"anti-kjappkjapp"

Alnæs’ historieverk

Fredag 8. Oktober 2010 · Andreas Raaum · Historie

artikkelbilde for Alnæs-historieverk

T T T
print denne siden

Jeg setter min lit til 7.november 2013
- og håper da på en "bombe" med større sprengkraft

Nordmenn elsker jubileer – alle runde tall. Om drøye tre år kan vi derfor ta fram ”Alnæs-saken”. 7. november 2013 blir det 10 år siden man fikk de første mediereaksjonene på Morgenbladets (les Jon Hustads) avsløring av ”mestertyven” Karsten Alnæs og de ”medsammensvorne” i Gyldendal. Jeg har imidlertid ett håp. At vi da snakker om noe annet enn det vi gjorde i 2003 og et stykke inn i 2004.

Den gang ramlet det ene ”liket” etter det andre ut av skapet – i et antall og i et tempo som slo luften ut av gyldendølene og tvang dem til flatstilling; unnskyld, unnskyld, vi skal ikke gjøre det mer. Det skal komme et nytt opplag hvor alle skal krediteres, i brødtekst så vel som i litteraturliste. Unnskyld, unnskyld! Men da det liksom ingen ende tok, mumlet Alnæs noe om at  n å  begynte han å tvile på motivene til dem som fortsatte å åpne skapdører. For ordens skyld: Jeg skriver om historieverket til Karsten Alnæs – ”Historien om Norge”. Og reaksjonene på Morgenbladets avsløringer, nå for sju år siden.

Et rop i ørknen
Når det gjelder ”tyveriene”, trengs ingen reprise ved ti-års-minnet. Da kan vi heller ta det som vi ikke gjorde i 2003, nemlig en faglig debatt om innholdet i hans Norgeshistorie – og kanskje spesielt i hans Europahistorie. Lever jeg og har helsa ved den anledning, vil jeg argumentere for at hans historiske forfatterskap var en ”katastrofe” – i betydelig grad preget av faglig utilstrekkelighet og lettvinthet, men gjennom en gudbenådet sammensetning av bokstaver og ord hensatte han både kritikere og lesere i ekstase; sekserne trillet og folket jublet. Ingen brød seg om at professor i historie på Blindern, Kåre Lunden – i Prosa 4/96 hadde argumentert for bind I av norgeshistorien ikke holdt mål, det var ”dikting, meir eller mindre”. Det var åpenbart ikke tiden for ”trøtte” historikere. Den ”levende” historie, derimot, det var tingen.

For så vidt behøver vi ikke vente til 2013 for å minnes.. I 2010 er det ti år siden en annen professor i historie, også han fra Blindern, Jan E. Myhre – som førstemann -  påviste ”plagiat”. I Historisk Tidsskrift (2/2000) viste han et klart ”slektskap” til en bok av Astrid Lorenz – ”Forstanderns lys og hjertets varme”, en bok som ikke engang var nevnte i litteraturlista hos Alnæs! Men av en eller annen grunn nådde Myhres kritiske påvisning ikke ut til pressen.

De første reaksjonene
Men i 3 år seinere smalt det! Og boka til Lorens var en av tre som i første omgang ble løftet fram. Et studium av ”7.november” – den første dagen med reaksjoner på Morgenbladets avsløring – viser at de første reaksjonene var kritikk av Morgenbladets offentliggjørelse!  Fredrik Wandrup i Dagbladet,hvor Alnæs hadde vært kulturredaktør, greide ikke å skjule ironien i forhold til Morgenbladet, som i sitt avsløringsnummer kom ut i tabloid for første gang. Og Wandrup skrev: ”Morgenbladet blir en skandaleavis! I tabloidformat! Hvordan skal dette ende?” Alf van der Hagen hadde jo flesket til med en fullblods skandalesak.

Arnhild Skre i Aftenposten var den som gikk lengst i kritikken og latterliggjørelsen av ”skandalen”. Så var da også Aftenposten den avis som Morgenbladets redaktør,van der Hagen uttrykkelig ønsket å ta lesere fra. Skre hevdet at i ”Nye Morgenbladet gjør man svært mye ut av små nyhetspoenger”, og raljerte hemningsløst over avisen – ”de intellektuelles fyrtårn i Norge – ”de lange tankers avis”. Ifølge Skre hadde man ”funnet noen få eksemplarer på at Alnæs hadde sitert fra andre forfatteres bøker, verk som alle var oppført i litteraturlisten til verket.” Uryddig? Ja vel ”men er det nok til å kalles plagiat i en avis som utfordrer det skarpskodde intellekt?” Spurte Arnhild Skre, som trolig n ø t  dagen den 7.november – i redaksjonen og på gata. Nei, makan til markedsstunt!

Det er et faktum at Myhres artikkel i Historisk Tidsskrift ikke ble fulgt opp. Det ble imidlertid kulturredaktør Jon Hustads artikkel i Morgenbladet tre år seinere. Forklaringen er trolig at nettopp Morgenbladet var avisa som tok opp saken – i sitt første nummer i ny layout. Ærverdige Morgenbladet – i moderne layout og med en skandale som blikkfang! Nå en konkurrent? At avisa hadde en redaktør som ble ansett som både arrogant og åndsnobbete – og kristen i tillegg – økte bare appetitten i andre redaksjoner.  Mange der  hadde et stille håp om at Morgenbladet  hadde skutt spurv med kanoner og gitt avisfolket en mulighet til å ironisere. Og noen våget seg altså frampå. Markedsframstøtet skulle bli en boomerang!

Alt den ellevte november
Situasjonen endret seg fort. Andre tok over etter Wandrup og Skre. Og de var kritiske – og kom med nye avsløringer. Var det så ille, sukket Alnæs etter en stund. Snart kom løftet om ny utgave med de nødvendige rettelser; det betød at det skulle tydeliggjøres hvor Alnæs hadde sine opplysninger fra. Alt 11. november skrev Alnæs – i et innlegg i Dagsavisa – at ”den reviderte utgaven er snart klar for trykking.” Løftet om et nytt opplag – med de nødvendige tilføyelser – ble aldri innfridd. De gjentatte forsikringer var trolig bare ment som beroligende medisin for ampre, misbrukte forfattere.

Det var lite snakk om faglige endringer i teksten. Høsten 2004 – et år etter stormen – skrev Gyldendals øverste, Geir Mork, at ”i Alnæs’ tekst vil det bli gjort mindre endringer der vi ser et behov for å øke den språklige avstanden til foreleggene, blant dem Ottosens arbeid.” Noen måneder tidligere hadde redaksjonssjefen for norgeshistorien,Bratteteig, gjort det klar at Alnæs’ framstilling av partisanenes kamp i Finnmark ville forbli uendret.. Hans Kristian Eriksens bok om partisanene i Finnmark hadde vært en kilde, ikke et eksemplar for kopiering. Basta. Bom. Sagt om den boka som etter min mening fins i ordrett – og tilnærmet ordrett gjengivelse hos Alnæs. Man flagget en tydeliggjørelse av andre forfatteres innsats og medvirkning, men selve teksten var og forble hellig – med unntak for Ottosens bøker om krigsfanger. Den ”ene stemmen” skulle beholdes (én stemme, én bok - hver jul), den stemmen Myhre skriver følgende om: ”Alnæs skriver godt. Problemet er at mye av den gode skrivningen ikke er hans egen, men andre historikeres. Grunnen til at han skriver gode fortellinger er at andre har gjort det før han.”

Ugler i mosen
Så til ”saken”! Bare ved å se på Alnæs’ forutsetninger og historieverkenes produksjonstid burde man straks ane at her kunne det være ugler i mosen. (Ja, for nå trekker jeg inn norgeshistoriens fortsettelse, nemlig ”Historien om Europa”.) Den godeste Alnæs hadde et ”gammeldags bifag” (normert til tre semesters studium) som faglig ballast og ut av dette tryllet han totalt ni bind – Norges –og Europas historie – med et gjennomsnittlig sidetall i overkant av 500 – i løpet av elleve år. Fantastisk/horribelt – helt etter som. Fem bind ”Norges historie” – fra begynnelse til slutt – første bind i 1996 og så et bind hvert år til og med år 2000. Selv om han, faktisk, i 80-åra ga ut en lærebok i historie for gymnaset, kan han neppe krediteres en rimelig lang studieperiode før han ga Gyldendal sitt ja. Det har han ikke hatt tid til. Ganske enkelt.

Etter å ha fullført ”Historien om Norge” gjøv han løs på det han egentlig hadde hatt lyst til, nemlig å skrive Europas historie. Da han i sin tid fikk forespørsel fra Gyldendal om å skrive Norges historie, kom det fram at han helst ville skrive Europas historie. ”First you merry, then you can have her”, var Morks svar. Først Norges historie, så Europas historie, sa Mork. Og slik ble det.

Første bind av Europas historie (startet ved utgangen av 1500-tallet) ble gitt ut høsten 2003, det fjerde og siste i 2006 ( ført fram til 1945). Julen 2006 kunne Karsten Alnæs puste fornøyd ut. Et gigangtoppdrag var ført i havn. Det var trolig i begynnelsen av 1995 at han hadde startet arbeidet; elleve og et halvt år seinere satt han et siste punktum. Ca 50 000 sider ble hans studie –og produksjonsrekord for denne perioden. Og da hadde han også skrevet/utgitt  et par reisebøker, en om Lisboa og en om Barcelona, og en roman om den spanske borgerkrig. Innimellom holdt han foredrag –”å holde foredrag er det jeg liker aller best”, sa han til Aftenposten – i perioder hver lørdag. 20/3-04 kunne Aftenposten fortelle at det ”pr. i dag er et års venteliste på foredragsholder Alnæs.”

En faglig sett umulig ide
En faghistoriker ville neppe påtatt seg denne store oppgaven med de trange tidsmål. Det ville vært en underkjennelse av faglige og etiske normer – og med et resultat som trolig ville brakt et stort antall faghistorikere på banen – med skarpslipte kniver. Med Alnæs som pennefører ble det i høyden ”kiosklitteratur”, og eventuell anmeldelse ga ingen merit  for en universitetsansatt.

Det var all grunn til å tro at historiebøkene til Alnæs måtte få store faglige brister. Hele opplegget hvilte på en umulig ide, importert fra Sverige hvor en svensk historie – med årlige utgivelser og med én stemme – var under utgivelse med høye salgstall. Her skulle det tjenes penger. Gyldendal fikk årlige kjempetall takket være Alnæs, og Alnæs selv kunne glede seg over en millioninntekt, hvert år, lenge, fortsatt.

Om europahistorien het det optimistisk fra forlaget at sjansen var gode for at den ble solgt til utlandet. Da lo jeg!  Tanken på at et tysk, britisk eller fransk forlag skulle kommme til å  k j ø p e  Alnæs’ europahistorie virket helt absurd. For slik er det: Faglig sett er europahistorien hans svakere enn norgeshistorien. Det kan selvfølgelig ha noe med mine faglige forutsetninger å gjøre. I et par tiår underviste jeg i europeisk historie – etter 1750 og fram til 1940 - på universitetet i Oslo, og har ingen tilsvarende erfaring fra undervisning i norsk historie. Likevel tror jeg at jeg har rett i min rangvurdering av Alnæs’ to serier. Foreløpig får jeg nøye meg med at det finnes i hvert fall én person, en fagperson, professor Trond Berg Eriksen som trolig deler min oppfatning. I hvert fall slaktet han bind II i ”Historien om Europa”.

Støtten som forsvant
En ”hærskare” av eksperter på norsk historie sto til disposisjon for Alnæs da han utarbeidet ”Historien om Norge”.  De nevnes og de takkes. En professor i historie har vært ”hans følgesvenn gjennom hele verket. Med sitt sunne historiefaglige skjønn og sin allmenne innsikt har han vært til svært god hjelp.” To andre faghistorikere ”har arbeidet langt ut over det man kan forvente av fagkonsulenter. De har skaffet til veie og anbefalt faglitteratur, sendt meg fotokopier av faglitteratur og ført meg tilbake til rett sti når jeg har gått meg vill. De har i utstrakt grad vært til hjelp når det gjelder detaljer – formuleringer, presiseringer, konkrete opplysninger –og ytt et uvurderlig rettearbeid som jeg er svært takknemlig for.” Det var fra ”etterord” i bind 1, i etterordet i det femte og siste bindet, er det dels nye navn og nye takksigelser.

Sånn uten videre ville jeg anta at om Alnæs trengte og fikk faghjelp til sin historie om Norge (uten at de oppdaget en moderne Ole Høiland), ville han i enda større grad trenge det ved sitt arbeid med europahistorien. Hvem har der skaffet til veie og anbefalt litteratur? Hvem har der rettet og lest med lupe? Hvem har der tvunget ham ”ut fra den slagne historiske og inn på spennende og nye stier?” Hvem, hvem? To nevnes – en faghistoriker med middelalder som forskningsbakgrunn og en ”polyhistoriker” som har ”rettet mange av mine feil.” Og et par obscure navn fra forlagets egne rekker som også har vært til hjelp. I anledning norgeshistorien ble det blåst i basuner, europahistorien ble ledsaget av et par tre spede gitarklemp. På denne bakgrunn var det i grunn lett å skjønne at her måtte mye gå galt.

Refusert
Nedenfor følger en artikkel som er blitt refusert i ”hovedstadspressen”. Det er en anmeldelse av Alnæs siste roman – ”Ikke dø Sophie” – en historisk basert roman om det østerrikske tronfølgerparet som ble drept en junidag i 1914 – og som innledet  den første verdenskrig. Romanen kom i etterkant av en stor diskusjon mellom historieprofessor Tore Pryser og forfatter Kjartnas Fløgsnes om nøldvendigheten/ønskeligheten av en litteraturliste knyttet til den historiske romanen. Pryser mente ja, Fløgstad nei. Pryser fikk liten støtte fra sitt fagmiljø, Fløgstad nærmest unison støtte fra sitt miljø. Alnæs stilte seg midt i mellom, det var forfatteren selv som måtte avgjøre/bestemme om det skulle gis en litteraturliste. Debatten ble ført i tilknytning til Fløgstads romasn ”Grense Jakobselv”.

Da debatten pågikk, hadde jeg mest sans for Prysers argumentasjon. Etter å ha lest ”Ikke dø Sofie” med forfatterens påhengte litteraturliste, har jeg gitt opp ”saken”, romanforfattere får dikte i vei som de vil, på eller uten en historisk bakgrunn. Nedenstående refuserte artikkel kaster lys over en flik av mitt negative syn på Alnæs’ historiskfaglige forutsetninger for å skrive en europahistorie i rekordfart – og da åpenbart all by himself.

Karsten Alnæs’ siste roman
- Og  litteraturliste

Dette er noen betraktninger om den siste romanen av Karsten Alnæs – ”Ikke dø Sophie”. Jeg er historiker – og en normalt interessert leser av romaner. Etter lesing av Sophie-romanen er jeg på vei til å bli skeptisk til historiebaserte romaner hvis de bærer på en litteraturliste..

Det er ikke lenge siden de var en debatt i Dagbladet og Aftenposten om litteraturliste i historiske romaner, dvs strid om det burde/ikke burde være en (kort) liste over de historiebøker forfatteren hadde brukt/latt seg inspirere av bak i boka. Det var sterke meninger for og imot. Men så var det også enn liten, liten gruppe innimydlå.

Karsten Alnæs pekte seg ut. Han hadde et ”kompromiss”: de forfattere som ønsket det, kunne levere. I den diskusjonen havnet jeg ganske nær Alnæs. Etter å ha lest ”Ikke dø Sophie” og studert Alnæs’ litteraturliste, stiller jeg meg tvilende til nytten av ”selvplukk” – og har vel gitt grønt lys for Fløgstads synspunkter..La romanforfatterne dikte i vei! Leve Parnasset!

Det som hendte i Sarajevo 28. juni 1914 utgjør scenen for romanen. Herkehertug og tronfølger Franz Ferdinand og hans hustru ble myrdet den dagen. De drepte og de tre attentatmennene er hovedpersonene i boka; det dreier seg om hva disse tenkte, følte og gjorde denne vakre junidagen i 1914.

På baksiden av boka – på siste omslagsside – gis innholdet i romanen på en helt uvanlig besettende måte. Det må være noe av det beste jeg har lest i en slik sammenheng. Tillat meg!

”Romanen følger på den ene siden de to ofrene, på den andre siden de tre unge gjerningsmennene som venter langs prosesjonsruten med granater og skarpladde våpen. Vi lever med de fem personene fra de våkner om morgenen til skuddene faller noen timer senere. Forfatteren skildrer mennesker som alle på en eller annen måte befinner seg i margsonen og i ulykkens fødestue, ektefellene på maktens tinde, innfiltret i hverandres kjærlighet: ungdommene fulle av drømmer, idealer og syner, men hjemsøkt av sykdom og nederlag. Skikkelsene er vevd sammen i et skjebnefellesskap der undergangen er varslet, fortalt gjennom en korsang i løpet av en strålende klar junimorgen. Dette er en roman om fredens vilkår, om fantastisk nasjonalisme og dødens nærhet, om livsgleden og den flyktige lykken, om krigens arkitekter og voldens disipler.”

Dette er stor skrivekunst – hvem det nå enn er som har forfattet linjene, men jeg synes å gjenkjenne Alnæs’ egen klo. Selve romanen når språklig aldri en slik høyde som på baksiden.. Men det er ingen grunn til å vende tommelen ned for det som befinner seg mellom permene. Her er historie og fakta, blandet sammen med diktning og fiksjon, - i herlig blanding, bedre gjort enn i de fleste (historiske) romaner jeg har lest.

Sentrale punkter i ”virkelighetens verden” er Franz Ferdinands tro på freds –og forsoningspolitikk for dobbeltstaten Østerrike-Ungarn. Dette er godt historisk belagt. Likeledes at disse hans synspunkter hadde motstandere, mange motstandere – keiseren selv, de fleste regjeringsmedlemmene, sentraladministrasjonen, den øverste hærledelse..  Nabostaten Serbia måtte knuses! Så lenge den eksisterte var keiserrikets enhet truet. Sophie tenkte som sin gemal. Attentatmennene (mordere eller frihetskjempere – fritt valg!) drømte om et storserbisk rike hvor innlemmelsen av Bosnia –  med Sarajevo som hovedstad – ville være et viktig skritt på veien.

Innen denne historiske rammen boltrer dikteren seg. Jeg kan ikke sånn umiddelbart se at han ”tryner” noe sted, men bruk av sin dikteriske frihet, det gjør han. Det er for eksempel opplagt at det ikke finnes noen kilde for mange av de tanker Sophie –og Franz Ferdinand – gjorde seg i timene før døden. Men de ”rimer”. Det er en kjempegod roman! Selv ved annen gangs lesning dukket ”historikeren” opp, men sjeldnere, og ble raskt sendt på dør – det er meget mulig at det var sånn, forsikret jeg ham/henne. Ikke forstyrr!

Romanen gir - praktisk talt ikke – noe stoff som kan oppfattes som bakgrunnsstoff for den første verdenskrig, slik enkelte anmeldere har sett det. Den presenterer heller ikke drapet på hertugparet som en utløsende årsak til verdenskrigen. Den handler om hva som skjedde den dagen. Dette er ingen roman om den første verdens krig – enten man nå skuer bakover heller framover. Det er en roman om noen timer i Sarajevo den bestemte dagen.

Men! Så helt uten bakgrunnsstoff er nå romanen likevel ikke!  Det ”smugles inn” setninger som nettopp forteller om ”årsaker”, om Tysklands hensikter. Det er ikke så mange linjene, men de smaker av Fritz Fischer, som i 1960 åra –og 70-åra – var det store navn i forskningen på bakgrunnen for den første verdenskrig, og som ga Tyskland (hoveddelen) av skylda.

Inntrykket av at det er et Fischer-innslag (noe forskjellig fra ”originalen”, riktignok) styrkes av den korte litteraturlista.  Der ruver nemlig Fischers to bøker –”Griff nach der Weltmacht” (1961) og ”Krieg der Illusionen” (1969) – svære tunge bøker, på tysk. Har Alnæs virkelig lest dem? Stauka seg gjennom for å presentere de fem-seks linjene? Da ville han ha vært bedre hjulpet med å lese for eksempel en studentutgave om ”die Fischer Kontroverse”.

Fischer ja. Noen år tidligere – i 2006 - kom det siste bindet i Alnæs’ europahistorie, bindet som omtalte den første verdens krig. Der sto ”Krieg der Illusionen” på litteraturlista, men det framgikk ikke hvilken nytte forfatteren hadde gjort av den, hvilket han vanligvis var meget nøye med.  I selve brødteksten (s.184) fant jeg dette: ” I 1961 publiserte den tyske historikeren Fritz Fischer boken ”Griff nach der Weltmacht”, som igjen plasserte hovedskylden hos tyskerne.”  Det kunne altså se ut som Karsten Alnæs – i forbindelse med 2009-romanen – hadde utvidet sine kunnskaper om Fischers teser,- men det har han trolig ikke. ”Skuebrød” er et ord som faller meg inn når jeg ser litteraturlista. Han var trolig like kunnskapsløs på Fischerfeltet i 2009 som han hadde vært det i 2006.

Denne (historiebaserte) romanen til Alnæs burde ikke hatt litteraturliste – i hvert fall ikke den på side 221-3. Leve romanforfatteren Alnæs! Drit i soga! Du behøver ikke å ha noe historiefag fra universitet eller høyskole for å vite at grunnmuren i ”Ikke dø Sophie” er ok satt opp. Jeg kan strekke meg  s å  langt: -Hvis du vil vite hvordan en moderne historiker framstiller Franz Ferdinand, les da listas ”Franz Ferdinand. Der verhinderte Herrscher” av Friedrich Weissensteiners (2007). Og kanskje pluss på ”Bosnia. A short history” av Noel Malcolm (1994), også på Alnæs’ liste. Men lista som den er i sin helhet? Bare dum.  Ønsker du å gå inn i den historiske materien som ligger ”rundt, over og under” romanen – av interesse for kanskje én av hundre lesere? – har jeg helt andre forslag enn Alnæs’ litteraturliste. Jamen, bøkene står der jo bare for å vise hva han har lest/latt seg inspirere av, sier du kanskje. Det tror jeg ikke noe på, sier jeg. Og slik sluttet den refuserte artikkelen.

Er alt jeg har skrevet om Alnæs blitt refusert? Ikke alt, men det meste. Jeg skrev en kronikk for Vårt Land, og den kom inn. Den følger nedenfor, og kan være et skrekkens eksempel på hva som skjer når Alnæs gir prioritet til egne prioriteringer. Han ville gått ”fri” dersom tittelen hadde vært ”Vandringer i norsk historie” /”Kapitler av Norges historie” eller noe slikt, men ”Historien om Norge” stiller visse krav til for eksempel emnevalg. Artikkelen min nedenfor viser et område hvor han i sin historie om Norge tabber seg fullstendig ut. ”Norges historie”? Pah!

”En av de mest lærde av oss alle”

”En av de mest  lærde av oss alle.” Slik presenterte en journalist i Aftenposten Karsten Alnæs i et intervju 20/3-04. I løpet av 11 år har den prisbelønte forfatteren levert Norges og Europas historie i 9 bind, gjennomsnittlig ca 500 sider i året, det første bindet kom ut i 1996, det siste seinsommer 2006. I løpet av disse årene publiserte han også to reisebøker og en roman fra den spanske borgerkrig. I tillegg har han holdt en rekke foredrag, - det var ”et års ventetid på foredragsholderen Alnæs”, kunne Aftenposten fortelle. Det høres ”lærd” ut.

Journalister – og andre – får mene hva de vil. Det kan godt være at Alnæs er blant de mest ”lærde” her i landet, men som lærer i historie for grunn –og mellomfagsstudenter på Blindern i ganske mange år stiller jeg meg kritisk til hans historiske forfatterskap. Hans mangel på kunnskap og forståelse i en rekke sentrale sammenhenger er oppsiktsvekkende. Eksemplene er mange. Den franske revolusjon er et, religiøse forhold i Norge på 1800-tallet et annet.

Jeg er ikke overrasket over at Alnæs kommer dårlig ut av den franske revolusjon. Emnet er omfangsrikt og komplisert, og Alnæs er ingen faghistoriker. Med årlig utgivelse måtte alt skje i rasende fart. Derfor skjønner jeg ikke riktig hvorfor Alnæs ikke ”fulgte” prof. Kåre Tønnesons ”To revolusjoner”- og spritet opp boka hist og pist til fordel for ”den gode historien”.  Jeg er mindre forståelsesfull når det gjelder hans behandling av de religiøse forhold i Norge  i det 19.århundre. Der viser han en kunnskapssvikt (eller er det en sviktende vurderingsevne?) som nærmest er utrolig, men kanskje litt mindre utrolig når man tenker på det produksjonspress han aksepterte å arbeide under.

Ved inngangen til det 19.århundre i Norge favnet statskirken vidt og bredt. Den representerte en kulturenhet som praktisk talt alle i dette land hørte hjemme i. 1800-tallet er historien om hvordan denne enheten brytes opp, og ved århundrets slutt er den religiøse pluralisme et faktum, inkludert strid mellom retninger innen statskirken. Dette er et oversyn som ikke fins i boka til Alnæs. Sentralt i denne utviklingsrekken står opphevelsen av Konventikkelplakaten i 1842 og Dissenterloven av 1845. Den første nevnes, dissenterloven nevnes ikke. Ordet ”dissenter” nevnes for første og siste gang mot slutten av boka (s.606)  i en omtale Albert Lunde, som skapte uro i indremisjonskretser fordi han lot ”dissentere delta som sjelesørgere” på møtene sine.

Jeg skal ta for meg noen få og sentrale punkter i 1800-tallets kirke –og menighetshistorie, og hvor Alnæs etter min mening svikter fundamentalt. Alnæs har mange sider om Hans Nielsen Hauge og haugianismen, men intet om haugianernes tilknytning til – og sentrale betydning for – misjonen, først den ytre så den indre. Haugianerne blir ledende misjonsfolk, men ikke hos Alnæs. Den ytre misjon, eller hedningemisjonen, nevnes ikke hos Alnæs før i en bisetning mot slutten av boka, og da i denne konteksten: I 1880-og 1890 årene ble Norge ”gjennomtrålet av emissærer som var gått ut fra hedningemisjonen, men også drev energisk misjonsvirksomhet innenlands. Kinaforbundet hadde ved århundreskiftet 20-30 emissærer i sin tjeneste. En av de fremste var forkynneren Ludvig Hope som i 1898 holdt møter i Calmeyergaten misjonshus i Kristiania og samlet fullt hus kveld etter kveld.”  (s.605) Indremisjonen kommer opp for første gang da Gisle Johnson nevnes som ”ledende mann” i indremisjonen, men leseren får aldri noe om bakgrunnen for og betydningen av indremisjonen.

Grundtvigianismen representerte en stor utfordring for den norske kirke i det 19.århundre. Særlig i de nærmeste tiår etter midten av århundret var striden intens. Det var faktisk slik hovedfronten i det religiøse landskap gikk mellom – på den ene siden - staten (kirkedepartementet), universitetet (det teologiske fakultet) og det store flertall av den norske geistlighet og – på den annen side – grundtvigianske prester og deres støttespillere. Grundtvigianerne ble vurdert som den største faren for den norske kirke, og ble bekjempet som sådan. Det var Gisle Johnson, professor ved det teologiske fakultet ved universitetet i Oslo som fra midten av århundret førte an i kampen mot grundtvigianismen i Norge.

I arendalsdistriktet gikk bølgene høyt omkring presten i Østre Moland, J.W.C. Dietrichson, og på departementshold ble selv den omdiskuterte Lars Oftedal sett på som en effektiv lansebærer i oppgjøret med den stridbare grundtvigianeren på Holt, som til slutt måtte gi tapt og endte sin yrkeskarriere som postmester i Porsgrunn. Muligens var det slik at de frikirkelige bevegelsene på 60 –og 70-tallet hadde fordel av kirkens kamp mot grundtvigiansk innflytelse, i noen grad kunne de vokse fram i ly av den store konflikten. I sin litteraturliste har Alnæs fått med Berge Furres bok om Lars Oftedal, ja sogar framhevet den, og der kan man lese om striden rundt  Dietrichson. Den samme Berge Furre har i en artikkel i ”Kirke og Kultur” drøftet spørsmålet om hvorfor grundtvigianismen aldri slo skikkelig rot i Norge. Den problemstillingen er aldri aktuell i Karsten Alnæs’ bok, og det er i grunn ufattelig at denne artikkelen har gått ham hus forbi.

Det mest iøynefallende er likevel at frikirkelige menigheter er absolutt fraværende i Alnæs’ bind om det 19.århundre i Norge. Baptister, metodister, frikirken, frelsesarmeen – alle glimrer de ved sitt fravær. Mens haugianere, kvekere og mormoner fra første halvdel av 1800-tallet omtales (selvfølgelig burde de ”sterktroende” med hovedbase Bjerkreim/Egersund vært tatt med, brødrevennene likeså), er det ingen spor av den vårflom som rammet statskirken etter midten av århundret. Det fins litteratur oppgitt i litteraturdelen hos Alnæs som har kapitler om de frikirkelige bevegelsene (Mollands kirkehistorie), men hos Alnæs nevnes de aldri. Mens Gisle Johnson får sine sider, er skienspresten G.A.Lammers overhodet ikke nevnt. Han dannet den første indremisjonsforening i landet – i 1853 i Skien.To år seinere – i 1855 – tok Gisle Johnson initiativet til den første indremisjonsforening i hovedstaden. I 1856 meldte Lammers seg ut av statskirken, og dannet sin egen menighet. Etter en tid vendte han tilbake til statskirken, og beklaget sin villfarelse. Noen fulgte Lammers tilbake, men ikke de fleste, og det ble etter hvert et nett av frikirkelige lammersmenigheter uten Lammers. Alnæs har ntet om dette.

Fraværet av de frikirkelige menighetene er kanskje ekstra beklagelig hvis det her dreier seg om en tendens i mediebildet, slik Alf Kjetil Igland hevdet i et intervju i Vårt Land i 9/3- 2005. Førstelektoren i journalistikk ved Mediehøgskolen sa blant annet dette: ”Det foregår åpenbart en marginalisering av de frikirkelige og lavkirkelige miljøer i den norske opinion. En slik tendens er selvforsterkende, og bidrar over tid til at frikirke –og organisasjonsledere blir ytterligere marginalisert som meningsbærere i den offentlige debatt.” Har Igland rett, har Alnæs levert et betydelig bidrag til marginaliseringen.

Det var lenge vært tale om et stort revisjonsarbeid i forbindelse med norgeshistorien til Karsten Alnæs – ut fra ønsket om å tydeliggjøre de forfattere og bøker Alnæs har gjort bruk av. Trolig er revisjonsarbeidet nå lagt på is. Og bra er det. Kanskje tiden vil arbeide for det syn at revisjonen også bør se på kvaliteten av det rent faglige – i et verk som gir seg ut for å være ”historien om Norge”. Forleden kritiserte sosiologiprofessor Jon Olav Myklebust i NRK Alnæs’ framstilling av den spanske borgerkrig (nå er vi over i bind 4 av Alnæs’ europahistorie). Gyldendals representant, Kari Marstein, noterte seg at Myklebust hadde kommet med noen detaljer som ”ikke var avgjørende for lesernes inntrykk og forståelse av den spanske borgerkrig”. Dette er kanskje et standardsvar - slik at når man i bind 3 av Alnæs’ norgeshistorie ikke finner haugianernes betydning for misjonen, ei heller den ytre- og indre misjon i det hele, intet om kirkens kamp mot grundtvigianismen og endelig en total taushet om de frikirkelige menigheter i Norge på 1800-tallet, ja da er det trolig fordi det ”ikke vil være avgjørende for lesernes inntrykk og forståelse av kirke -og menighetsliv på 1800-tallet.”

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum