyklerisk, men ekte. Noe som burde gjøre han både troverdig og modig.”

Jeg siterer ivrig videre: ”Menneske først, deretter kristen. Dette er noe Einar har forstått for lengst. Skal en gjøre seg både forstått og fortrolig med folket, må en fjerne avstanden som er laget gjennom århundrer. Ifølge kristenfolket er seksualiteten bare god under trygge rammer, oversatt: bare i ekteskapet. At antallet aleneboende i Norge har økt markant de siste 15-20 åra, er de visst blinde for.
På den annen side står Einar Gelius, som mener kirken hører folket til, akkurat som seksualiteten gjør det, det være seg i ekteskapet eller utenfor. Det finnes god seksualitet også utenfor ekteskapet. Det viktigste er å ville hverandre vel og elske din neste som deg selv. Gjør Kristen-Norge og Dagbladet narr av Einar, gjør de samtidig narr av folket. Jeg er personlig krenket på begges vegne.” Det Gelius har forstått – ifølge ”Solstrålen” – er at det å elske – åpenbart i mange former og stillinger – er relevant for forståelsen av Gud som skaper.

For ”Solstrålen” er Einar Gelius selve ”folkepresten”, en prest som folket på grassrota elsker, fordi han bryr seg, fordi han gjør så mye for menigheten og lokalmiljøet. Og folk kommer langveis fra for å få barna sine døpt i Vålerenga kirke; par ”som ikke alltid kanskje står like sterke i troen, men er sterke i håpet” vil bare ha Einar til å vie seg. De kulturradikale og kristenkonservative burde, i stedet for å være så kritiske og fordømmende ”heller være åpne og spørre om det kanskje er noe å hente hos denne mannen.” Hos ”Solstrålen” er ingen tvil: ”Einar er en varm, inkluderende og raus prest, og et godt menneske.” En skikkelig ”folkeprest”.  Hun lover seg selv at hun aldri mer skal kjøpe Dagbladet. Spar penga! ”Gå i stedet ut og kjøp både Bibelen og Einars bok, fryd dere og ønsk hverandre vel. God lesning.”

Det var sterke saker, og jeg har bare ett spørsmål: Visste Gelius om denne artikkelen? Hadde han lest den, kanskje rettet litt på den, føyd til og trukket fra? Hva tror du? Apropos ”Solstrålen”. Det har seg slik at i avisa ”Norge I dag” har redaktøren, Finn Jarle Sæle ved en anledning omtalt nestelederen i KrF, Dagrunn Eriksen, som ”Solstrålen”.  Slikt kunne ikke bli stående, og nestlederen twitret i vei: ”Jeg er ikke ”Solstrålen” til Gelius, ei heller til herr Sæle. De nevnte herrer må klare seg uten mitt skinn.”

”Søk avskjed, Gelius”

At Dagbladet gikk bananas var nok litt mindre ventet enn ”dødsdommen” fra DagenMagazinet, presseorganet fra Bergen på kristenfolkets (ytterste) høyre fløy. ”Søk avskjed, Gelius” het lederen den 21.oktober. ”Du er ingen prest, du hører hjemme i underholdningsbransjen.” Detaljer fra sexlivet til den middelaldrende presten på Vålerenga er både ”plumpt, usmakelig og faktisk også ganske latterlig.” Og ville selvfølgelig vært forbigått i taushet om det ikke også var slik at teologen Gelius gjorde forsøk på å omtolke det kristne synet på seksualitet og slo fast at kirkens holdning til sex førte til overgrep. Slikt kunne man selvfølgelig ikke la passere tollfritt.

Og hvordan står det til i ”Gelius’ egen verden?” spør lederskribenten, og svarer at der ”er det bra å ha sex før og utenfor ekteskapet. Det spiller ingen rolle hvilket kjønn seksualpartneren har. Eller hvor mange av dem det er. Slike synspunkter står selvfølgelig i klar opposisjon til den samlede kirkes lære om de gode rammene for den menneskelige seksualitet. Og like selvsagt er disse tankene på fullstendig kollisjonskurs med Bibelens budskap.” Gelius’ ”bibelstudier” sies å være null verd. ”Det eneste Gelius har å stille opp med er litt overfladisk, selektiv og spekulativ lesning av et knippe bibeltekster.”

Iflg avisa har Einar Gelius tidligere uttalt at han ikke tror på Gud. ”Slik sett virker konklusjonen i denne saken nå overmoden,” slår lederskribenten fast. For Gelius burde tiden som prest være over. ”Hvis han verken tror på den guddommen som kirken hans tilber eller på etikken den forfekter, hvorfor i all verden skal han på liv og død være prest da? Det mest redelige av Einar Gelius ville være å levere inn avskjedssøknaden sin ved første anledning. Hva venter du på, Gelius?” spør lederskribenten retorisk.

På rekke og rad

DagenMagazinet følger opp lederartikkelen. I samme nummer intervjues tre prominenser i teologisk sammenheng. Professor ved Menighetsfakultetet, Harald Hegstad synes ”det er problematisk at en prest i Den norske kirke utgir en bok som ser ut til å bryte med det medlemmer av kirken bør stå for i seksualetiske spørsmål.” Hegstad hadde ikke lest boka, men ut fra presseomtalen virker det som Gelius ”nærmest tar til orde for en løssluppenhet eller grenseløshet på det seksuelle området.” Hegstad er leder for Oslo bispedømmeråd, identisk med Gelius’ arbeidsgiver, og mener saken dreier seg om hvorvidt Gelius klart har brutt med kirkens lære eller de etiske krav som stilles til en prest.

Anfin Skaaheim, også han medlem av Oslo bispedømmeråd og med lang fartstid i ledende stillinger i   norsk kirkelig organisasjonsliv, beklager at det er så vanskelig å få avsatt sogneprester. Det ideelle burde være, hevdet han at ”det en prest står for må prøves ut fra Skrift og bekjennelse. Og Gelius har vært utenfor Skrift og bekjennelse så mange ganger at han ut fra en slik retningslinje skulle vært avsatt for lenge siden,” sier Skaaheim som understreker at boka bare er ”en del av en større sammenheng”.  I boka bryter Gelius med ”bibelsk samlivsetikk.” Han avviser at Gelius skader kirken ”fordi mange ikke forbinder han med det kirken står for.” Hovedproblemet for kirken, slik Anfinn Skaaheim ser det, er at man ikke har ordninger som kan ”få slike prester ut av tjeneste”. Men han har tillit til at bisp og domprost handterer saken slik at Gelius sier opp. Han minner om biskop Andreas Aarflot i sin tid ba Helge Hognestad om å slutte, hvilket Hognestad gjorde, men bare for å gjøre comeback drøye ti år seinere. Om Gelius’ bibelbruk hevder Skaaheim at ”den er en forvanskning og feiltolkning av en rekke bibelsteder.”

Heller ikke professor Gunnar Heien ved Menighetsfakultet har lest boka, men han har reagert negativt på det han har sett av sitater. Også han står fast på at Gelius som prest ”bør uttale seg i samsvar med bibelsk veiledning på det etiske området.” Han innrømmer  at det i kirkens historie har vært ”mye negativ forståelse av seksualitet”, men at Gelius slår inn ”åpne dører” når han snakker om slikt ” i vår tid”. Videre hevder Heiene at Gelius snur opp og ned på bibelsteder ”for å få Bibelen til å syde av sex”. Og, hevder professoren, ”når han bretter ut sitt eget og andres sexliv, er det direkte usmakelig.”

Suveren på nettet

Mens Gelius motstandere åpenbart hadde erobret avisspaltene, viste tilhengerne tidlig sin støtte på Facebokk, Twitter og andre nettsteder. Jeg rasker med meg noen uttalelser, korte og krystallklare i sin hyldest:
- Hei Jon Gelius (de to brødrene forveksles stadig). Stå på!
- Neida. Gelius er en kul prest han. Det er Kvarme som burde gå.
- Kirken bruker mer tid på å sparke Gelius enn på å avdekke og straffe prester som forgriper seg på små barn.
- ..tøffeste presten i landet. – hadde enda flere vært som han, så kanskje flere hadde møtt opp i kirken.
- Jeg meldte meg ut av statskirken for lenge siden, nettopp på grunn av slike mørkemenn som nå vil ha Gelius sparket. Stå på Einar, du har min full støtte.
- Du har mange som støtter deg, så stå på.
- …ikke rør folkepresten vår.
- Gelius er et frisk pust blant sjølgode hengehuer. La Gelius få bli!!!!
- Du er godt likt i flere menigheter. Det må være rom for slike som deg.
- Han får hele min støtte. Håper de andre slutter med sex, så slipper vi i hvert fall deres etterkommere.
- Hvis det ikke er høyt nok under taket i kirken for Einar Gelius, så er det neppe plass til et flertall av   folket der heller.
- Det hadde jo vært reint for jævlig om kirken fikk en populær prest.
- Alt håp er nok ute for folkekirken dersom en prest som du blir avskjediget.
- Han er et prakteksemplar for kristendommen, hadde alle prester vært som han hadde kirken hatt gjester i fleng og ikke problemer med økonomien.
- Statskirken tåler ikke prester som taler fra hjertet og er menneske – må vel være sau for å jobbe der.
- Stå på! Kirken trenger deg!
- Han er en moderne prest og kanskje er det han som kan få folk i kjærka igjen. De andre lever i middelalderen; og oppfører seg sånn også.
- Flott fyr han Gelius. Han får min støtte.
- ..ikke gi deg, trenger folk som deg.
- ”Din menighet” er snart større enn statskirkens.
- Heia Gelius, skulle hatt flere prester som deg.
- ..står utenfor statskirken, men du har min støtte.

Og sånn i nærmest det uendelige. Jeg tar også med hva Klanens talsmann, Christer Kjeldsen sa til Nettavisen(17/11): ”Vi ønsker ikke å ha noen oppfatning av klanmedlemmenes sexliv. Vi oppfordrer dog på generelt grunnlag til seksuell frihet, og besitter sånn mange års erfaring med kjærlighet og fysisk kontakt mellom mennesker på tribuner og i busser langs den norske landeveien.” Og dagen etter kunne VG fortelle om følgende fangst på Klanens nettside: ”Vi ønsker Gelius lykke til, vi vet godt hvordan det er å sloss med mørkemenn med for mye makt. Videre håper vi at han ikke mister jobben og blir trygda, han er for viktig for nærmiljøet til det.”

Gud bevare meg for mine venner! Mine fiender skal jeg greie selv, var det en som sa. Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at en ”oppriktig” Einar Gelius må bli oppgitt over slik støtte. Hvis ikke? Hvordan i himmelens navn ville det være forsvarlig å føre en kamp mot ”kirkens konservative”  i spissen for et fotfolk som vil ha en kirke som ikke stiller krav verken til tro eller handlinger, en kirke hvor det er godt å være, hvor en kan få høre det en vil høre? Kanskje var det det Gelius skjønte – til slutt, og kastet kortene. Hos meg styrker heiaropene og hyldesten til den ”kule” Gelius min rotfestete overbevisning om at Statskirken MÅ bort! Det store, store flertall i Fedrelandet har ingenting der å gjøre. Kristendommen er en tro, ikke en varmestue. Den stiller krav og sier ikke ja til alt som er bekvemt. En ”folkekirke” er en absurditet.

Det er summen som teller

Til forsvar for Gelius blir det anført at mens kirken tar Gelius på grunn av sexboka, overser de/velger å overse hva en rekke andre prester gjør/har gjort i strid med lære og reglement. Jeg har en ”liste” fra ABC-nyheter 19.november, i alt 10 eksempler:
- Presten i Borgund kirke fikk reservere seg da han nektet å døpe barnet til et lesbisk par i Ålesund.
- En prest i Nordland fikk lov til å nekte fraskilte giftemål.
- Presten Bjørn Lian mener at det ikke er en ”menneskerett å få barn, men en Guds gave” og mener kunstig befruktning er å tukle med skaperverket.
- Sognepresten i Tveit i Kristiansand fraråder folk offentlig fra å gi tiggere penger.
- Sykehuspresten på Haukeland Universitetssykehus, Liv Ingrid Svela, har mange ganger velsignet og holdt en dåpslignende seremoni for senaborterte fostre.
- Bispemøtet har vedtatt at det må avklares i det aktuelle bispedømmet om prester kan nekte tilsyn fra en homoliberal biskop. I Stavanger har 19 prester nektet.
- Professor og teolog, Jorunn Økland, mener far ikke skal føre sin datter til alters. Ritualet symboliserer at kvinnen er mannens eiendom.
- Sogneprest i Moss, Anders Leknes, fordømmer bruken av dyrket mark til golfbane eller andre formål.
- En feministisk prest endret liturgiens ”Faderen, Sønnen og Den hellige ånd” og døpte at barn i ”Skaperen, Frigjøringens og Lovgiverens navn”.
- Ole Christian Kvarme har selv (i 2007) nektet en homofil prest jobb i Den norske kirke.

Nå kan man selvfølgelig mene mye om hvor relevant disse enkeltpunktene er - for Gelius’ tilfelle. I hans tilfelle er poenget nemlig ”den samlete produksjon”. Hvert enkelt klagepunkt har kanskje ikke tilstrekkelig bærekraft, men summen… (Men uansett var det en artig liste..) Gelius ble ansatt som prest på Vålerenga i 1995 (10 år etter han tok teologisk embetseksamen, ved Universitetet i Oslo, altså ikke ved Menighetsfakultetet), og har således hatt god tid på seg.  Enkeltvis gir altså hendelsene neppe vekt til en stillingsoppsigelse, men i sum blir det annerledes, dog under forutsetning at sakene er dokumentert, at Gelius har fått skriftelige advarsler. Her følger en ”liste” som avsluttes med sexboka, som er den utløsende faktoren, altså ikke den eneste årsaken. Noen kaller lista ”overtrampslista”.

 ”Overtrampslista”

- i ”slutten av forrige århundre” slapp Gelius en rekke ”kjendiser” til på prekestolen i Vålerenga kirke under høymessen. Finn Schøll fikk tale, Knut Haavik også – og sogar Stein Erik Hagen sa noen ord til menigheten. Men! Da Gelius inviterte muslimen Aslam Ahsan (i 1997), satte biskopen foten ned. Der gikk grensen!
- i 2002 var det et TV-program med Per Ståle Lønning som programleder. VG brakte et foto av lystige herrer på bar – Arne Treholdt, Vidar Kleppe, Sven O. Høiby og flere andre som deltok i programmet, blant dem Einar Gelius.
- Samme året inviterte han julenissen inn til høymesse i Vålerenga kirke. Og jeg tror det er det året han fikk tatovert inn på høyre underarm ”Vålerenga i mitt hjerte”.
- i det Herrens år 2003 (eller var det i 2004) viet han et par i en telefonkiosk på Vålerenga, og det samme har han gjort andre steder, for eksempel på ”Sjømannsskolen” i Arendal, og på Bislett, og på…Poenget er at han utførte ”kirkelige handlinger” illegitimt– slike skal nemlig skje i kirkerommet eller på et sted biskopen har godkjent. Mange av disse stunts skjedde sommeren  2006.

- 4.juli 2005 var han på fotballkamp, kamp mellom VIF og Odd, om noen skulle være interessert i det. Poenget er at Gelius den dagen hadde ”beredsskapsvakt”, og ble oppringt – av politiet - for at han skulle overbringe en person et dødsbudskap. Nå hadde Gelius imidlertid glemt beredskapsmobilen i bilen, og det tok to timer før politiet fant ham på Gelius’ private mobil. Om han kunne..det dreide seg om ”et dødsfall med spesielle omstendigheter.” Klubbens ”fremste medlem” var imidlertid opptatt, og ba politiet ringe til en navngitt prest for å få oppdraget utført. Det var bare det at denne presten greide politiet ikke å få tak i, og ringte på nytt til Gelius. Nå ba han ordensmakta ringe tilbake om 45 minutter/ eller kanskje var det han som skulle ringe til politiet. Iallfall om førtifem minutter, det antall minutter som en omgang tar. Hendelsen resulterte i politianmeldelse, Gelius måtte på ”teppet” hos Kvarme og ble tatt ut av kirkens beredsskapsvakt.

- I 2006 var planen at Gelius skulle sitte i juryen som skulle kåre Frøken Norge, altså Norges Miss-Universe-kandidat. En del av planen var at man skulle ha misseshow i Vålerenga kirke. Biskopen grep inn, og det ble med planene. Gelius trakk seg.
- Kvarme reagerte også året etter – da Gelius ikke fulgte de pårørendes ønske om ikke å kommentere begravelsen til kronprinsesse Matte Marits far, Sven O. Høiby. Vaålerenga-presten snakket villig med pressen.
- 2008? Nei, der har jeg ikke noe – hvis det da ikke var det året da Gelius opptrådte i TV-Norge – programmet ”Ylvis møter veggen”  i sølvfarget kondomdrakt

- 2009 ble bemerkelsesverdig. Da forrettet han i begravelsen til filosofen Arne Næss og han begravde Lyn i en radioreklame. Selv om seremonien foregikk i kirken – Ris kirke – ble Næss begravd uten salmer og kirkelig liturgi – etter Næss’ ønske. Gelius forrettet, men ikke i prestekjole. Kritikken fra Kvarme gikk ut på at det hele skjedde ”uten de elementer som naturlig hører til i en kirkelig begravelse”, brudd  på gudstjenestebokens besteller og ordninger. Og så var det radioreklamen. I september 2009 møttes Lyn og VIF, et skikkelig ”hatoppgjør”, et byderby. Gelius bidro sterkt til å piske opp stemningen.  I en radioreklame gravla han Lyn etter alle kunstens, unnskyld kirkens regler, og måtte etterpå følge et veiledningskurs hvor temaet var ”presterollen i mediene”. Så vidt jeg har fått med meg, er det den ene gangen Gelius offentlig har tatt selvkritikk.

- I 2010 kom så boka  ”Sex i Bibelen”. Om jeg har fått med meg ”alt”? Det tror jeg ikke. En gang (2004?) foreslo Gelius at kirker som står tomme og i fare for å bli stengt, skulle kunne gjøres om til moskeer. Etter den tragiske tsunamien i Det indiske hav i desember 2004, skrev Gelius en kronikk i VG der han sluttet seg til den danske presten Thorkild Grosbøl som var blitt kjent for å benekte Guds eksistens. I lys av tsunami-tragedien måtte Gelius erklære at han også vanskelig kunne tro på Gud. (Det er Rolf Kjøde, generalsekretær i i Normisjon, som  i DagenMagazinet (18/11) minner om denne tildragelsen.)  Langt seinere – i februar 2009 (?) – satte Gelius spørsmålstegn ved en rekke, grunnleggende kristne dogmer, i Dagbladet Magasinet, og måtte igjen møte opp hos sin biskop. Og så var det et bryllup i Frogner kirke for ikke lenge siden..

Det var de allment kjente tilfellene/historiene – og da har jeg holdt unna de helt uskyldige, for eksempel da han fikk tak i sauer til å beite på plenene rundt prestegården. Han hadde jo ikke fått penger til ny grassklipper, må vite!  Jeg ville imidlertid ikke se bort fra at biskopen hadde enda mer ”i lådan”. Minst fem samtaler hadde de to med hverandre etter at sexboka var kommet ut, og det kan godt være at biskopen kastet fram historier/påstander han ville utdype i retten, og at akkurat det ga Gelius kalde føtter. Spekulasjoner selvsagt, men..

Hovedkilden til ”overtrampslisten” er brev Kvarme sendt Gelius, datert 16. november med beskjed om at biskopen ville sette i gang en avskjedigelsesprosess. Korrespondansen ble lagt ut på NRK, under hvilke omstendigheter er ikke offentlig kjent. Her fant man en samlet kritikk av bokutgivelsen. Kvarme mente boka var utgitt av Gelius i egenskap av prest i Den norske kirke og viste en framstilling av Bibelens syn på seksualitet og samlivsform som ”på vesentlige områder” er problematiske for Gelius som prest, og dessuten ”viser og forsvarer en adferd som ikke er i samsvar med den livsførsel en kan forvente av en prest i Den norske kirke.” Hendelsene viser angivelig at Gelius mangler ”evne og vilje” til å innrette seg etter biskopens instrukser og veiledning og tilliten til Gelius som prest er ”betydelig svekket og brutt ned.” Derav følger Gelius’ suspensjon inntil bispedømmerådet har truffet endelig vedtak.
                                            
”Lekkasjen” i NRK bekrefter at også Kvarmes forgjenger, Gunnar Stålsett hadde ”problemer” med Gelius. I 1999 måtte Gelius møte hos Stålsett etter klager på livsførsel og samarbeidsproblemer med kirken. Ved den anledning skal Stålsett ha bedt Gelius vurdere å si opp sin stilling og søke arbeid utenfor kirken.  Den anmodningen gjentok Stålsett i 2002 og tilbød Gelius permisjon i tre måneder for å søke annet arbeid. Gelius avslo tilbudet, og det ble med det.

(Mangel på) faglig ekspertise

Det er hevet over tvil at boka ”Sex i Bibelen” har en sentral plass i ”soga om Einar prest”, enten som utløsende årsaksfaktor eller som eneårsak/ betydelig årsak.  Jeg har lest gjennom boka, og ser det som alle ser. Sex’en kan deles i to: Det Gelius sier Bibelen sier(!) og det Gelius selv har stått for av seksuelle prestasjoner. Berettigelsen av det siste må ligge i at han følger opp Bibelens oppmuntringer og råd og viser at det går an. Spesielt opphissende er det ikke, jeg har lest langt bedre saker før, riktignok da som yngre. Det interessante er hans bibeltekster som trekkes fram som ”bevis”. Jeg mangler den faglige kompetanse til å gå nærmere inn på tekstene, og må, dessverre, konstatere at i det profesjonelle ”bibellauget” er det ikke så mange som har våget seg frampå.

Erling Rimehaug, dog ikke teolog (?), gjør et hederlig forsøk gjennom et ”dypdykk” i Bibelens Høysang. Han skriver (26. oktober i avisa Vårt Land)) at ”hva man ellers måtte mene om sokneprest Einar Gelius jakt på erotiske tekster i Bibelen, så er det ingen tvil om at Høysangen drypper av erotikk. Her er svært så eksplisitt seksuelle skildringer – vel å merke i et poetisk språk. Men tydelige nok til at puritanerne rødmer og blar raskt videre.” Men dette er så visst ingen ”høysang” til Gelius’ påstander! For Rimehaug fortsetter slik: ”Men nå er det ikke lenger puritanismens seksualskrekk som har tatt disse tekstene fra oss.  Nå er det pornolitteraturens eksplisitt kliniske språk som legger erotikken øde. Insisteringen på å gjøre sex til et hverdagslig konsumgode som vi kan ta til oss så ofte vi måtte føle lyst, gjør det umulig å bruke dette billedspråket til å beskrive åndelig erfaring. Og ingenting er vunnet ved å gjøre også Bibelen til et evangelium om det frie seksualliv.” Skriver Rimehaug.

Tre kvinnelige teologer, to av dem med doktorgrad, hadde en helside (nesten) i Vårt Land 12. november, altså noen dager før Kvarme ”skred til verket”. Jeg ville ikke se bort fra at denne artikkelen bidro til at Kvarme noen dager seinere skrev/sendte oppsigelsesbrevet.. Til å være i Vårt Land var overskriften noe i nærheten av en ”grøsser”: Hadde Jesus sex? – men så var den da også identisk med tittelen på et kapittel  i boka til Gelius. De tre konsentrerer seg (altså) om hvordan Gelius leser fortellingen om Jesus i Det nye testamentet. Jeg tar noen sitater. De kan være enig med Gelius i at ”Jesus tar parti for med disse kvinnene, som Jesus ikke fordømmer, men går i dialog med.” Men hvorfor bruker Gelius kvinnene til å argumentere for at Jesus hadde sex? spør de.  ”Ved å gjøre dette er han med på å redusere kvinner til attraktive kropper for det mannlige blikk,” er deres påstand.

Og de fortsetter: ”Ved å samlese de vakre erotiske skildringene fra Høysangen med fortellingene om Maria Magdalena og Jesus i Johannesevangeliet” knytter Gelius seg til den nye populærkulturen ”hvor Maria beskrives som Jesu elskerinne, kone og mor til hans barn.” Bibelen selv, sier de tre, presenterer Maria Magdalena som en viktig disippel og kirkens første forkynner. ”Med sin bok befester og forsterker Einar Gelius en lang og undertrykkende lesning av hellig tekst.”

Etter dette spør de hvorfor Gelius ikke også leser teksten fra Høysangen i dialog med fortellingen om Peter ”som desperat løper ut til graven for å finne sin læremester, eller hvordan Jesus elsket Lasarus? I disse relasjonene er det jo også nevnt gråt, hengivenhet og nærhet. Skal en først spørre om Jesus hadde sex, så kan en vel også undre seg over om han hadde sex med menn. Men kanskje er det kun kvinner som kan sammenlignes med en elskovssyk kjæreste som desperat leter etter sin elskede mann?”

De tre er tydelig forarget over det man vil kunne kalle ”kvinnefiendtlighet” hos Gelius, og de beklager seg over at ” han står i fare for å redusere oss – sine kvinnelige lesere.” Bibelen har ikke mange, men noen kvinner ”som gjennom sin kontekst presenteres med en tydelig selvstendighet. De fortellingene som allikevel har blitt stående som hellig tekst, har gjennom hele kirkens historie blitt forsøkt redusert med de samme grep sokneprest Gelius bruker.” Avslutningsvis gir de uttrykk for et ønske om et høyere refleksjonsnivå omkring kjønn og makt. ”Det refleksjonsnivået finner vi ikke hos sokneprest Einar Gelius.”

La folk styre sex’en sin selv

Når det gjelder reaksjonene på Gelius’ bok, fortsetter jeg med å gjengi noen ganske omfattende omtaler. Vi er ferdige med Dagbladet, avisa som lever av sex-annonser.  Mens man på den ene siden var hjertens enig i at Kirken hadde mye å svare for når det gjaldt sex, ble Gelius fratatt all ære – med fokus på hans egne sengebravader og skildringen av dem. Snakk om å få i pose og sekk!

Alt den 23. oktober, kort etter sleppet, hadde VG funnet fram til Bjørn Eidsvåg, en etablert kunstner/ underholdningsartist men med teologisk eksamen og en kortere tid med prestetjeneste – før han forlot prekestolen. At en prest har skrevet ”Sex i Bibelen” er ”verken oppsiktsvekkende, provoserende eller sensasjonelt,” skriver Eidsvåg. Om man ønsker å avskjedige Gelius på grunnlag av denne boka, er det ”barnslig”. Men når det er sagt, stiller Eidsvåg seg ganske kritisk til vennens aktuelle, boklige prestasjon.

Eidsvåg kan nok være enig i at kirken har vært en ”bidragsyter” til at noen har anstrengt forhold til sin seksualitet, men han kjøper ikke tanken om at seksuelle og erotiske gullkorn fra Bibelen skal hjelpe til med å frigjøre dem fra angst, skyld og skam som måtte være knyttet til sex. Dessuten, hevder Eidsvåg, er gulkornene i Bibelen ikke så mange som Gelius vil ha det til. Uten sammenligning for øvrig trekker Bjørn Eidsvåg inn sin sang ”Floden” fordi Gelius har misforstått den. Sangen handler om ”nåden”, hevder  Eidsvåg. At Gelius tolker bildet ”å vasse i sivet” som en erotisk metafor, er ”i hvert fall ikke ment slik fra min side,” fastslår Eidsvåg og legger til at ”jeg var tydligvis bare uheldig i min billedbok.”

For Eidsvåg kan Bibelen ikke brukes som ”erotisk håndbok”, og prester er ikke spesielt kvalifiserte til å veilede folk i deres seksualliv og ”ingenting i presteutdannelsen tilsier det”, slår Eidsvåg fast. Hans råd er: ”La folk styre med sexen sin selv”, og det blir selve overskriften i avisa – over nesten to sider. Man trenger – iflg Eidsvåg – ingen religiøs overbygning for å slå seg løs seksuelt. Han påstand er at ”historien har vel vist at man klarer seg best uten.” Teologen i Bjørn Eidsvåg summerer det opp slik: Kirken kan holde seg til å ”forvalte sakramentene, og la folk styre med sexen sin selv.”

Eidsvåg er litt oppgitt over Gelius og anbefaler ham teologisk etterutdanning og Cupido. Men å  avsette ham pga sexboka karakteriserer altså Eidsvåg som  ”barnslig”. Han er langt mer skremt av biskop Kvarmes syn på seksualitet enn det Gelius ytrer om sex. ”Da refererer jeg til biskopens oppfatning av at folk som praktiserer homo/lespe-sex ikke kan jobbe i kirken.”

Ingen menneskerett

Det var VG lørdag den 23. oktober. Søndagene har Per Arne Dahl, skribent og prest i Trefoldighetskirken i Oslo, sin ukentlige spalte i Aftenposten. Søndag den 24. er Dahls ”første sjanse” og jeg ville ha blitt overrasket om den interessante spaltisten hadde ”stått over”. Det gjør han ikke! Han innleder med å si at ”knapt noen vil bestride” at seksualiteten, historisk sett, måtte befris fra sitt århundrelange fangenskap, ”hva enten årsaken var borgerlig moralisme, nevrotisk kroppsfiendtlighet eller kirkelig sneversyn og misforstått åndelighet.” Men akk.. ”Nå er dette snudd på hode. I vår tid har seksualiteten fått altfor mye oppmerksomhet og seksualiseringen (…) nærmer seg et bunn-nivå hvor den så absolutt er i ferd med å forlate virkeligheten. (…) Nå kveles ikke lenger seksualiteten av fortielse, men av pinlige forsnakkelser (…) og hvor det er i ferd med å bli en naturrett å kjenne lyst og lidenskap til enhver tid (…) Det overopphetede sexklima er ikke i ferd med å styrke forbindelse mellom seksualiteten og kjærligheten, men mellom seksualiteten og flyktigheten(::J Når seksualiteten  blir livets store mål, blir den sin egen fiende (…) Dersom vi alltid gjør det vi har lyst til, har vi snart ikke lyst til det vi gjør. I det øyeblikk behovstilfredsstillelsen blir en menneskerett etterlates vi i kynisk menneskeforakt.

Dahls utgangspunkt er altså at ”i lange, lange tider hadde seksualiteten kummerlige kår. Den levde sitt liv i det kummerlige, bortgjemte og uverdige” – for å sitere ingressen. Og skylden kunne fordeles, lå ikke bare hos kirken. Fra et slikt utgangspunkt utviklet imidlertid seksualiteten seg til en ”ukultur”, og Dahl beklager at hans kollega Einar Gelius gir sitt bidrag, skriver en bok som Dagbladets anmelder karakteriserer som ”et skremmende sammensurium av høysang, urinering og lesbiske orgier.” Det er ingen grunn til å tro at Dahl seinere har tatt seg tid til å lese boka – selv om den ikke er særlig lang. Han og flere klerikale nøyer seg med Jon Rognliens judicium, og får oss andre til å konstatere at det er ikke hver dag geistligheten i Norge trykker Dagbladet til sitt bryst.

Gi Gelius sparken!

Helge Simonnes, redaktør i Vårt Land, var ikke så raskt ute som kollega i DagenMagazinet, men etter at spørsmålet om avskjedigelse er kommet på banen, skal det ikke være noen tvil hvor avisa hans står og her er ikke noe ”milde Jesus”: Gi Gelius sparken!  Han beklager at spørsmålet ikke har kommet opp tidligere fordi nå vil det kunne nøre opp under forestillingen om at kirken er sexfiendtlig. Slik Simonnes ser det, har Gelius ”gang på gang kommet med provoserende utspill slik at spørsmålet om oppsigelse før eller siden bare måtte kommer opp, men det har trukket ut fordi kirken har vært redd ”for at opinionen skal synes kirken er før tøff eller menneskekald.” Men nå.. nå er nok nok.

Vårt Land- redaktøren antar/tror at Gelius har hatt en bevisst strategi bak sine mange kontroversielle utspill, en langsiktig plan. Med jevne mellomrom har presten på Vålerenga tenkt ut nye utspill og ”bevisst har han tøyd en strikk. Det har vært en bevisst mønster.” Redaktøren stopper der, men en mulig fortsettelse ligger i en sluttplan om sitt eget fall, felt av seg selv eller kirken, men med martyrrollen – og kanskje en jobb i næringslivet - som resultat.

Da det var klart at Kvarme hadde valgt å gå over Rubicon, fikk han full støtte på lederplass i Vårt land 19. november: Saken mot Gelius ”handler om en prest som gjentatte ganger har vist manglende lojalitet overfor sin arbeidsgiver, Den norske kirke, og som ved en rekke anledninger har sviktet grovt sine oppgaver i å være prest for folket. (..) Vi tror at Aps mener at om Gelius hadde vært ansatt hos dem, hadde han vært sparket for lenge siden for manglende lojalitet mot arbeidsgiver (..) Boken ”Sex i Bibelen” avslører en prest som bryter ned Bibelen og kirkens syn på seksualitet og samliv.(..) For Gelius’ del kan man saktens håpe at saken ikke ender i rettsvesenet, men for kirkens del kan det være greit å få slått fast at det finnes grenser for hvor illojal en prest kan være mot sin arbeidsgiver og mot folkekirken.”

Det er faktisk blogger som er interessante og lærerike! En av dem er ”Borebloggen” i Stavanger Aftenblad, levert av den kjente pressemann og kirkerådsleder, Thor Bjarne Bore, nå pensjonist – og blogger. Han har blogget om Gelius-saken og i en artikkel trukket interessante paralleller, - til en journalist, som trakk seg etter at redaktøren hadde bestemt seg for å reise avskjedssak, og til en lege, som valgte å si opp etter å ha blitt varslet om oppsigelsessak. Begge – både journalisten og legen – fikk stor oppmerksomhet og heder – i media. Her var folk som ”sto opp” mot ”den konservative trussel mot folkets medier” og mot ”de konservative krefter i helsevesenet.” Saken er imidlertid, sier Bore (blogg 25/11) at det egentlig dreide seg om mangel på ”lojalitet og profesjonsfaglig oppførsel” hos heltene. ”Sjølkonstruerte martyrer” er ikke Bores uttrykk, men det er vel det han mener? ( For ateisten Nordbø i VG framstår Gelius som en ”helt” og en ”martyr” – i hvert fall for folk på Vålerenga. ”Det blir bråk på Vålerenga hvis de nå får tilsendt en tilknappet tørrpinn som erstatning,” hevder Nordbø.)

”Humanist” støtter kirken

Motstandere av Gelius innen presteskapet finner i denne saken noen av sine ”beste” støtter blant dem vi kjenner som Kirkens åpne motstandere. Dagbladet hører hjemme der, og selvfølgelig human-etikerne. Det forhindrer imidlertid ikke at Human-Etisk forbunds organ ”Humanist” i akkurat Gelius-feiden slår et slag for kirken: ”Den norske kirke er fullt ut berettiget til å frata ham kappe og krave. Dette har ingenting med religionsfrihet å gjøre. Absolutt, overhodet ikke. Gelius er i sin fulle rett til å skrive bøker, han er i sin fulle rett til å tolke Bibelen og han er i sin fulle rett til å informere oss om sine erotiske tilbøyeligheter. Men i den grad Gelius’ bibeltolkninger avviker tilstrekkelig fra kirkens offisielle, er de i sin fulle rett til å sparke ham. Gelius er som prest i Den norske kirke forpliktet på kirkens teologiske grunnlag. Han fremstår som han danser på kanten av stupet med vilje,” påstår Arnfinn Pettersen, redaktør i Humanist.

Gelius’ støttespillere finner vi først og fremst på nettet.  I avisene gjør de mindre av seg, et lite unntak er i Agderposten 20/10 hvor man har et intervju med ”sexolog Espen Esther Pirelli Benestad” og kona ”sexolog Elsa Almås” (pt stum fordi hun ikke har lest boka.) Men Pirelli er ikke stum, han har lest boka og diskutert den med ”min venn Gelius” underveis (men mest har de snakket om religion). Slik den profilerte grimstadmannen ser det er sex – ikke uventet -  ”en av våre største gaver og noe av det flotteste vi har. Da er det flott å se at en så profilert prest som Einar Gelius endelig omtaler det som noe friskt og sunt, og ikke noe som har kun én funksjon, nemlig å føre menneskeslekten videre.”

VG

VG virker ikke særlig glad verken i kirken, kristendom eller religion i det hele. Det forklarer hvorfor man gang på gang slipper Dagfinn Nordbø (”humorist og skribent”) til på ”Debatt”siden. Han har også kommet med bidrag i denne runden av Gelius-sirkuset, og innleder med å si at ”som ateist fryder jeg meg hver gang det lages rabalder i Kirken.”  Det var den 25. november, men lenge før det hadde VG  hadde VG drøftet ”Tilfellet Gelius” på lederplass, riktignok uten gledesovasjoner over muligheten av spetakkel – ”Et stille diplomati og inntrengende overtalelse er antagelig fortsatt veien å gå,” heter det til slutt i lederen.

Men det er helt åpenbart at lederskribenten i VG mener at Einar Gelius ikke er skikket til å være prest i Den norske kirke. Han er kjent for en rekke oppsiktsvekkende opptrinn i offentligheten, påfunn som man vanligvis ikke forbinder med en prests gjerning som forkynner og sjelesørger. Gelius fremstår som en egosentrisk og PR-kåt kirkens mann. De episodene han har foranstaltet, er kanskje ikke så betydelige hver for seg. Men i sum utgjør de en belastning som gjør det forståelig at at hans foresatte tar affære. (..) Påfunnene til Einar Gelius er mer latterlige og smakløse enn skadelige.  Probklemet med virksomheten er at mannen fremstår mer som klovn enn som prest. Gelius har vært innkalt til sin foresatte, biskop Ole Christian Kvarme, minst fem ganger. Vi formoder at han er blitt advart og bedt om å konsentrere seg om de egentlige oppgavene i prestegjerningen.”

Men til tross for all ”forståelse” vil VG ikke ha noen avskjedigelse. En rettssak vil i mange tapere, og det uttrykkes muligens en tvil i lederen om utfallet av en rettssak? I hvert fall står det at ”det bør tillegges adskillig vekt at menigheten ønsker å beholde Gelius.” Nei, tiden er inne for diplomati og overtalelse, og Kvarme må stålsette seg: ”Vi forstår at dette vil tære sterkt på biskopens tålmodighet, men det får så være.” Å forvente seg noe fra Gelius selv, kan lederskribenten åpenbart ikke tenke seg.

Agderposten

Jeg har litt vansker med å få plassert vår regionavis. Muligens føler man der i huset en slags morskjærlighet overfor sitt bysbarn. Alt den 22. oktober – et par dager etter boklanseringen – ble det ryddet for byens store sønn på lederplass: ”Vår venn, Vålerenga-prest Einar Gelius, har igjen gjort seg landskjent ved å vandre på stram line mellom akseptert kristen hengiven kjærlighet og lugubert sexprat. På Juritzens forlag har han simpelthen prestert boken ”Sex i Bibelen”, for angivelig å hjelpe alle kristne som strir med spørsmålet om fri og naturlig seksualitet er forenlig med tradisjonell gudstro. Selvfølgelig er det forenlig. Det spørs bare hvor mange Dagblad-oppslag som er det.”

Nesten en måned seinere er avisa igjen på farten. 18. november (da har Kvarme nettopp sluppet ”bomben”) er det både en leder og en anmeldelse. ”Sirkus Gelius og Kirkens tåleevne” heter lederen som forteller at kirken forbereder avskjedssak mot sogneprest Einar Gelius fra Arendal. Det minnes om at ”det hører til sjeldenhetene at det reises avskjedssak, det ligger som regel svært dramatiske hendelser og dyptpløyende uenighet til grunn. Mest kjent er kanskje avskjedssakene mot Ludvig Nessa og Børre Knudsen som følge av deres aksjoner mot selvbestemt abort. Selv i vanskelige saker som den langvarige konflikten mellom Helge Hognestad og biskopen ble det funnet andre løsninger enn avskjed. Hognestad trakk seg fra stillingen og ble statsstipendiat.” Og det sparkes til en stortingsrepresentant og en statsssekretær  som har ”heiet på” Gelius. Hva med Agderpostens forhold til Gelius? ”Det skal være plass til fargeklatter og annerledeshet i Den norske kirke. Den må tåle uenighet og diskusjon,” slår lederen fast. Men… ”Men det finnes en grense , og grensen for tåleevnen er det Kirken selv som må trekkes.” Slik avsluttes lederen, kirken har altså rett til å avskjedige, men avisen tar ikke opp problematikken som ligger i fortsettelse: Hva vil rettsapparatet si?  Og egentlig heller ikke spørsmålet om det vil være ”klokt” av kirken å reise en avskjedssak. Nei, det kan ikke være så enkelt å ha Gelius som bysbarn – og mora som abonnent (?)

Agderpostens anmeldelse av boka ”Sex i Bibelen” - ved Torolf E. Kroglund  - er langt mer positiv enn andre anmeldelser jeg har sett. Den får da også en firer.. Anmelders utgangspunkt er påstanden om at ”kristenfolket har store problemer med å forholde seg til seksualitet og kropp” – som siste ”bevis” i den sammenheng anføres kristenfolkets reaksjon på NRKs program ”Trekant”. Og Gelius berømmes for sitt arbeid med å grave fram en rekke steder  i Bibelen ”som skulle tilsi at det ikke burde være et kristent-problematisk forhold til kropp og seksualitet.” Anmelderen har ingen problem med å se at bibelstudiene til Gelius blir noe lettvinte. ”Dessverre virker ikke Gelius å være den skarpeste analytikeren, og påstandene og vurderingene virker å være mer emosjonelt baserte enn enn intellektuelt. Dermed mister boka litt tyngde. Gelius’ mange eskapader som kjendisprest styrker nok heller ikke bildet, tvert imot. Synd, for bokens misjon og tema er uhyre interessant og absolutt viktig.  Ser man bort fra det usannsynlige grelle omslaget og ”støyen” rundt fungerer boka godt som et emosjonelt styrt essay med klar aktualitet.”

I sin anmeldelse tar Kroglund det for gitt at Gelius er ”grunn”, men kan heldigvis vise til større ånder: ”For mer analyse og tyngre skyts bør man gå videre i bokhylla og hente fram Michael Foucaults ”Seksualitetens historie”, Camille Paglias ”Sexsual personae” eller mye annet snadder som tar for seg kristendommens problematiske forhold til menneskenaturen, trass i at vi jo er skapt i Guds bilde…, ”avslutter Torolf E. Kroglund.

Anmelderen mangler en kritisk analyse av Gelius’ bibelstudier, men kan neppe lastes av den grunn. I så fall ville ”de fleste av oss” bli skadelidende. Det må være medias oppgave å leite opp bibeleksperter, men å finne fagfolk som vil ofre seg for et målretta studium av Gelius’ funn, virker noe håpløst – ikke minst fordi man da må lese boka først..

Varsel om oppsigelse

I begynnelsen var det ikke snakk om oppsigelse. Kirkens folk var bare ”triste”, hadde synd på Gelius, og ristet på hodet over alt det fæle Dagbladet fortalte dem. Kvarme ville ikke uttale seg om eventuelle ”konsekvenser” før han hadde lest boka. Vi må regne med at det hadde skjedd før 16. november, en liten måned etter boklanseringa. Da hadde den ”kristne del ” av pressen for lengst forlangt hans avskjed. DagenMagazinet, Vårt Land, men ikke i ”Norge I Dag”, merkelig nok, hvor  Finn Jarle Sæle er redaktør. Han opplot sin røst først etter at Kvarme hadde gitt signal om avskjed, og hevdet da at ”kirken skal prioritere omvendelse, ikke avskjedigelse”. Han hadde ingen tro på at statskirkens problemer er løst med ”noen forføyninger mot Gelius”. Vålerengapresten må få en ny sjanse! ”Det beste er om Gelius skjønner situasjonen og ber om én sjanse til. Og han må ha fått en god anledning til å endre seg. Det beste er om vi kan stå sammen i tro, håp og kjærlighet,” sier Sæle, læremessig Gelius’ motpol. Selv tror Sæle at Gelius ”sitter trygt”, men understreker at dersom han blir avskjediget, ”så må det skje på et klart grunnlag og bli gjort med stor omsorg.” (NTB-melding, gjengitt bl.a. i Agderposten 20/11)

Det var om kvelden den 16. november  at NRK kunne fortelle at biskopen forberedte avskjedssak – og også la ut hans brev om det på nettet (se tidligere). Saken tok dermed en litt uventet vending – og ga økt fart på en rekke strekninger. Alt dagen etter ble de ansatte i kirkene i ”Gamle Oslo”, det inkluderer også Vålerenga kirke, innkalt til hastemøte. Ingen av deltakerne ønsket å uttale seg direkte til mediene (Aftenposten 18/11), men ”flere av de ansatte var lettet over at det ser ut til å gå mot en avklaring rundt stillingen til den omstridte sognepresten.”

Aftenposten (Aften) snakket med et 30-talls prester og kirkeledere i Oslo, bare én støttet Gelius. Sognepresten på Grefsen, Trygve Magelssen, framsto som en av dem som har ”forståelse for at biskopen satte foten ned.” Han kunne godt le av vielsesseremonien i telefonkiosken, men da Gelius brukte kirkens gravferdsrituale til å begrave Lyn i en radioreklame, viste han ”manglende respekt for et av våre grunleggende arbeidsredskap som betyr mye for mange mennesker i dyp nød. Jeg tror mange prester begynner å bli lei Gelius’ krumspring,” sier sognepresten til Aftenposten Aften. Nei, Gelius hadde gått for langt, men Magelssen var dog glad for at det ikke var han som skulle bestemme, men følte seg trygg på at biskop Kvarme satt ”med solid dokumentasjon” for den avgjørelsen som skulle tas.

Og ”prisen” går til..

Den som reagerte hardest og mest negativt  på meldingen om oppsigelse, var VGs Erik Mosveen. Han svinget pisken ”På den 3.side” den 18/11: ”At biskopen nå, i fullt alvor arbeider med å gi presten i Vålerenga kirke, Einar Gelius, sparken overgår mine mest elleville fantasier om hva Den norske kirke kan være i stand til å finne på. Her lukter det selvskading lang vei. (..) Hvis det virkelig er slik at Gelius skal støtes ut i mørket fordi han har skrevet og utgitt boken ”Sex i Bibelen” vil kirken komme til å skitne seg selv på en måte som den neppe forstår rekkevidden av.” Og han avslutter slik:: ”Jeg vet ikke hvor lenge Kvarmes vanvittige tokt vil fortsette. Men neppe særlig lenge. Kirken tar allerede inn vann, Mørkets vann.”

Og så kom Morgenbladets redaktør, Alf van der Hagen, på banen, dagen etter Mosveen, men mer som komediant enn som kriger.  I en leder begynner han slik: ”Å Einar Gelius, vi tvinges til å forsvare nærmest mot vår vilje og overbevisning.” Gelius har gitt ”oss mang en god latter. Du trekker oss opp, mens vi knuges ned i dysterhet og gremmelse når den ene Vårt Land-redaktør etter den andre legger sine ansikt i dype folder og snakker om arbeidsliv og lojalitet og innordning.” Redatøren måtte innrømme at Gelius teologisk ofte var ”på bærtur” og at den godeste Gelius hadde trukket biskopens tålmodighet langt. ”Ikke desto mindre vil vi forsvare deg, som menneske, som prest, som Herrens klovn.” Men han støttet Eidsvågs råd om teologisk etterutdanning og slapp fra seg et fromt ønske om at Gelius slutter med å sette seg selv i sentrum – ”for presteyrket handler jo om å stå i tjeneste for andre, og for noe Annet.” van der Hagen er i tvil om Kirken vil vinne fram gjennom en rettssak. Og Kvarme burde heller ”drive sivil ulydighet” for å skille stat og kirke enn å bruke opp kreftene på å sparke en prest. Og når statskirken før eller senere faller, vil Gelius uansett opprette sin egen menighet. Den på Facebook rommer allerede over 25 000 sjeler og er på størrelse med et middels norsk
trossamfunn.”

Hallgeir Elstad, professor i teologi ved universitet i Oslo, har ved flere anledninger markert sin motstand mot å gi Gelius sparken og har liten tro på at man vil nå fram gjennom rettsapparatet.  I VG for 18. november tar han Kvarmes avgjørelse til etterretning, men legger til at ”det er lite sannsynlig at Kvarme får med seg de øvrige 10 på en oppsigelse eller avskjed.”

En meningsmåling

18. november offentliggjør VG en meningsmåling utført av InFact - på grunnlag av oppdrag fra avisa – kvelden før. Spørsmålet var om det var Riktig eller Galt  å avskjedige Gelius. Mens 7 av 10 på landsbasis svarte at det var ”galt”, var det hele 83 % i KrF som mente det var ”riktig”. Innen alle de andre partiene var det et flertall for ”galt” (flest i Venstre og SV). Man skulle kanskje forvente at ”galt” sto sterkest i Sør-Norge og på Vestlandet, men målingen viste et sterkere ”galt” andre steder enn i ”Bibelbeltet”. Ser man på totalen av kvinner og menn, er det ingen vesentlig forskjell, altså seier til ”galt”.

Det er på ”kristensida” at resultatene er mest interessante, kanskje. Spørsmålet ble besvart av ”de personlig kristne” som viste en svak majoritet av stemmer for ”riktig”. Her gjorde det seg imidlertid en klar kjønnsforskjell gjeldende. Et flertall av kristne kvinner mente det var ”galt”, mens et noe/enda klarere  flertall av mennene holdt på ”riktig”. Totalt ble det altså en seier for ”riktig”. Spørsmålet ble også stilt til ”ikke kristen, men medlem av statskirken”. Her var det en klar majoritet for ”galt” – på linje med landsgjennomsnittet øverst.

Rettssak - med usikkert utfall?

Etter å ha lest boka, tatt tenketid og hatt samtaler med Gelius, kolleger og ansatte, lest aviser etc la biskop Kvarme bort silkehanskene og trakk på seg slosshanskene. Presten, Einar Gelius, skulle ut av stillingen. For å si det mildt var dette ”overraskende”. Det rettslige grunnlag for å frata Gelius stillingen synes å ligge tre steder: i Tjenestemannslovens § 15, i prestens ordinasjonsløfte og i ”tjenesteordning for menighetsprester”. I den siste er det slått fast at presten ikke kan drive næringsvirksomhet ”av en slik art at det kan bryte ned den aktelse og tillit som er nødvendig for å utføre prestetjeneste.” Jeg har ikke lest noe som tyder på at denne bestemmelsen vil bli brukt mot Gelius. Da han nylig var i Hammerfest og tjente 30.000 på to foredrag, ble det kommentert som ”helt kurant.”

Slaget vil trolig/utvilsomt stå om paragraf 15. Den lyder slik: En embets –eller tjenestemann kan avskjediges når vedkommende a) har vist grov uforstand i tjenesten eller krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter b) ved utilbørlig adferd i eller utenfor kirken virker seg uverdig til sin stilling eller bryter med den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.

Det er mulig at bispedømmerådet i Oslo ville ha fulgt Kvarmes råd, ”mulig” men ikke ”sikkert”. Svares det ja på spørsmålet, havner saken – hvis Gelius ønsker det – i Tingretten. Da blir Gelius saksøker. Jeg kan ikke tenke annet enn at saksøkte vil få betydelige problemer med paragraf 15. En rekke forhold – Vålerenga Menighetsråds ønske om å beholde Gelius, de tusener som har bedt om at han får beholde jobben, ja hele den folkelige oppbackingen – vil kunne være Gelius til støtte. Både Kvarme og kollega Olav Skjæveland har avgitt uttalelser som kan ramme dem selv. Jeg tenker på deres uttalelser om at Gelius som prest ikke hadde svekket Den norske kirke.  Til Fædrelandsvennen sa Skjæveland (18/11) ”ikke lokalmenighetene. De står sterkt.” I samme avis sier sognepresten i Søgne, Helge Høyland, at Gelius ikke gjør kirken noen tjeneste ved sin oppførsel. Man behøver ikke å være juridisk skolert for å se at det ikke er noe likhetstegn mellom svekke/skade kirken og ikke gjøre den en tjeneste.

Juridisk skolert… Etter at Kvarme har proklamert oppsigelsessak uttaler professor emiritus Henning Jakhelln seg om sakens juridiske sider i Vårt Land 20. november. Han var klar på at en prest måtte være lojal i forhold til kirkens lære. ”Hvis man ikke forholder seg til treenigheten og bekjenner troen har man intet å gjøre i kirken.” Og fortsetter: ”Hvis kirkens besluttende organer har funnet ut at det ikke er i samsvar med kirkens lære og måte en prest skal forkynne på, må domstolene være temmelig tilbakeholdne på å overprøve den teologiske vurderingen,”, sier Jakhelln som er sikker på at kirken står på trygg grunn ”hvis saken forankres i den kristne læren.” Men, selvfølgelig, saksbehandlingen er viktig, om den har vært korrekt. Men hvis saken flyttes fra teologi til væremåte, om hovedspørsmålet blir ”hvordan prester bør opptre, er kirken mer på gyngende grunn,” medgir Jakhelln. ”For da er det en vurdering om det er tilbørlig eller ikke.”

Jakhelln mener imidlertid ikke at det vil bli noen lett match om man ønsker å få rettens medhold av oppsigelsen. Førsteamanuensis ved BI, Bjørn Eriksen, sier – i samme avisutgave – at det er umulig å gi et fasitsvar på om det Gelius er anklaget for er avskjedsgrunn. Han minner om at i arbeidsrettssaker er forliksprosenten over 80 %, og anbefaler at Gelius og kirken følger trenden, dvs han anbefaler forlik – dog uten å antyde hva et forlik skulle bestå i.

Et par dager tidligere – i VG 18. november – har jussprofessor stilt seg på Gelius’ ”side” – i den forstand at han ingen tro på at Gelius kommer til å få sparken. I Gelius’ tilfelle blir det spørsmål om, hevder Smith, ”den samlede adferd utsetter institusjonen der han jobber for utilbørlige påkjenninger” og på det spørsmålet mener han åpenbart at svaret er ”nei”.

På denne bakgrunn – og da har jeg ikke utelatt professor i religionshistorie, Hallgeir Elstad, som ikke finner noen rettferdiggjørelse for en oppsigelse (”noen krumspring”..), menighetsrådet, massemønstringen, Erik Mosveen  etc etc – blir Kvarmes beslutning om avskjedigelse - og opprettholdelse av den til Gelius ”sprakk” etter en uke – påfallende. Kanskje hadde han nerver som den gode pokerspiller, kanskje satset han på at Gelius egentlig ville ut av stillingen, kanskje hadde han et ess i ermet som vi ikke vet om, kanskje, kanskje. På den annen side –  det må innrømmes – hadde Kvarme trykk og støtte fra kolleger – bisper og prester over en lav sko, og fra aggressive kristen-aviser som ikke ga ham særlig handlingsrom. Kanskje ba han også til sin Gud om at Gelius måtte gi seg.

Gelius gir opp

Det var den 16.november at det ble klart at biskop Kvarme ville reise avskjedssak. Etter dette fulgte noen hektiske møter – det gjettes på fem-seks – hvor Gelius var ledsaget av en fagforeningsrepresentant og sin advokat Sigurd Klomseth, dels bare den ene, noen ganger av begge. Den 24. kastet Gelius kortene; han sa opp sin stilling. Iflg ham selv ble kampen for tøff; familiesituasjonen tvang ham til å forlate arenaen. Pressens jakt på barna hans og hans 82 år gamle mor ”for å få dem i tale” ble for mye. Dermed var fire uker med storm  og orkan ”fra alle kanter” over. Da Gelius passerte Kvarme i resepsjonen på NRK Marienlyst om kvelden den 24. – etter at de begge hadde nektet å delta sammen i en sending – sa han til pressen (VG) – at han ikke hadde noe mer å snakke om med Kvarme – ”Jeg er ferdigsnakket med Kvarme. Han er ikke lenger en del av livet mitt”,  ifølge VG-journalist, mens Kvarme på sin side hevdet at han ikke hadde noe problem med ”å snakke med Gelius.” Skikkelig temperatur ble det først da VL-redaktør Simonnes også passerte Gelius og rakk fram hånden for å hilse på ham.  Men Gelius nektet å ta imot den utstrakte hånd – Simonnes hadde uttalt seg om Gelius uten ”å kjenne ham”. Men Gelius ville gjerne vite om Simonnes ”var en god kristen”..

De to partene har ulik oppfatning om hva saken (avskjedigelsessaken) dreier seg om. For Kvarme er det en personalsak, det og intet annet. Til Vårt Lands nettutgave uttaler Kvarme – den 24. – at ”dette er en god løsning som viser at Gelius har tatt situasjonen på alvor og tatt konsekvensen av en uholdbar situasjon.”

For Gelius er det ingen personalsak. Det er en sak om folkekirkens framtid, en sak som handler om hva slags prester vi vil ha, og avviser at han er pervoprest, klovn og bajas. ”I hele min tid som prest har jeg forsøkt å være åpen, imøtekommende og raus overfor dem som har bedt meg om en tjeneste.” Bare én ting angrer han på – ”begravelsen” av Lyn.. Han minner om at når Stortinget har besluttet å løse på båndene mellom stat og kirke, var det under forutsetning at demokratiseringsprosessen skulle sikre ”en åpen og raus kirke.” På den bakgrunn ber Gelius Stortinget å ”følge med”. Han advarer mot ”konservative krefter” i kirken.

Meldinger derifra tyder på at de folkevalgte tar hele saken med ro – og avskjeden til etterretning. Det er SVs kirkepolitiske talsmann, Axel Hagen som gjør seg mest bemerket. Til NTB sier han at han ikke betrakter Gelius-saken som et oppgjør mellom konservative og liberale krefter i kirken, og at Gelius overvurderer sin rolle når han gjør seg til talsmann for den radikale og liberale delen av kirken. Oppgjøret dreier seg om  h e l t  andre ting, sier Hagen. Jeg ser ikke bort fra at det er den alminnelige mening på Tinget, selv om en enkelt representant – fra AP – har brukt storslegga mot Kvarme på nettet og fått følge av en statsrådssekretær fra SP. Men det heter at de ”angrer” seg.

Dagbladet (25/11) tror ikke helt på Gelius’ begrunnelse for å trekke seg, selv om Gelius selv har understreket at avgangen var ”frivillig”, frivillig i den forstand at i fortsettelsen ville spare familien. Jeg kan godt tenke meg at Kvarme – i siste runde – viste fram kort som Gelius og hans juridiske støttespillere ikke ønsket å få presentert i en rett. Jussprofessor Jakhelln hadde advart mot å tro at det ville bli noen lett match for Gelius. Etter hvert må det ha gått opp for Gelius at han savnet støtte hos prestene i Oslo bispedømme; Aftenpostens undersøkelse hadde vist at bare en av tretti støttet Gelius i sluttfasen, og de tusener på nettet.. Og så var det ”penga” – og ennå i noen måneder saler og rom på den staselige prestegården. Nei, det kunne være mange grunner til at Gelius – in the end – kastet sine kort.

En ”lukerativ” avtale

Her er avtalen mellom Kvarme og Gelius, slik den har vært omtalt i mediene: Fortsatt prestelønn i 13 måneder – ut året 2011. Gelius’ årslønn anslås til ca 400.000. Og fram til 1.juli 2011 kan han få bo på den gedigne prestegården, beliggende tett opp til kirken. I hele perioden er han løst fra stillingens ”ansvar og arbeidsoppgaver” dog med unntak av at han skal få holde avskjedsgudstjeneste i Vålerenga kirke, men det var visstnok noe man var blitt enig om for en tid siden. Det er gode betingelser, også ifølge Kvarme, men han/man ville gjerne gi Gelius god tid og økonomisk frihet til å etablere en ny tilværelse. ”Vi er fornøyde,” sa Klomseth, Gelius’ advokat, om sluttavtalen. Det er et viktig poeng at ved å inngå avtale med Kvarme beholdt Gelius sine presterettigheter. Han sa fra seg stillingen som prest på Vålerenga, men står – teoretisk – åpen for en annen prestestilling..

Snakker vi økonomi, er det ikke urimelig om man gjør seg noen tanker om Gelius’ inntektsmuligheter etter at den ”lukerative” avtalen med Kirken er over. VG (25/11) har henvendt seg til tunge personer i kommunikasjonsbransjen som alle mener at Gelius kan heve prisen kraftig på sine foredrag – i hvert fall i begynnelsen, senere vil markedsprisen være avhengig av at han leverer. Det er kjent at han – da saken eksploderte – var i Vest-Finnmark og holdt to foredrag for Sykepleierforbundet – kr. 15.000 per stykk. Kommunikasjonsmogul Hans Geelmuyden mener at prisen er altfor lav - ”Når jeg tar 40 000 kroner, er Gelius verd mer enn 15.000. Han er jo morsom,” kommenterer  Geelmuyden. Og direktør John A. Medalen i Dinamo føler seg sikker på at Gelius kunne ha gjort en utmerket jobb i hans kommunikasjonshus, og gir Gelius denne attesten: ”Han er utvilsomt en sterk kommunikator, en sterk intellektuell og med evne til å engasjere. Hans politikerbakgrunn (statssekretær for AP i 2000/2001)  gjør at mange porter er åpne inn i mange miljøer.”

Underlige greier..?

Det er kanskje grunn til å rette lyset mot den rolle Gelius’ fagforening har spilt i saken. Han er medlem av Fagforbundet theoLOgene, med leder Heinke Foertsch, og hun er den som har ”kjørt” saken for Gelius. Overfor Vårt Land erklærte hun tidlig at fagforeningen vil ”stå ved Gelius’ side så lenge han trenger oss.”  Hun gjorde det klart at hun hadde et annet kirkelig ståsted enn ”klienten”, men at det ikke hadde noe med saken å gjøre. ”Den handler om arbeidsrett og kirkelov,” slo hun fast. Jeg tror vi må kunne slå fast at fagforeningslederen i hvert fall ikke har manet medlemmet til kamp, og ser vi på utfallet, ser det ut til Foertsch har fått gjennomslag for sin argumentasjon.

Jeg har lest flere uttalelser fra henne, og hun har så visst ikke vært tilhenger av noen ”aggressiv”  fagforeningspolitikk i tilfellet Einar Gelius. Hun har ligget på defensiven hele tiden. Hun har vært klar på at ”vi ønsker å unngå at saken går inn i rettsapparatet. En rettslig prosess er tungt, slitsom og krevende, og vi vil helst ha en minnelig ordning.” DagenMagazinnet (18/11) stiller spørsmålet Gelius ønsker å beholde jobben?  Lederens svar blir unnvikende - at ”vi vil bidra til en ryddig behandling av saken og at resultatet blir best mulig for Gelius. Det vil vise seg om det er best at han beholder stillingen (..) en arbeidstaker vil alltid ønske å bli i stillingen. Når det blir vanskelig, vil det være den nest beste løsning å gå av.” Også i  Dagbladet (18/11) er det en defensiv Foertsch vi møter. Der gir hun uttrykk for at hun i hvert fall ikke tror på ”en knusende seier” for Gelius..

Hun omtaler ”motparten” i rosende ordelag for saklighet og korrekt framgangsmåte, men at ”det er like mye opp til biskopen som til Gelius å unngå avsettelse.” Ser man på sluttresultatet, bidro de begge: Gelius sa opp og bispen cashet ut. (DM) Oppi dette glemmer jeg selvsagt ikke advokat Sigurd Klomset.  Klomset er imidlertid den jeg/vi forventet, hans kvinnelige ”partner” var en overraskelse.

En begrunnelse..

På sin blogg skriver Bore at ”uenighet om Kirkens reaksjon på Gelius’ måte å utøve sin prestegjerning på, er uproblematisk. Det problematiske er at hvis man uttaler seg bastant uten å kjenne sakens bakgrunn.” Det er m i n begrunnelse for de nesten 70.000 tegn..

 

PS! Mens Dagbladet var først i løypa da Gelius’ bok ble lansert, virker det som VG tok igjen ”det tapte” da nyheten om Gelius’ frivillige avgang ble kjent. I hvert fall var det VG som greide å få tak i Gelius’ kjæreste, en navngitt miljøterapeut fra Akershus universitetssykehus, 12 år yngre enn Gelius, og som innrømmer at det var hun som sjekket Gelius – og ikke omvendt. Bla bla bla  og så benekter at Gelius har skrevet en bok om  d e r e s  sexliv. ”Einar referer ikke til noe privat sexliv,” sier hun, hvilket må bety at hun ikke er Solstrålen.

PS!! Ifølge Dagbladet ble den ofte så omtalte telefonkiosken flyttet om kvelden den syttende november. Det fortelles ikke om av hvem og hvor til, det sies ei heller noe om hvorvidt prekestolen fortsatt er på plass i ”kjerka på Enga”.

Ps!!! Det er helt riktig observert at Hognestad bare nevnes i tittelen.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum