"anti-kjappkjapp"

Alfred Eriksen (1864-1934) - prest og politiker

Fredag 7. Januar 2011 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Nedenstående ble skrevet sommeren 2008, og jeg kommer neppe til å fullføre arbeidet – selv om en biografi om Alfred Eriksen burde komme på plass. Jeg har imidlertid ikke finanser til å fullføre arbeidet, og jeg tar det for gitt at man ikke gir de nødvendige midler til en 80-åring. Men kanskje jeg kan inspirere en yngre person til å gjøre jobben?

Ja, for en biografi om Alfred Eriksen bør nå skrives! Han er leder for de første representanter fra Arbeiderpartiet på Stortinget; kom fra Venstre, men skiftet parti forut for valget i 1903 og ble en av fire arbeiderpartirepresentanter, alle fra Nord-Norge og etter en valgkamp hvor Eriksen hadde vært førende. Hans kampinstrument var først og fremst avisa ”Nordlys”, som han selv hadde grunnlagt og førte videre som redaktør. Men det var som ”presten fra Karlsøy” han var kjent. Dit hadde han kommet i 1890 – som 26-åring til sitt første prestekall.

Det er det andre kapittelet som her legges ut. Det første tar for seg Eriksens barndom, ungdom og studietid i Oslo – og følger han til ”det forblåste” Karlsøy i Troms, hans første år der. ”Politikeren” Eriksen er emnet for det andre kapittelet, og jeg følger ham da fram til han blir valgt til Stortingert i 1903.

Eriksen fikk tre perioder på Stortinget, men mislyktes i å bli renominert til stortingsvalget i 1912. På dette tidspunkt hadde han forlatt kallet i nord, var blitt prest for menigheten på Vålerenga i hovedstaden. Dit kom han i 1910 (– tre år før VIF ble grunnlagt..) Han var i prestetjeneste til sin død – i 1934. Mellom han og Nils Gelius var det i alt fem-seks sogneprester på Vålerenga.

Det er tiden fra 1903 til 1934 som gjenstår å skrive. Og det blir litt av et arbeid! Jeg har – i kapittel to – kunnet støtte meg til sekundærlitteratur, og har bare i liten grad gått til primærkilder. Etter 1903 er situasjonen en ganske annen. Nå må det forskes, og Oslo bør bli arbeidsplassen.

Jeg vil anbefale at leseren – før hun/han går løs på nedenstående – tar en tur til Biblioteket og leser om Alfred Eriksen i bind 2 av Norsk Biografisk Leksikon, Oslo 2000. Undringen over at det ennå ikke fins en biografi om ham vil bare stige!

Og endelig: I denne versjon av kapittel 2 fins ingen referanser, heller ingen litteraturliste, bare (etter)navn til historikere jeg har brukt. Faglig svekker det kapittelet, men så er det da heller ikke ment som noe annet enn en liten appetittvekker – i kjølvannet til en artikkel om Gelius.. Og det minner meg om at en biografi om Eriksen selvfølgelig også vil handle om hans teologi og forhold til menigheten. Eriksen var i en periode den eneste presten i Oslo som viet skilte, men det skjedde aldri i en telefonkiosk.

2. kapittel: En politiker trer frem

  • - var Eriksen opportunist? s. 1
  • - fra kamp mot én handelsmann til kamp mot handelsmannsveldet s. 2
  • - det startet med whist og toddy s. 3
  • - strid om beiterett og kyr s. 3
  • - tapte også kampen i skolestyret s. 4
  • - freden senket seg da Eriksen tok hvileår s. 5
  • - doktorgrad og nye folk i doktorgården s. 5

Dette kapitlet skal handle om Alfred Eriksen som politiker i en første fase, dvs. fra han forsøkte seg som partinøytral ordførerkandidat i 1894 og frem til han forlot Tromsø, 5. oktober 1903, som nyvalgt stortingsrepresentant fra Det norske Arbeiderparti. Og ikke bare som nyvalgt; som den første i det unge partiets historie! Ved det forrige stortingsvalget – i 1900 – hadde han mislykkes – på målstreken så å si – som venstrerepresentant. Ved neste valg ble det Arbeiderpartiet. Ingen biografi om Alfred Eriksen slipper unna problemet med dette partiskiftet. Var han en opportunist som skiftet parti for å komme på Stortinget - med intet annet ønske enn å være ”svær” kar?  Eriksen selv ga aldri uttrykk for noe annet enn at han var oppriktig opptatt av ”smaafolket”s ve og vel; det holdt ikke, mente han, bare med løfte om ”brød i himmelen” - for å bruke tittelen på en bok som hans datter skrev om sine foreldre lenge etter hans død. Også på jorderiket måtte det være brød å bordet. I rettferdighetens navn. Verken hans eneste datter, eller to av hans sønner som også har etterlatt seg trykte ord om sitt faderlige opphav, har gitt næring til tvil om hans redelighet. Noen andre, ja. Men det dreier seg om sterkt politisk motiverte påstander fra skeptikere og motstandere i fiendeleir.

I en første fase som etablert politiker arbeidet han for ”rettferdighet på jord” som venstremann, men forskjellige forhold og omstendigheter fikk han til å innse at Venstre kom til kort som parti for de små i samfunnet. Fagre ord om ”alles vel” trillet lett ut av penn og munn til handelsmenn og embetsmenn, men ikke lenger enn til gjerdet som egeninteressen hadde satt opp. Eriksen krevde innrømmelser og tiltak langt utover det ”overklassen” var villig til å gi. Enten Eriksen ble skjøvet ut av Venstre eller forlot det frivillig – det var helst en kombinasjon av begge deler - så valgte han å fortsette sin politiske kamp for ”småfolket” i spann med Arbeiderpartiet. Det var der muligheten for en fortsatt og effektiv kamp for de små lå, slik han kom til å se det. Hadde Eriksen vært en opportunist med ønske om egen makt, som han ble beskyldt for i samtiden, hadde han tonet ned sin radikalisme og trolig seilt inn på Stortinget alt ved valget i 1900. Spørsmålet om år Eriksen ble ”sosialist” kommer, som sagt, ”alltid” opp, også i denne boka – men uten at vi kommer til å kunne gi noen sikker ”dato”. Det interessante er imidlertid prosessen – fra venstremann til arbeiderpartipolitiker – og den prosessen skal vi gå inn i.

Kampen mot ”handelsmannsherredømmet”
Sogneprest Alfred Eriksen ble samfunnsinteressert og politiker gjennom sitt møte – og sine feider - med den mektige handelsmann Adolf Helberg på Karlsøy. Rivaliseringen i dagliglivet mellom sognepresten og handelsmannen ble forlenget inn i politikken - og fikk dramatiske proporsjoner. Kontroverser og sammenstøt med Helberg ble Eriksens utgangspunkt for et langvarig felttog mot det han kalte ”handelsmannsherredømmet”, mot ”nessekongene” ville vi kanskje si, mektige handelsmenn som det fantes flere av i Eriksens nærområde. Helbergs gode venn Chr. Figenschou  var fra Helgøy, del av Karlsøy kirkesogn, men utskilt som egen kommune i 1886. Den tredje store handelsmannen i prestegjeldet var Søren Figenschou. Med ham synes Eriksen å ha levd i fordragelighet. ”Det eineste som kan sees”, skriver Bratrein ”er at Eriksen en gang mildt bebreida Figenschou for å drive smughandel med brennevin.” I Sørfjord, inne på fastlandet, rådde Gieværfamilien, godt utenfor Eriksens rekkevidde. Med Ullsfjorden som bindeledd hadde man et ”nessekongenes rike” i Nord-Troms. Lenger sør i amtet var en mer egalitær kjøpmannsstruktur.

”Kjøpmannsherredømmet” kan være en nøkkel for dem som vil trenge inn i  Eriksens politiske engasjement. Opplevelsen av makt og avmakt på noen forblåste øyer ute i havgapet i Troms, møtet med den rike handelsmann og den fattige fiskerbonden ble avgjørende for hans samfunnssyn og politiske kurs. Noen vil ha det til at fordi sogneprest Eriksen følte seg tråkket på av handelsmann Helberg, så omdannet han – nærmest av hevnlyst - en personlig feide til en klassekamp mellom underklasse og overklasse. At møtet med høyremannen Helberg kan ha vært den utløsende faktor for venstrepolitikeren Eriksen, går vi med på, men en dypere forståelse gjøres blant annet opp mot de livsvilkår som hans sognebarn levde under og som må ha truffet den unge og uerfarne sjelesørger som et takras. Møtet med Helberg – og Figenschou – gjorde det lettere å se avstanden mellom herre og undersått, og slik innse behovet for drastiske tiltak og endringer. At Eriksen selv kom fra fattige kår, ga ingen garanti for solidaritet med de fattige. Historien er full av ”sosialrevansjister”; natur og tilfeldigheter skaper individuelle livsløp i et samfunn som har en klangbunn av sosioøkonomiske og kulturelle faktorer. I sitt møte med de få rike – ytterst få - og de mange fattige – ytterst mange - i et øysamfunn i nord begynte presten Eriksen å fatte Guds plan med menneskelivet – og etter hvert satte han hele sin enorme viljestyrke inn på være en sann Guds tjener. Det tok nemlig litt tid før Eriksen ble Eriksen!

Alfred Eriksen kom ikke til Karlsøy som en erklært motstander av overklassestyret. Derfor setter vi et spørsmålstegn ved det som datteren sier var farens første tale til sine sognebarn. I sin åpningspreken lekset han angivelig opp så det funklet i øynene på allmuen, mens Helberg skar tenner i sin  kirkestol, den eneste private som fantes i sognets hovedkirke. Det skulle gå noen tid Eriksen ble ”småfolkets”s talsmann. I sin hovedoppgave fra 1970 om ”Alfred Eriksens lokal-politiske plattform”skriver Håvard Dahl Bratrein at forholdet mellom stedets handelsmann, prest, lensmann og lege – og føyer til Chr. Figenschou på Helgøy - var ”meget bra” i den første tiden. Riktignok ble forholdet mellom Eriksen og Helberg ”noe anstrengt” på grunn av en rettighetstvist mellom de to, men ”likevel førte ikke dette til noe øyeblikkelig brudd i den selskapelige omgang mellom de fire embeds- og bestillingsmenn og deres familier – på grunn av de få omgangsmuligheter man hadde”, hevder Bratrein. Ifølge lensmannens sønn – en av to muntlige kilder - var det en tid ”regelmessig whistaftner med toddy m.m.” etter at faren lensmann Hoel hadde tiltrått i 1896, ”men så blei det slutt, da både Helberg og Eriksen trakk seg ut”, avslutter Bratrein.

Datteren til Eriksen forteller i sin memoarbok at da den lille prestefamilien (ektefellene og en liten sønn) kom til Karlsøy i 1891 ble de tilbudt midlertidig losji hos Helbergs – og aksepterte det. Den mektige handelsmannen hadde nok håpet at nypresten skulle være like medgjørlig som gammelpresten, og viste seg fra sin mest gjestfrie side. Han hadde kyr – mange kyr – på sommerbeite på prestens grunn, men ifølge bygselskontrakten var maksantallet fire. I tillegg hadde han bygget seg et sommerfjøs med plass til 30 kyr – også det ulovlig på prestegårdens grunn. De langt fleste kyrne var ikke Helbergs egne, men tatt fra bondefiskere som pant fordi de fortsatt sto med gjeld etter årets sesong på Lofoten og Finnmarkskysten. Til høsten skulle dyra slaktes og selges slik at Helberg kunne få pengene sine. I mellomtiden ble kyrne melket – rett i handelsmannens rommelige lommer.

Dette likte Eriksen dårlig. Hans reaksjon behøver ikke å stikke dypere enn til det ansvar han som sogneprest hadde som forvalter av kirkens eiendommer og rettigheter. Hva ville vel bispen, hans overordnete, si til at den nyansatte lot humla suste fritt over eng og mark? Et slikt spørsmål ble uansett uaktuelt da dommen forelå: Bygselskontrakten måtte etterleves og sommerfjøset rives. Fred mellom partene ble det imidlertid ikke. Eriksen hadde fått blod på tann, og satset på å komme inn i herredsstyret – kanskje med det mål for øye å kaste Helberg som ordfører. Det hadde denne vært helt siden 1872. I tillegg ønsket Eriksen gjenvalg om formann i skolestyret. Han mislyktes i begge sine forehavender. Vi vet lite om Eriksens forsøk på å komme inn i kommunestyret i 1894. Selv sier Eriksen at han ikke kom inn fordi en rekke av stemmesedlene med ham på topp var blitt forkastet, men Bratrein skriver at kildematerialet er for spinkelt til at det kan kastes lys over saken. Derimot kom skolestyresaken ut til offentligheten gjennom en polemikk mellom de impliserte i november 1894 i ”Tromsø Stiftstidende”, en relativt moderat konservativ avis, Bratrein kaller den ”liberal” i sin hovedoppgave. Debatten i ”Stiftstidende” ble Eriksens debut på den offentlige arena – med avlevering av inngangsreplikken til det som skulle bli hans politiske credo: handelsmannsherredømmet – småfolkets forbannelse.

Vi skal se nærmere på skolestyresaken. Som stedets sogneprest hadde Eriksen plass i skolestyret, og han ble snart formann. På et møte i styret i september 1893 ble det bestemt at et nytt skulle holdes i januar 94 – med valg/eventuelt gjenvalg av formann som en av programpostene. Nå viste det seg besværlig å få det planlagte møtet på plass. Eriksen hevdet at det var vanskelig å arrangere et møte med et beslutningsdyktig flertall på en tid av året da så mange var på fiske. Helberg maste for å få møtet i stand; Eriksen var overbevist om at eneste grunnen var at Helberg ville ha avsatt en lærer han ikke likte. Omsider ble det berammet møte til 11.juni, men det falt bort da så få møtte. Eriksen snakket om ”sabotasje”. Flere av møtedeltakerne var den dagen på tjenestereise, og vi har ingen kilde som forteller at møtedatoen var blitt fastsatt av en styreleder med full oversikt over medlemmenes gjøremål i den nærmeste framtid. Nytt møte ble berammet – igjen etter press fra Helberg: lørdag 13. oktober eller – i tilfelle uvær – mandag 15. oktober. Nå ble det ikke noe møte verken den ene eller den andre dagen, og Bratrein gir denne forklaringen i sin hovedoppgave:

”Igjen beskyldte Eriksen Helberg for å stå bak og forpurre møtet inntil de var kommet, som Helberg ville ha tilstede for å sikre seg støtte. Han opplyser at at møtet kunne vært holdt lørdag formiddag, hvis ikke Edvin Figenschou – som da var på Karlsøy – plutselig hadde reist heim uten å gi beskjed, slik at varamann kunne innkalles. Lørdag aften var det kommet så mange nye, at møte kunne settes, og det blei sendt beskjed etter Helberg og Dreyer, men begge nekta å møte fordi det var så seint. De øvrige beslutta da med tre mot tre stemmer (Eriksens dobbeltstemme må ha gjort utslaget, forf.kom.) å ilegge Helberg, Dreyer og Edvin Figenschou  mulkt for forsømmelse, og Eriksen beordra deretter folket om å reise heim, da han etter dette ikke såg seg forplikta til å holde noe møte mandag. Noen reiste da heim, men andre kom til, så der var likevel nok folk tilstede mandag, og en deputasjon blei så sendt opp til prestegården med anmodning om at Eriksen skulle sette møte, men Eriksen nekta. Et fleirtall blant medlemmene vedtok da at lensmannen og to andre skulle oppfordre Eriksen på nytt om å holde møte, eller utlevere protokollene. Dette ble opplest for Eriksen, som svarte skriftlig tilbake at han ikke ville etterkomme beslutningen, og med det måtte saka utsettes enda en gang.” Så langt Bratrein.

Kort tid etter ble skolestyremøtet holdt, og fikk som resultat at Edvin Figenschou ble valgt til ny formann – med Helberg som nestformann. Ifølge Bratrein var ledervervet å betrakte som en belønning fra Helbergs side. Så smalt det i spaltene i ”Stiftstidende”! Lærer Notø – som støttet Eriksen og som skrev artikkelen som utløste debatten – fikk høre at han gikk ”annenmanns ærend”, mens lensmann Dreyer ble omtalt som nærmest løpegutt for Helberg. I sitt siste innlegg – 25. november - hever Eriksen sin kritikk av Helberg opp på et generelt nivå, nå gjelder det ikke bare Helberg personlig, men ”handelsmannsherredømmet” generelt. Skolestyresaken – hevdet Eriksen – ”kaster lys over noen eiendommelige forhold som er særegne for dette amt. Det er handelsmannsherredømmet ...Skolestyresaken i Karlsø kan vise hvordan dette handelsmannsherredømme, når det riktig får utvikle seg, kan nytte det kommunale selvstyre slik at en bygd kues inn under en handelsmanns vilje, hvorledes all åndelig selvstendighet kan forsumpes…Det er .. noe særegent ved handelsmannsherredømmet at de som står under herredømmet, når de har vært tatt inn på kontoret, kan brukes til hva det skal være.” Eriksen understreket – fortsatt sitat fra Bratrein - at han haddes samlet ”et rikt stoff til skildring av handelsmandsherredømmets væsen og væremåte”, og etterlot neppe noen tvil om at han ville komme tilbake til temaet.

Uansett hvor tett det eksklusive hopehavet må ha vært i Eriksens første tid på øya, må det ganske raskt ha kommet perioder med trange kår for selskapelig omgang i de høye sirkler. Det ble neppe fellesskål da sommerfjøset ble revet, og selv om november vanligvis var en egnet måned for whist og varm toddy, må selskapeligheten ha gått på tomgang da diskusjonen i etterkant av striden i skolestyret gikk for fullt i spaltene i ”Stiftstidende”. Hvis det likevel skulle ha vært en viss selskapelighet i Erik Hoels første år som lensmann på Karlsøy, må det være fordi Eriksen hadde latt politikken fare og viet seg sine vitenskapelige studier – og senket terskelen inn til bestestua. Bratrein forteller at på Helgøy, hvor Eriksen hadde vært leder av skolestyret siden 1891, lot han nestlederen fungere fra 1895 til 97. Eriksen selv hadde annet å gjøre. Etter eget utsagn stemte Eriksen ikke ved stortingsvalget i 1897. Det var året for fredelig sameksistens, sterkt understreket da Alfred Eriksen som formann i valgkomiteen blankt avviste de anklager som ble rettet mot Helberg for bestemte initiativ denne hadde tatt under valgkampen; ulovlige hevdet mange – men etter  Eriksens votum stilnet kritikken.

Samtidig var året 1897 det året da gruen igjen ble gjort klar for ild. Eriksen fikk sin doktorgrad, og Gunnar Moen fra Odalen ble ny distriktslege. I bygdeboka for Karlsøy og Helgøy, bind 3, som Bratrein skrev litt over 20 år etter sin hovedoppgave, hevder han at det i ettertid nærmest kan virke som Eriksen gjennom sitt vitenskapelige virke ”stålsatte seg for kommende dyster”.  Og fra januar 1897 kunne han smykke seg med tittelen dr.philos, ”dr. Eriksen” ble hans navn. Oppildnet av sin kone knyttet Moen seg sterkt til Helberg, og en av Helbergs sju døtre ble guvernante hos Moens. En nordlending ville kanskje ha sagt at Helberg og Moen var som ”skjorta og raua”. Var det fortsatt unison begersvinging blant øyas ”kondisjonerte” da Moens ankom, sørget de to fort for at det kom gift i begeret. Da Moen døde i 1904, ennå ikke 50 år gammel, ble han gravlagt på Helbergfamiliens gravsted. I løpet av 1898 må den påståtte selskapelighet definitivt ha tatt slutt. Eriksen utfordret på nytt Helberg i politikken, og ekteparet i doktorboligen lot neppe noen sjanse gå fra seg til å signalisere hvor sympatien deres lå.

Ble ordfører – for ”smaafolket”

  • - seier ved kommunevalget i 1898 s. 6
  • - Helberg holdt på kassererstillingen s. 7
  • - en offensiv kommunepolitikk s. 7
  • - ingen mild eiendomsbestyrer s. 8
  • - ”strandsitterne” hadde ingen særlig tiltro til ham s.9
  • - hans tilhengere var ”fiskerbønder” s. 9
  • - en tese om ”smaafolket”? s. 10
  • - en liberal prest vakte liten kritikk  s. 11
  • - troverdige anklager om kvakksalveri? s.11

Nederlagene for Helberg i 1894 og 95 førte Eriksen bare midlertidig ut av politikken. Med doktorgraden som ballast og tid til overs var han tilbake i den  politiske manesjen ved kommunevalget i 1898. Støtten til Helberg i klagesakene i 1897 var åpenbart ingen belastning - selv om det var venstrefolk som forgjeves hadde klaget og venstrevelgere var blant dem han fridde til, mens det er uklart om Eriksen var erklært venstremann så tidlig som i 1898, anfører Bratrein.  Uansett – da valgurnen ble satt frem, var klageepisoden trolig glemt. Klagene var blitt til i en opphetet valgdiskusjon, og var ”for det meste ufundert eller innstilt i mangel av sikre bevis”, skriver Bratrein. Det måtte alle forstå.

Igjen utfordret Eriksen ordfører Helberg, men var denne gang atskillig bedre skodd enn tre år tidligere. Han formulerte sitt politiske budskap rundt ”smaafolket”s krav på rettferdighet og brød – ikke bare i himmelen, men også på jorden. Konkret knyttet han sitt politiske agitasjon til en rekke saker som var aktuelle for de fleste av kretsens velgere – og løst til fordel for dem som hadde lite, mindre og minst. Ingen som gikk til valgurnene i 1898 burde være i ringeste tvil om kjernen i sogneprestens valgagitasjon, bedre kår for ”smaafolket”.

Og ”smaafolket” – og andre som syntes lite om høyrestyret - sørget for et politisk sceneskifte. Valgdeltakelsen spratt i været; med selveste presten som utfordrer ble det lettere å stå mot presset fra de tradisjonelle makthaverne. Hedberg falt ut av herredsstyret, Alfred Eriksen ble den nye ordføreren, mens høyremannen Chr. Figenschou overlevde enda en periode på Helgøy. Eriksen kunne bare konstatere at kampen mot ”handelsmannsherredømmet”  ikke hadde ført til seier i hele kirkesognet.

Riktignok ble Eriksen bare nr. 8 av de 12 valgte. Valget hadde blitt holdt på grunnlag av private lister, ikke partilister. Eriksen sto oppført på flere av listene, men ikke på alle. I alt fikk han 23 personlige stemmer – mot bestemanns 41, men hadde ingen problem med å bli valgt til ordfører. Helberg ble etter eget sigende ikke gjenvalgt fordi han ikke ønsket det. Hadde han stilt, hadde Eriksen tapt, hevdet han. Helbergs fravær var nok hovedårsaken til at Eriksen ikke kom til å møte noen opposisjon i sin første 3-års periode som ordfører. De fleste forslag som ble votert over, stammet fra Eriksen, inkludert forslaget om å avsette Helberg som herredskasserer. På fallrepet hadde Helberg sørget for å bli valgt som kasserer for en to års periode. Vedtaket var i klar strid med praksis (det var lensmannen som vanligvis var kommunens kasserer), og understreket handelsmannens autoritet. I et par avisinnlegg – sommeren 1899 – forklarte Helberg kasserervalget med at han var blitt ”oppfordret” av det gamle herredsstyret til overta stillingen ”som en bremse for hva som ble anvist av det nye styret.” Avsettelsen av Helberg var enstemmig. Nå var det Eriksen som var autoriteten! Helberg nektet å bøye seg for vedtaket, satte seg på kassa og saken havnet etter hvert i flere rettsinstanser – til sist i overretten som i 1903 bestemte at H. ikke skulle få stillingen tilbake, men ble tilkjent lønn og dekning av saksomkostninger. Eriksens kommentar var at ”vår rettspleies umulighet er eneste årsak til at vi tapte her.”

Med Alfred Eriksen ved roret kom det til å bli ført en helt ny økonomisk politikk i Karlsøy kommune. Under valgkampen hadde han lovet å arbeide for at sparepolitikken til Helberg skulle bli lagt bort. På det første møtet i kommunen i januar 1899 fulgte han opp valgløftet: ”Det har vært almindelig at spare, men det vil ikke vi gjøre. Vi vil få inntektene op hos folk.”

En mer offensiv kommunepolitikk kom først og fremst til uttrykk gjennom kommunal garanti av lån som folk tok opp i statlige finansinstitusjoner, aktuelt for eksempel når fembøringen skulle skiftes ut med en dekksbåt med motor. I Helbergs ordførertid hadde man vært ytterst restriktiv med å gi slike garantier, og det hemmet den pågående overgangen til en moderne fiskeflåte. Med Eriksen ved roret ble det innledet en radikal kursomlegging, med dekksbåten fremtidig  vinner, enten den nå var motor – eller seildrevet. I slike tilfeller dreide det seg om et investerings – og lånebehov som sprengte den lokale rammen. Når en fembøring med full utrustning kostet 200 kroner, måtte man opp til 8-10.000 for å få en overdekket båt med motor, kanskje holdt det med halvparten hvis man holdt seg til seil. For større lån og investeringer var det i 1870-årene blitt etablert statlige finansieringsinstitusjoner, ”Havfiskefond” for fiskere på båtjakt – og en ”Arbeiderbruk –og boligbank” for dem som ønsket å kjøpe jord og hus. Disse institusjonene åpnet også for dem som ønsket å flytte lån som allerede var opptatt, i praksis kunne det bety å få slettet gjelden til Helberg. Dét kunne være en god grunn til at Helberg hadde lite til over for de statlige lånetilbudene.

Nei til kommunale garantier hadde vært en del av Helbergs sparepolitikk. Denne politikken hadde sitt ankerfeste i redselen for økte utgifter, og derigjennom en mulighet for høyning av skatteøret. Eriksen hadde ikke den samme omsorg for riksfolks skatteøre, og økte dette faktisk alt i sin første periode som ordfører. Skattef r a d r a g e t  ble økt for de fattigste, slik at disse kom bedre ut. I perioden 1899-1903 ble det gitt kommunal garanti til 10 lån fra Havfiskefondet, hele 55 for perioden 1903-1910. I årene 1899-1903 ble det gitt ca 40 lånetilsagn i Karlsøy kommune til ”jordindkjøps –og Huslånefondet.” – alt nærmest opp mot null i Helbergs tid. Det var imidlertid et øvre –og midtre - sjikt av fiskerbøndene, samt lærerne, som var Eriksens kjernevelgere – og som nøt mest av de kommunegaranterte lån til båt, jord og hus, hevder Bratrein. Når lån ble gitt til folk som stod Eriksen nær, for ekempel lærer Haugjord, het det fort at Eriksen ”bedrev bestikkelser” for å få gjennom sine planer.

Amtmann Strøm kom til å bli en hard kritiker av Eriksens økonomiske styring av Karlsøy kommune. I sluttfasen av valgkampen forut for stortingsvalget i 1903 brøt striden mellom dem ut, og i et særtrykk – ”Det kommunale Stel i Karlsø” samlet Strøm sin kritikk, og levnet Eriksen liten ære for sin ledelse av kommunen. Mest var han – som Helberg - opptatt  av utgifter og skatteøre og at kommunen innfridde sine betalingsforpliktelser. Martin Simonsen flyttet blikket. Han etterfulgte Eriksen som ordfører i 1904, og mente at det var nedlagt et stort arbeid for å skaffe fiskerne tidsmessige båter og hjelpe folk til egne hjem: ”Karlsø står derfor nu i dette stykket forrest blant amtets herreder.” Uttalelsen ble gitt i en artikkel i Nordlys i 1907, og smaker kanskje litt av selvros. Bratrein mener at ”hovedinnsatsen og ekspansjonen” når det gjelder utbyggingen av fiskeflåten kom etter 1903. Men at grunnlaget ble lagt i Eriksens tid, kan neppe bestrides.

Som ordfører var Eriksen opptatt av fellesskapets økonomi, som sogneprest og  bestyrer av den største gården i prestegjeldet måtte han også treffe mer privatøkonomiske disposisjoner. To husmannsplasser og fire bortforpaktete bruk (til handelsmann, lege, lensmann og klokker) lå under gården – og i tillegg et større antall strandsittere. Han var ingen mild eiendomsbestyrer. Som forsvarer av prestegårdens rettigheter var han stadig i tottene på Helberg, men også andre kunne møte motbør, for eksempel de som ønsket å kjøpe jord. På Stortinget kom Eriksen til å gå inn for utstykking av prestegårdsjorda generelt, men noe slikt var ikke aktuelt på Karlsøy i Eriksens tid. Utstykningen startet riktignok i 1910, det året Eriksen ble tilsatt som sogneprest i på Vålerenga i Oslo, men det skjedde ikke på Eriksens initiativ, hevder Bratrein. Den samme Bratrein forteller at Eriksen hegnet effektivt om de rettigheter – økonomiske og andre – som tillå prestegården. I forbindelse med arbeidet med hovedoppgaven tok Bratrein turen til Statsarkivet i Trondheim. Det førte til flere interessante funn. Da det skulle bygges gjerde rundt kirken, fikk man vansker med Eriksen som var redd for å få innmarken beskåret. En planlagt vei til kirkegården måtte oppgis fordi den ville ta for mye av Eriksens multemyrer. Multeplukking var ment å gi en del av sogneprestens lønn - slik sanking av egg og dun også var.

Eriksens uttalte omsorg for ”smaafolket” gjør det rimelig å se på hans forhold til strandsitterne på Karlsøy. De rangerte lavest i samfunnet, på Karlsøy som andre steder i kongeriket. I 1893var det 16 strandsittere (med familie) som bodde i dårlige hus i en klynge ved kirken. Det var et gammelt system, som skyldte sin oppkomst et dobbelt forhold: de fattigste måtte hjelpes og presten måtte ha tilgang til billig arbeidskraft. Eriksen fikk imidlertid kritikk fordi han ikke gjorde noe med strandsittersystemet, for mange et åpenbart avlegs system. Det meste av kritikken var politisk betinget, men Bratrein konkluderer i hovedoppgaven – i alt vesentlighet på basis av intervjuer - med at det var ingen særlig tiltro til Eriksen blant strandsitterne: ”Han var regna som en strengere jordherre enn prestene ellers, og han kontrollerte dem nøye både når det gjaldt sømmelig oppførsel i Været, at arbeidsinnsatsen var på topp, og han forlangte høvisk helsing – man måtte stå med lua i handa og bukke når han passerte.”

Det ser ikke ut til at strandsittene var den gruppe som stod Eriksen nærmest – selv om de var en viktig gruppe  i ”smaafolket”. Hvem var egentlig Eriksens ”tilhengere”, de han snakket med og til – og sikkert også søkte råd hos? En meget viktig del av Bratreins hovedoppgave er 20 sider biografisk stoff om Eriksens ”tilhengere” – hele 58 personer trekkes fram. Bare  én strandsitter er med i samlingen, Henrik Hansen, som endte opp som eier av egen gård. Han brøt med Eriksen da denne i 1902 – uten å lykkes - forsøkte å omdanne venstreforeningen på Karlsøy til arbeiderforening. Belønningen for Hansen var nestlederjobben i venstreforeningen. De aller, aller fleste av ”tilhengerne” i Bratreins oversikt - en oversikt som i stor grad er blitt til gjennom intervjuer - blir presentert som ”fisker og gårdbruker”, og slike fiskerbønder utgjorde hele 95 % av alle skatteytere i prestegjeldet. De fleste fiskerbønder i Eriksens tilhengerskare blir av Bratrein gitt positive fortegn  som fiskere  – god, flink, dyktig er ord som går igjen – mens gårdstilknytningen gis uten de gjeve ord, jo en får kreditt for å ha vært den første som anla ”kunsteng” i prestegjeldet. Flere av hans nærmeste tilhengere er lærere, gjerne i kombinasjon med et annet yrke, - gårdbruker/klokker går igjen. Ca 80 % av hans tilhengere på selve Karlsøy blir betegnet som gode skatteytere/blant de største skatteyterne; prosenten er litt lavere på Helgøy. Vi tar et snardykk i listen:

Om fisker og gårdbruker Petter Eliassen (født 1847) heter det at han må anses som Eriksens ”mest trofaste støtte”. Han var tremenning av Chr. Figenschou – en av de åtte på motstanderlista – og hørte til den lokale overklasse i bygda. Han fungerte som ordfører de siste årene av Eriksens ordførertid. En annen  fremstående tilhenger var lærer og gårdbruker Martin Simonsen, født på Trondenes, nesten 20 år yngre enn Eliassen, men også han en stor skatteyter. Han ble nestformann i arbeiderforeningen på Karlsøy i 1902 – med Eriksen som formann – og var utsending til amtsmøtet senere på året da arbeiderforeningene skulle samles i én organisasjon. Han ble ordfører i kommunen etter Eriksen, var det i mange år om enn ikke sammenhengende, siste gang 1922-24. Simonsen var en av dem som ”gikk” i prestegården, og hjalp Eriksen med  avisen ”Nordlys”, som Eriksen begynte å gi ut i 1902.Simonsen fikk Kongens fortjenestemedalje i gull etter endt yrkesliv, og fikk tillatelse til å bli gravlagt privat, i egen jord, på gården. Gårdbruker og kirkesanger Anton Jørgenson, den tredje som her trekkes frem, var politisk aktiv bare en kort tid rundt århundreskiftet, men han var en av Eriksens beste støtter, fikk besøk av presten og prestekona på bruket sitt, slikt ble nok lagt merke til. Også Jørgenson nevnes blant de største skatteyterne. De fleste av aksjonærene i Nordlys hadde én aksje, bare unntaksvis hadde man flere. Handelsmann og gårdbruker Waldemar Figenschou – nevø til den store Figenschou – hadde to, og ble utsending til arbeiderforeningenes amtsmøte i desember 1902. Fisker og gårdbruker Anders Olsen, født i 1827 og således den eldste av tilhengerne hadde tre! Olsen var av samisk ætt og kunne verken lese eller skrive. Men låne ut penger til sambygdinger kunne han, og satt godt i det.

De fleste av de nevnte tilhengerne kom til å følge Eriksen over i ”sosialismen”, de fleste, men ikke alle. Henrik Hansen er nevnt. Lærer og handelsmann Anton Haugjord er en annen. Han var født på Nesna i 1872, kom til Karlsøy som lærer i 1893 – etter eksamen fra lærerseminaret i Tromsø. Han og lærerkollega Martin Simonsen var ofte i prestegården, begge hjalp til med Nordlys. Det ble trolig et lite ”interregnum” da han satte seg mot at venstreforeningen ble omdannet til en arbeiderforening. Haugsjord ga uttrykk for – også i avisartikler – at han ikke var sosialist, og etterfulgte Eriksen som formann i venstreforeningen. Etter et år la han ned vervet, og havnet på nytt i folden til Eriksen, nå åpenbart for livet.”A.H. var en sjelden aktet mann i bygda og herredet , og innehadde en rekke tillitsverv”, er Bratreins skussmål. Han nevnes – som Simonsen – blant de største skatteyterne. Fisker og gårdbruker Benoni Figenschou (født 1866 og fetter til Chr.Figenschou) fant ikke tilbake til folden. Han omtales som en av de ivrigste og fremste i kampen for Eriksen – lenge. Men på årsmøtet i Nordlys i 1904 sprakk det. Han kom med kraftige utfall mot Eriksen, og Benoni – som aldri hadde hatt noen tillitsverv i ”bevegelsen” – lot innløse sin aksje. ”Han sees dog ikke seinere å ha arbeidd mot Eriksen”, konstaterer Bratrein.

Det er tydelig at Eriksens tilhengere og politisk medsammensvorne hører hjemme i et sjikt som ligger over ”de fattige og de ubemidlede.” Nesten alle hans tilhengere i Bratreins undersøkelse er ”blant de største skatteyterne”, selvfølgelig langt bak personer som Helberg & co, men dog. På en måte blir ”smaafolk” alt unntatt (store) handelsmenn, rettsvesenets folk inkludert sakførere, høyere offiserer, bisper - og kanskje også visse redaktører, som alle – hvert på sitt område – holder ”smaafolket” nede. For å påføre ”overklassen” et (definitivt) nederlag trengs ledere med kunnskap, innsikt, økonomi og lederevne. Karlsøypresten og utvalgte blant lærere og fiskerbønder hadde  kvaliteter til og forutsetninger for å føre kampen for alle ”smaafolk” slik at disse kunne få et liv med verdighet og uten sult. Det kan være en tese.

Generelt, hevder Bratrein, var kritikken av Eriksen politisk betinget, avfyrt for å skade og svekke ham. Det forhindret ikke at noe av kritikken kunne være berettiget, også den kritikken som gikk på hans forkynnervirksomhet og det som hans motstandere kalte ”kvakksalvervirksomhet”. Bratrein har en hovedsetning om at det i prestegjeldet til Eriksen var liten religiøs interesse og liv og at de store vekkelsene i fylket vant liten innpass. Med det siste forstås åpenbart den læstadianske vekkelse ettersom han utelukkende viser til Dagmar Sivertsens bok om ”Læstadianismen i Norge”. Det heter videre at Eriksen stod for en ”liberal forkynnelse” og som derfor ikke vakte ”noe motstand i menigheta, men stimulerte heller den religiøse interesse, og folk kom langveis fra for å høre hans prekner.” ( Kildegrunnlaget er her Bratreins samtaler med ”eldre” i sognet.) Likevel, skriver Bratrein, kom det kritikk i avisene mot selve hans forkynnelse og mot seremonielle forhold under gudstjenesten. Påstått forsømmelse av prestetjenesten var også et tema. Men ifølge Bratrein var kritikken var neppe uttrykk for menighetens oppfatning. Kritikken kom ofte fra familiene Helberg/Moen, og i visse tilfeller ble den avvist av andre i menigheten. Men Bratrein gir denne innrømmelsen: ”Derimot er det sannsynlig at den kritikk som kom seinere i stortingsperioden for manglende betjening av prestegjeldet, har en meire reell bakgrunn.”

Bratrein er noe mer åpen for den kritikk som ble reist mot Eriksen virke som ”doktor”. I all vesentlighet bruker han lokale, muntlige kilder som hevder at Eriksen praktiserte både håndpåleggelse og hypnose, og fikk ord på seg for å ha helbredende og også overnaturlige evner. Det ble således hevdet at han hadde ”nøytralisert” en kjent ”runekjerring fra Vanna”; ”Svarteboka” skulle han også være i besittelse av. I sin medisinalrapport for 1891 anfører Moen at Eriksen ”i den senere tid” har bedrevet ”kvakksalveri under sterkt tilløp av pasienter. Riktignok var Moen en av Eriksens bitreste fiender, og som sådan mindre troverdig, men ”det er lite sannsynlig at han kunne anføre dette i en offentlig rapport uten at det var en viss basis i virkeligheten”, hevder Bratrein. Etter mannens død hevdet fru Moen at Eriksen hadde hatt så mange pasienter at det hadde blitt lite å gjøre for hennes mann, dét ifølge en enkelt muntlig kilde. Flere har påstått overfor Bratrein at Eriksen helbredet syke iallfall så sent som i 1902/3; det kom syke i ”kasser” fra andre deler av fylket, ifølge ”Petra Jensen og Olga Hansen”. Også i denne sammenheng har Bratrein gjort funn i Statsarkivet i Trondheim: Ved gjennomgang av folketellingen for 1900 fant han en person fra Hammerfest – på tellingsdagen på Karlsøy for å søke legehjelp. ”Man reiser ikke fra Hammerfest til Karlsøy for å søke en vanlig distriktslege”, er Brattreins kommentar. Han gjengir sønnenes forsvar for Eriksen. I sin bok fra 1939 benekter de at faren drev med noen som helst form for kvakksalveri. Han drev med eksperimenter i forbindelse med sin doktorgrad, det og ikke noe annet. Meget betimelig gjør Bratrein oppmerksom på at doktorgradsarbeidet gikk i trykken mot slutten av 1896, mange år før de siste påståtte tilfeller av forsøk på helbredelse av syke.

Stortinget neste..

  • - med amtstinget som arena s. 12
  • - en landsdel i nød  s. 13
  • - ”et sosialistisk foster” s. 13
  • - venstreforening på Karlsøy med Eriksen som formann  s. 14
  • - formann i amtsvenstre s. 14
  • - stortingsvalget 1900: Høyres sikre borg nedkjempet s. 14
  • - læstadianerne skilte seg ikke ut s. 15
  • - nederlag i valgmannsforsamlingen s. 15
  • - et nærmest utilgivelig angrep s. 16

Ordførervervet ga Eriksen automatisk plass i amtsforsamlingen for ordførerne i Troms, et viktig forum for politisk agitasjon. Alt det første året – i 1899 – markerte han seg som en av de fremste debattantene, ikke minst i spørsmålet om russehandelen, et spørsmål han selv hadde brakt på dagsordnen. Amtstinget ble hans første større offentlige arena,- en institusjon som ble omfattet med økt offentlig interesse etter at det ble trykket referat av debattene, ikke bare av forslag og vedtak, slik praksis hadde vært. Ingen grunn til å bli overrasket; det var ordføreren fra Karlsøy som foreslo omleggingen. ”Stiftstidende” kommenterte syrlig at affæren var et uttrykk for Eriksens ”heftige utålmodighet etter å vise seg på breddene.” Der i gården var man blitt litt snurt fordi Eriksen hadde begynt å sende sine innlegg til den nye konkurrenten, ”Tromsø” som var blitt etablert i 1898. Et stadig økende antall skrivebordsprodukter i det nye venstrebladet bidro sterkt til å føre sognepresten høyt på den politiske himmel. Og det gikk fort.

I en kortere periode synes kommunepolitikken å være prioritert hos Eriksen– ved siden av prestegjerningen, selvfølgelig. Det varte imidlertid ikke lenge før han signaliserte at stortingsplass var hans neste mål i politikken. Det rådde krisetider for langt flere enn for allmuen på Karlsøy og Helgøy; nøden var stor blant de fleste i hele den nordlige landsdel da Eriksen for alvor flagget sine politiske merkesaker. Enkelte steder satte myndighetene i verk nødstiltak. I perioden 1900-05 var det mer enn fem ganger så mange som utvandret enn i den foregående femårsperioden, et klart nødstegn i gamlelandet.

I årene 1901-05 var fisket i Lofoten svært dårlig, litt bedre på finnmarkskysten, men der svært dårlig 1902-03. Det mer lokale torskefisket var også i nedgang; lyspunktet var sommerfisket av sei, selv om dette fisket var betydelig mindre viktig enn de store skreifiskeriene. Men når hovedfisket slo feil, var det livredning i et brukbart hjemmefiske. Totalt måtte fisket i femårsperioden karakteriseres som elendig, litt bedre ble det i neste femårsperiode. Og så var det hvalen! Havets koloss var i ferd med å bli utryddet, skapningen som fiskerne mente jaget både lodde og torsk mot kystlandet slik at fisken kunne fanges. Dessuten var kobbeplagen stor i flere år. I 1903 innvaderte selen hele Troms – og reduserte hjemmefisket. Selen ødela fiskeredskap og åt opp fisken. Den var sjef i hvalens fravær, hevdet fiskerne. På denne bakgrunn samlet de nordnorske fiskerne seg bak kravet om at hvalen måtte fredes. Nå måtte peningan på Tinget ta til vettet!

På Stortinget gikk arbeidet ikke så raskt unna som folket nordpå ønsket. Mens hvalsaken mer sto i stampe, var det på Stortinget tale om å innskrenke allmuens rett til å handle direkte med russerne. Det var foruroligende! Fordi storfisket sør – og nordpå hadde slått feil flere år på rad rundt århundreskiftet, ble hjemmefisket desto viktigere. Det var nemlig fisken som ble fanget om sommeren i hjemlige farvann, som var byttemidlet mot russisk korn, og nå var det altså sterke krefter i gang for å sikre handelsmannen en avgjørende mellomrolle i den tradisjonelle russehandelen. Blant fiskerne var det opplest og vedtatt at de norske handelsmennene ga dårligere priser enn de russiske skipperne. Nye gjeldslover var også på trappene, og ville gjøre livet enda vanskeligere for mange fiskerbønder i nord. Det var en rad med problemer som – etter Eriksens mening - krevde en radikal løsning. Ordførervervet i den lille øykommunen ga ingen tilstrekkelig satsplanke, nå måtte han oppover i ”systemet”.

I en stor artikkelserie i ”Tromsø” tok Eriksen for seg ”Handelssstanden og det sociale problem i Nordland”.  De to første artiklene kom mot slutten av 1899 (11/1 og 29/11), de neste to – og siste – i begynnelsen av 1900 (20/1 og 24/1). En ting var at personer som Helberg og Figenschou fikk så hatten passet, mer bemerkelsesverdig var den bærende påstand om at handelsstanden var et uproduktivt og unødvendig mellomledd i omsetningskjeden. Serien vakte stor oppmerksomhet – også utenfor landsdelen, skriver Bratrein som siterer karakteristikken som ”Trondhjem Adresseavis” ga produktet: et ”sosialistisk foster”. Kanskje var dette første gang rødkluten ble heist for å markere avstanden fra godtfolks tankegang til Eriksens?

Artikkelserien var en klar melding om at Eriksen åpnet for kamp om en stortingsplass i ”smaafolket”s tjeneste. Et tegn i samme retning var at han i januar 1900 startet en venstreforening på Karlsøy – med seg selv som formann. Foreningsdannelsen varslet at nå ville Eriksen ville arbeide gjennom partisystemet, det var slutt med de private lister.  Den lokale foreningen skulle gi basis for kampen om å bli representant for Venstre ved neste valg. Dette var det sjette stortingsvalget etter partidannelsen i 1884, og privatlistenes tid var over. Nå stod det mellom Høyre og Venstre. Arbeiderpartiet var blitt dannet i 1887, men heller ikke i 1900 deltok partiet ved stortingsvalget.

Venstre gikk til valg på et ”stedlig program”, vedtatt på årsmøtet i amtsvenstre i august 1900: partiet skulle ”arbeide for jordbruket og fiskerstandens sak, mot det nye handelsforslag og mot innskrenkning i den nåværende russehandel”, skriver Bratrein  – som må ha glemt hvalsaken? Det var venstrelaget på Helgøy som hadde lagt fram forslaget –”tydelig inspirert av Eriksen”, mener Bratrein. Det var på det samme årsmøtet at Eriksen ble valgt til formann i amtsvenstre, også det et tegn på at Venstre i Troms var i ferd med å bli radikalisert. Under valgkampen utfoldet Eriksen stor aktivitet, gjennom foredrag og på diskusjonsmøter – og ikke minst gjennom innlegg i ”Tromsø”. Selv om partidannelsen var et faktum, var det ennå litt uvanlig å eksponere seg i den grad som Eriksen gjorde det. I Troms ble Venstre den store vinneren, men ingen steder var seieren så stor som i Eriksens eget valgdistrikt.

Av de 607 stemmeberettigede var det 374 som avla stemme på kirkestedet på Karlsøy den 10. september 1900. For venstrelista med Eriksen på topp ble det rene knock-out-seieren: 352 stemmer gikk til venstrelista – mot fattige 22 til høyrelista. En prosentutregning viser opp tallet 94.1, langt over 77,4 som var gjennomsnittet for Venstre i Troms. Sammenligner vi stemmetallene med dem fra valget i 1897, ser vi hvilken formidabel omveltning som hadde funnet sted. I det forrige stortingsvalget – i 1897 - hadde Høyre vært valgets seierherre i Karlsøy valgdistrikt – med 76 stemmer  mot Venstres 22. Stortingsvalget i 1900 var det første etter stemmerettsutvidelsen i 1898 som hadde gitt allmenn stemmerett til menn. Og Eriksen hadde sin tyngde i de velgergrupper som kom til ved stemmerettsreformen. Det var ikke bare flere som hadde fått stemmerett, men også en større prosentandel som benyttet seg av den. Her var Karlsøy i toppen med sine 61,6 prosent, bare litt etter Skjervøy, som hadde amtets eldste venstreforening, fra 1884, da et såkalt ”samtalelag” ble omdannet til en venstreforening. Det var slik mange venstreforeninger så dagens lys i dette land.

Utfallet av valget i Karlsøy valgdistrikt ble lagt merke til, ikke bare lokalt og regionalt, men faktisk også nasjonalt. Steinbø gikk opp i fistel over resultatet, men uten å nevne Eriksen: ”Karlsø har jo vært Høires sikre Borg, men nu ogsaa skyllet grundig over av Radikalismens Bølger.” At Eriksen var strålende fornøyd med resultatet og heller ikke unnlot å se på det som en personlig triumf, er rimelig nok. Men først og fremst roste han sine velgere; de hadde forstått at det ikke bare var himmeriket som var åpent for dem, men også livet her på jorda.

Kanskje var Eriksen mest takknemlig for samenes stemmer?  Samene utgjorde ca 10 prosent av velgerne i Karlsøy valgdistrikt, og det rådde før valget en del usikkerhet med hensyn til deres valgdeltakelse. Ville de ”kvalifisere” seg, og hvem ville de stemme på? Det ser ikke ut til at den samiske ættede del av de stemmeberettigete skilte seg ut i noen av de to sammenhengene, men fulgte bare ”strømmen”. De fleste samene var læstadianere, men selv om de dermed var religiøse dissentere, forble de i den norske kirke, hvor Eriksen var prest. Legger man vekt på dette momentet for å forstå deres stemmegivning på Karlsøy, bør man huske på at oppslutningen om Venstre ikke var mindre i Sørfjord kommune inne på fastlandet hvor samene var i klar majoritet – men uten Eriksen som prest. Men de hadde sikkert hørt om ”karlsøypresten” - og hans budskap. Viktigst var nok likevel de strukturelle grunnforhold; ”smaafolket” var tallrikt i Gieværs rike.

Selve valget ble altså en suksess for Eriksen, men valgt til stortingsrepresentant ble han ikke! Valgordningen var ikke til hans fordel. Den indirekte valgordningen la avgjørelsen i en amtsforsamling, som ofte ble stedet for overraskende forhandlinger og avtaler, - noen ganger grep taperne til uttrykk som ”udemokratisk” og ”hestehandel”. Vi skal avstå fra å gi en karakteristikk av denne valgforsamlingen, men Eriksen nådde i hvert fall ikke opp til stortingsplass selv om alle valgmennene fra nordfylket (dvs. fra Karlsøy, Skjervøy, Lyngen og Tromsøsund valgdistrikter) stemte på ham, med ett unntak. Valgmennene fra sør – og midtfylket var i flertall, og holdt fast ved de to tingrepresentantene – P.A.Larsen fra nordfylket og A.P.Moe var sør - som ønsket gjenvalg. Riktignok var Eriksen blitt valgt til formann i amtsvenstre i august 1900, men lederstillingen hjalp ikke. Heller ikke at han – også det i august – vant en mindre rettssak mot Helberg; denne riktignok en profilert høyremann, men en ”standsfelle” av flere i den forsamling som skulle kåre Venstres stortingskandidater. Eriksens kritikk av ”handelsmenn” følte mange ble litt for ”nærgående”.

Rettssakens utgangspunkt var en uttalelse fra Eriksen om at Helberg ”utnyttet stedets befolkning”.  Det gikk ikke bedre enn at Helbergs svar i ”Troms Amtstidende” førte til at handelsmannen havnet på tiltalebenken for ”ærekrenkende beskyldning”. Og Eriksen vant: Mortifikasjon i seks punkter og 30 kroner i saksomkostninger. Hvordan det nå enn var eller ikke var; tross formannstillingen og seier i rettssalen mente et flertall av valgmenn at han var for radikal, noen snakket om hans ”sosialistiske tilbøyeligheter”, avisa ”Tromsø” fyrte ”oppunder” ved å skrive om ”Nordpartiet”, ”Fiskerpartiet” og ”Dr.Eriksens Parti”. Det var utvilsomt også til ugunst for Eriksens kandidatur at den mest ”utsatte” av hans to konkurrenter til slutt la seg på Eriksens linje i spørsmålet om russehandelen, i hvert fall tilsynelatende. Eriksen ville at Venstre skulle gå mot handelskommisjonens forslag om innskrenking i russehandelen, og slik ble det. Det viktige personvalget ga imidlertid fornyet tillit til de to tingrepresentantene, de fikk hver 85 stemmer, Eriksen 57 – med en  fjerdemann like i helene (52 stemmer). Man skulle tro at tredjeplassen ville ha åpnet for varamannsstillingen, men slik gikk det ikke. Eriksen tapte også dette valget; et flertall valgte å holde sin amtsformann helt og holdent borte fra Løvebakken. De var fra den midtre og sørlige del av fylket.

Det er knapt noen kilde til biografien om Eriksen som bedre viser avstanden til mektige – de mektigste? – krefter i Venstre enn en artikkel han hadde i Samtiden i 1890 – ”Ret og moral” var tittelen.  Artikkelen ble riktignok offentliggjort etter nederlaget i valgmannsforsamlingen, men forakten for embetsmenn og rettsvesenet fant nok ikke sitt uttrykk for første gang i ”Ret og moral”. Eriksen tar oss i artikkelen inn i en rettssal for å iaktta ”det hæslige skuespill” som ble oppført der. Sant nok har den tiltalte, en tjuradd med flere dommer og fengselsopphold  bak seg, ”intet tiltalende ansigt” som skifter mellom ”sløvhet og sluhet”. Likevel er det motparten som må holde for: ”Vidnernes bidske stemmer, den skaanselsløse iver hvormed de alle har sammensvoret sig om at fremdrage alt som kan tale imot ham, retsformandens fangende spørsmaal, uttrykket i lagrettens ansikter, stemningen i hele salen, alt taler om hvor forfølgelseslidenskapen er tændt. (…) og da dommen oplæses er det med en glad mættelse alle hører at den lyder paa lovens strængeste straf.”

Og Eriksen fortsetter: ”Den anklagete eier intet som kan vække vor medlidenhed. Og dog sitter vi der og følger jagtspillet med en stigende væmmelse, en dirrende harme, et svulmende hat til hans forfølgere. Hvem av disse skal vi hate hetest, den bjæffende offentlige anklager eller disse enfoldige lagrettemænd eller den bleke, veltilfredse lagmand med de smaa øine? Hvilken ret har alle disse til at kaste sig over denne ene mand, pine ham, jage ham, gripe ham, stenge ham inde, ødelegge ham? Fordi de selv sitter der paa samfundets vegne mener de, at de uten samvittighet kan gjøre alt dette. Med hvilken ret har samfundet til at la det ene menneske faa gaa slik frem mot det andet? Den ret og pligt som samfundet har til å værne om en høiere retsorden, vil den blekfete lagmand svare mig. Men hvem sier mig at den blekfetes retsbelæring og denne lov som hans elendige samfund har faat i stand har noget med en ”høiere retsorden” at gjøre? Hvem sier mig det?”

Angrepet var rått. Det traff solar plexus hos mektige venstrefolk som var stolte over å ha reformert rettsvesenet ved innføring av jury, bare litt over ti år tidligere, og som hadde stillinger i rettsvesenet som et opphøyet mål for personlig karriere. Uttrykk som ”enfoldige lagrettemænd” og ”den blekfete lagmand” fratok dem trolig muligheten til å se kjernen i artikkelen, nemlig at utkastet til den nye straffeloven, etter Eriksens mening, hadde altfor harde straffebestemmelser, særlig var det foreslått ekstremt strenge straffer for krenking av eiendomsretten.

Bruddet med ”Tromsø”

  • - han ble neppe sveket s. 18
  • - et møte på Hotell Klæboe s. 18
  • - ikke mer enn tankespinn s. 18
  • - fiskerforeninger for å få et pressmiddel s. 18
  • - grunn til å optimistisk på morgendagen s. 19
  • - det skjebnesvangre bruddet s. 19
  • - et uvær på gang s. 20
  • - fisker Sivert visste ikke sin arme råd s. 20
  • - det skulle presten få svi for! s. 20
  • - en refusert artikkel havnet i ”Social-Demokraten” s. 21
  • - hadde ingen tro på rettspleien der nord s. 21
  • - ny dommer! s.21
  • - en egoist, ingen Ansgar s. 22
  • - ”kun af Ondskab” s. 22
  • - benyttet ”Smaafolket” for å komme på Tinget  s.22
  • -”derfor maa det bli hel og fuld Frifinnelse” s. 23
  • - og frifinnelse ble det s. 23
  • - også lensmannen ble frifunnet s.23

At Eriksen ble skuffet over resultatet på valgmannsmøtet høsten 1900, er hevet over tvil. Men påstanden om at han hadde vært utsatt for et ”svik”, holder neppe vann. Det har vært påstått at Eriksen vant et ”prøvevalg”, og derfor kunne den endelige avstemningen tolkes som et ”forræderi”. Påstanden stammer fra Ole Martin Gausdals erindringsbok som ble utgitt i 1950. Gausdal var ingen hvem som helst. Han overtok – etter Eriksen – som redaktør av ”Nordlys” ved årsskiftet 1911/12, og ved stortingsvalget i 1912 stilte han i Eriksens tidligere valgkrets – Tromsøsund – og fikk 67,8 prosent av stemmene, mot Eriksens 62,4 i dennes siste valgkamp for stortingsplass fra Troms, i 1909. Martin Gausdal  var selv ikke valgmann i 1900, men var i Tromsø da forhandlingene i amtsforsamlingen fant sted, og var sikkert godt orientert. Men selv om nå Gausdal – mange år senere - skrev at folk fra sørfylket ”hadde bak vor rygg rottet seg sammen med endel fra midtfylket for å holde Eriksen ute”, har det ikke vært ført noe endelig bevis på at prøveavstemningen – om den fant sted – ble oppfattet som bindende.

En annen påstand – med Gausdal som utgangspunkt - er at Eriksens senere avis ”Nordlys” og hans enda senere overgang til Det norske Arbeiderparti, sprang direkte og omgående ut av nederlaget. Gausdal forteller om et møte på Hotell Klæboe i Tromsø, hvor skuffete Eriksen-tilhengere hadde samlet seg etter møtet i amtsforsamlingen. Her skulle man ha blitt enig både om egen avis og partiovergang. Vi ser imidlertid – som Teigen - ingen overbevisende argumentasjon for at avis og partiskifte kan knyttes opp mot møtet på Tromsø-hotellet. ”Nordlys” kom først 20 måneder etter dette møtet, og det er intet i aksjeinnbydelsen som forteller om et grunnleggende initiativ 20 måneder tidligere. To av Eriksens sønner ga ut en bok om faren i 1939, og der er ingen kobling mellom oppstarten av Nordlys og møtet på Hotell Klæboe. Teorien om at Eriksen skulle ha forlatt det samme hotell som ”sosialist”, stiller vi oss også skeptisk til. Også her er det et avgjørende tidsmoment. Spørsmålet om når Alfred Eriksen ble sosialist, skal vi se nærmere på.

Det er rimelig at nederlaget i amtsforsamlingen i Tromsø høsten 1900 skapte misstemning og frustrasjon hos taperne. I ”forsmedelsens time” kan man ha gjort seg tanker om både ny avis og nytt parti.  Selvfølgelig!  Noe mer enn tankespinn ser det imidlertid ikke ut til å ha vært. ”Nordlys-boka” fra 2002 sier det slik: ”Alt tyder på at drøftelsene i september 1900 bar preg av ønsketenkning rundt mulige løsninger enn konkret planlegging av et umiddelbart brudd med
Venstre.”

Andre har hevdet at det initiativ Eriksen tok i begynnelsen av 1900 med å danne fiskerforeninger  - og som han fortsatte med etter valgnederlaget i valgmannsforsamlingen – skulle være grunnstamme i et nytt parti. Rimeligst er at han bidro til slik foreningsdannelse for å skaffe seg et pressmiddel for å øke sin gjennomslagskraft i Venstre. Muligens mistet han snart troen på at disse foreningene kunne spille noen positiv rolle i hans politiske spill. Det kan i så fall ha sammenheng med den rolle Edvin Figenschou kom til å spille – ”fisker og gårdbruker”, men oppført blant de åtte som Bratrein har satt på lista over motstandere. Som fisker og høvedsmann var Figenschou ”kjent som den dyktigste i heile prestegjeldet – og langt utenfor”, skriver Bratrein. Han stiftet Karlsøy fiskeriforening i 1902, og satt som formann til sin død. Fra om lag 1890 hadde han vært aktiv i arbeidet for hvalfredning. Tidlig kjent som venstremann, viseordfører i kommunen 1896-98, etter å ha vært aktiv på Helbergs side i skolestriden. Som belønning var han blitt formann i skolestyret – etter Eriksen. Ved skismaet i 1902 ble han stående i venstreforeningen, og hadde ofte innlegg i ”Tromsø” mot Eriksen, særlig kritisk stilte han seg til Eriksens kommunepolitikk. Figenschou var en sentral mann i fiskerisammenheng, og derfor var det kanskje slik at Eriksen etter hvert skygget litt unna. Figenschou var en mann det ble lyttet til.

For øvrig må en rekke andre forhold ha gitt Eriksen god grunn til å se optimistisk på den politiske morgendagen. Valgmannsmøtet hadde gitt ham en lærepenge, og skjerpet hans tanker om rett taktikk i en huskestue av valgmenn. Riktignok hadde redaktør Steinbø gått mot hans kandidatur på valgmannsmøtet, men ”Tromsø”s spalter var fortsatt åpne for ham, iallfall til frempå våren 1901. Leder i venstreamtforeningen var han også fortsatt, og i flere store saker fulgte flertallet sin formann. Eriksen var redd for at forsamlingen skulle ”sovne inn” i perioden mellom stortingsvalgene; derfor innkalte han til et ekstraordinært amtsmøte sommeren 1901 for å drøfte om Venstre som parti skulle delta ved kommunevalget den høsten. Svaret ble ja - og en ny fjær i hatten til Eriksen ettersom det fortsatt kom til å blåse venstrevind ved valget. Venstre var rundt århundreskiftet det store partiet, spesielt i Nord-Norge. Arbeiderpartiet var ungt, og ennå en pygmé i maktpolitisk sammenheng. Høsten 1900 kunne det ikke være noen grunn for Eriksen til å forlate Venstre, ikke en gang tenke på det!

Eriksen gikk altså ut av året 1900 som venstremann med målsetting om ”comeback”, og som venstremann seiret han ved kommunevalget i 1901. Og denne gang røk Helbergs gode venn, Christian Figenschou ut av ordførerstolen på Helgøy. Gjenvalget sikret Eriksen fortsatt plass i amtets forsamling av ordførere, en betydelig arena for hans politiske påvirkningskraft. En drøm om revansje ved neste stortingsvalg ble neppe mindre etter dette. Tidlig høst 1901 så framtiden altså relativt lys ut for venstremannen Alfred Eriksen. Så kom bruddet med venstreavisa ”Tromsø”, en hending som trolig er avgjørende for å forstå Eriksens politiske c-moment, oppstart av egen avis og overgang til sosialistene.

Bruddet kom i forbindelse med en rettssak høsten 1891, igjen var det Eriksen versus Helberg, men før det hadde det vært en ”negativ utvikling” i forholdet mellom Eriksen og ”Tromsø”. Kanskje var rettssaken bare var den utløsende årsak til det fatale bruddet?  En ting var at ”Tromsø” året før hadde gått inn for gjenvalg av de to tingrepresentantene; Venstre hadde bruk for ”erfarne Mænd”, var Steinbøs ord den gang. Et annet forhold var at Eriksen, med basis i sin formannsstilling i amtsvenstre, forsøkte å mobilisere organisasjonen mot ”Tromsø”, helt forgjeves for øvrig. Et tredje intermesso fant sted våren 1901 da Steinbø nektet å ta inn et innlegg som til slutt havnet i Arbeiderpartiets hovedorgan, ”Social-Demokraten”. ”Social-Demokraten”! Socialistavisen!! Steinbø var i ferd med å få nok. Etter tapet i september 1900 hadde Eriksen – gjennom flere innlegg bl.a. i ”Tromsø” - skjerpet sin kritikk av en rekke samfunnsforhold – og navgitte personer ble ikke spart. Navnlig det siste fant tromsøredaktøren helt forkastelig, og høsten 1901 sa Steinbø nei til mer sjikane; han forsvarte seg med at artiklene ikke var ”rettferdige”. For å si det mildt: Et uvær var på gang der hvor Eriksen-Steinbø oppholdt seg!

Selve saken, rettssaken? Hva den gjaldt? I utgangspunktet skulle en fattig fisker låne penger av Helberg mot pant i eiendommen sin. Stakkaren satt i (svær) gjeld, og lån mot pant syntes eneste vei ut – for en stakket stund, for han hadde neppe noen illusjoner om hvor låneaffæren ville ende, på auksjon med tap av båt, gård og grunn. Det var bare den haken at hans søster hadde pant i eiendommen, en arvepart, og så lenge den panten var der, kunne ikke Helberg få satt garden under auksjon. Helberg tok kontakt med søsterens ektemann og erklærte seg villig til å kjøpe ut panteheftelsen. De to ble enige om en sum, og ektemannen, Sivert het han, gikk til kona, Maren het hun, for å få hennes underskrift. Hun nektet, og Helberg ble rasende. Han truet med at hele arven hennes ville gå tapt dersom hun ikke gikk med på utkjøpet. Helberg selv hadde nemlig også pant i eiendommen på grunn av en mindre butikkgjeld; tok han sitt, var det ikke rare arveparten Maren ville bli sittende igjen med, slik den mektige handelsmann vurderte det. Sivert visste nå ikke sin arme råd, og gikk til Eriksen for hjelp. Naturlig nok; sognepresten hadde ord på seg for å være sine sognebarns støtte.

Og så gikk det ikke annerledes enn det måtte gå: Eriksen ble opprørt over Helbergs handlemåte. Helberg hadde tilbudt seg å kjøpe ut Maren for 160 kroner, mens pantet i virkeligheten stod til en verdi av 270 kroner. Opprinnelig hadde det vært 182 kroner, men det var for 30 år siden, og ”enkel” renteberegning brakte korrekt sum opp i 270. En ting var  kronene, men det var nesten verre med Helbergs trussel om at arven ville forsvinne eller sterkt minskes hvis kona ikke undertegnet kontrakten, mente Eriksen.  Helberg – og andre – tenkte nemlig på å sikre seg  s i t t  tilgodehavne hos den uheldige fisker, og da kunne Maren bli sittende som den tapende part, truet handelsmannen.   Akkurat det blåste Eriksen av.  Han var av den klare oppfatning at arveparten hadde prioritet, og tilbød seg å brenne kontraktsforslaget. Noe annet enn et forslag var det ikke så lenge Maren ikke hadde undertegnet, mente han. Og brent ble det, ”forretningsdokumentet” som Helberg kalte det, hans dokument!

For Helberg må det ha vært et sjokk. Tenk at fisker Sivert hadde gått til presten for å få råd og veiledning! Ifølge Solvejg Eriksens memoarbok ”bante han Helberg så blekket skvatt og svor at dette skulle den gudløse presten få svi for.” Han klaget over at avtalen var blitt brent, og hans gode venn, sorenskriveren Figenschou ila Eriksen en bot, stor kr.100 – altså halvparten av det en fullt utrustet fembøring kostet. Eriksen nektet å vedta boten, og dermed havnet saken i lagmannsretten. I utgangspunktet gjaldt saken dokumentødeleggelse, men etter et innlegg Eriksen hadde hatt i ”Social-Demokraten” 30. mai 1901, ble tiltalen utvidet med et injuriesøksmål. Grunnen var Eriksens påstand om at Helberg hadde utøvd ”bedragersk adfærd”. Det var denne artikkelen – under titelen ”En opsiktsvækkende retssak” – som Steinbø hadde refusert, i fortsettelsen også av den riksdekkende venstreavisen ”Intelligensen”.   Etter forgjeves å ha banket på døra til de to venstreavisene, gikk Eriksen til et konkurrerende organ; når dette så ble  Arbeiderpartiets hovedorgan, kom sosialistanklagen til å bli sittende løst.

I artikkelen i ”Social-Demokraten” får vi Eriksens versjon av hvorfor han tok opp saken til fisker Sivert og kona Maren. Et generelt oppgjør med rettsvesenet ble spisset ut i et kraftig angrep på sorenskriver Figenschou. Men det startet med Helbergs oppførsel: ”Det oprørte mig”, skrev Eriksen ”at see hvorledes den velstaaende handelsmand gikk frem mot disse fattige og enfoldige folk. Jeg vet at de forstaar lite og daarlig vet at værge sig, har saadanne folk altid vanskelig for at faa ret. Derfor hjalp jeg dem paa den maate som var den eneste som virkelig nyttet noget, nemlig ved at stille mig personlig frem og ta saken.”  Han regnet med at ”den sak som nu er reist mot mig, vil sikerlig ogsaa drage andre følger efter sig.(..) Jeg tror det av mange grunde er sundt og nødvendig at den offentlige opmærksomhet vendes mot retspleien her oppe. Det handles ikke her om et enkeltstaaende tilfælde alene. Jeg har gjort saa mange iagttagelser, at jeg ikke har stor tro på denne retspleie. Ikke bare fra min egen bygd, men ogsaa fra de omkringliggende præstegjeld kommer der ofte folk til mig som har lidt under disse ting.”

For Eriksen stod fiskerparets sak som et stjerneeksempel på hvor uheldig den tette kontakten mellom handelsstanden og rettsvesenet kunne være. Sorenskriver Figenschou hadde i sin tid som privatpraktiserende advokat underslått midler – ca 30.000 speciedaler  – fra dødsbo som han bestyrte. Helberg og andre velstående hadde lånt ham penger slik at han kom helskinnet ut av en affære som ellers trolig ville ha sperret veien frem til sorenskriverembetet. Og nå  skulle Figenschou være dommer i en sak, anlagt av hans velgjører handelsmann Helberg?! For Eriksen var dette totalt uakseptabelt, og han trakk fram den gamle saken: ”Man kunne visselig la mannens tidligere forseelse dekkes av glemsel, dersom man ikkke saa hvorledes den drager følger med sig den dag i dag og er en avgjørende hindring for en tilfredsstillende håndheving av retten.” Eriksen greidde å skape så mye oppmerksomhet rundt Figenschous person og hans rolle i den forestående rettssak at Georg (?) Thinn tok Figenschous plass ved dommerbordet. Den samme Figenschou hadde faktisk ledet de rettslige forundersøkelser i en innledende fase, et arbeid som Eriksen – under rettssaken – kom til å erklære seg meget misfornøyd med. Et svært viktig dokument, ja kanskje det avgjørende, skulle vise seg å være et trusselbrev som Helberg hadde vært uforsiktig nok til å sende til Sivert. Dette dokumentet var det ikke påtalemyndigheten, men Eriksen som lette opp og la på rettens bord.

Forhandlingene i lagmannsretten startet 26.september 1901. ”Tromsø” kunne fortelle at ”det blev en svær Trængsel for at komme inn”. Eriksen hadde advokat ved sin side, overrettssakfører Mack, men prosederte i all hovedsak selv. Om kvelden den 28. trakk juryen seg tilbake. Samme dag hadde redaktøren i ”Tromsø”, Steinbø slått til med en artikkel mot Eriksen som overgikk det meste av det han tidligere hadde skrevet, og konsekvensen skulle bli en avgrunn mellom ham og Eriksen. Steinbø hadde neppe noen god følelse for utfallet av rettssaken; så tidlig som i ”Tromsø” 2. september hadde han langet ut mot lagrettens sammensetning, den var for uopplyst og for lite kunnskapsrik. Nå fikk det bære eller briste! Tenkte han kanskje.

Under tittelen ”Ansgar” gikk Steinbø til frontalangrep. Tittelen henspeilte på den franskfødte prelaten Ansgar som hadde kristnet  Danmark og Sverige på 800-tallet. Også Eriksen var en slags korsfarer, men sammenlignet med Ansgar manglet han den ”Sagmodighedens , Kjærlighedens og Fredens Aand” som særpreget franskmannen. Påstanden til Steinbø var at Eriksen hadde et dobbelt mål for sitt virke. Ett var å hjelpe småfolk, men det var sekundært. Hans egentlige mål var å ”øge sin egen Magt og Indflytelse”. Han antydet at Eriksen kjørte sitt løp under sosialismens faner, men hadde ingen kommentarer til det rettssaken gjaldt. Det var Eriksens ”brautende Optræden” i retten som hadde styrket Steinbø i troen på falskheten i sjelesørgerens virksomhet. Og Eriksens person var hele saken for Steinbø.

Ifølge Steinbø hadde Eriksens angrep på sorenskriver Figenschou fungert som dråpen som fikk begeret til å flyte over. Han mislikte sterkt at Eriksen hadde trukket frem den gamle pengeaffæren – først i ”Social-Demokraten”, senere i retten.  Han bare fnyste av Eriksens påstand om at med slike koblinger kunne det ikke ytes rettferdighet overfor de ”smaa”. Slik Steinbø så det, var det kun ”Ondskab” som kunne være forklaringen på at Eriksen rippet opp i den gamle affæren – ”kun av Ondskab”. For alle rettenkende hørte historien fortiden til, tordnet den illsinte redaktøren.

Det som ellers særlig bidro til å bringe Steinbø i harnisk var Eriksens ofte gjentatte påstand om at ”Tromsø” hadde skiftet side i politikken, blitt en høyreavis, en forsvarer av de forretningsdrivende. Ingen påstand irriterte Steinbø mer, og han fyrte av –  i ”Tromsø” for 28. september: ”..alle våre Læsere ved at vi har siden vi overtog Bladet, stillet os på Smaafolkets Side. Det agter vi fremdeles at gjøre, men vi har ikke tænkt at benytte Smaafolket til at krybe op paa for at naa Stortingsbænken.”

Steinbøs artikkel ”Ansgar” ble offentliggjort bare timer før juryen trakk seg tilbake for avgjøre skyldsspørsmålet, og kunne oppfattes som et forsøk på å påvirke juryen. Det var kanskje for å svekke dét inntrykket at man  på et annet sted i den samme avis fant plass til en karakteristikk av forsvarstalen til Eriksen: Den var ”ligefrem glimrende” og ble fulgt ”med dybeste Opmerksomhed. Og den gjorde Indtryk”.

Ifølge Teigen avsluttes ”Tromsø”s referat av prosedyreinnlegget til Eriksen slik:  ”Jeg føler meg glad over i dag at være stillet for en Folkedomstol. Her kan man bli forstået. Man vi ha Følelsen af, at en Fældelse vil ha stor betydning for den Sag jeg kjæmper for. Det er ikke min Skyld. Men dømmes jeg i dag vil det gaa et Suk udover hos mange, mange. Det vil bli en Saar Følelse af, at nu er vor Mand knækket, og vor Sag ødelagt. Derfor maa det bli hel og fuld Frifinnelse.” Aktor – på sin side – understreket at ”her gjælder det ikke Storfolk eller Smaafolk. Her er det Rætferdigheden som skal herske, og den er lig for alle.”

Dommen ble kunngjort 4.oktober. Eriksen ble frifunnet på alle punkter. Etter rettens oppfatning var det ført bevis for at Helberg hadde vist ”bedragerisk adferd”. I sin kommentar noen dager senere skrev høyreavisen ”Tromsøposten” at dommen var ”absolut urigtig”, mens den litt mindre blå ”Tromsø Stiftstidende”, sikkert fornøyd over at alliansen ”Tromsø”/Eriksen var på vei til å bli historie, stilte seg på dommens og Eriksens side: ”Naar Folkeopinionen afgjort er for Dr.Eriksen, er den ikke ugrundet. En Mand, der uden Persons Anseelse og uden Tanke om egen Fordel stiller sig uforfærdet i Skranken mod Uretfærdighed og Undertrykkelse maa aftvinge alt Folkets Beundring. Dommerne har udtalt sit ’uskyldig’, og denne Dom er ogsaa Folkets Dom.”  For ”Tromsø” var dommen iallfall uønsket. Uansett hadde det vært en stor rettssak – med flere aktører som senere satte sine tydelige spor i norsk samfunnsliv. Dommeren ble med tiden høyesterettsjustitiarius, og statsadvokaten ble regjeringsmedlem. Eriksen overbeviste med sitt talent for juss og juridisk tankegang. Hans ”bisitter” høyesterettsadvokat Mack slapp lite til. Det var duellene mellom Eriksen og statsadvokat Andreas Urbye (statsadvokat i ”Tromsø og Finmarken Lagsogn”) som trollbandt tilhørerne.

Etter domsavsigelsen var det hurrarop for Eriksen ”ude i Byen”, ”Mishagsytringer” utenfor Grand hotell hvor Helberg hadde tatt inn, og ”Pibekonsert” utenfor Steinbøs hjem. De som syntes slaget hadde stått om selve grunnlaget for nessekongeveldet, kunne puste lettet ut. Eriksen holdt seg i Tromsø noen dager, neppe for å nyte seieren, men for å følge/vitne i en annen rettssak hvor han kunne oppfattes som ”opphavsmannen”. Det var en eldre sak som hadde startet med noen sauer, Helbergs sauer. De beitet på prestegårdens grunn, og det mente Eriksen var ulovlig. Presten forlangte betaling, Helberg nektet. Med hjelp av lensmannen – stakkaren visste vel ikke sin arme råd -  ble det tatt arrest i sauene som deretter ble solgt på auksjon. Helberg hadde funnet lensmannens oppførsel i saken så opprørende at han like godt anmeldte lovens håndhever for ”injurierende Opførsel”.  Og det var det saken gjaldt. Lensmannen var på tiltalebenken. Men det gikk med ham som med Eriksen: Han ble frifunnet. Lensmannen var Erik Hoel som Eriksen fortsatt hadde et godt forhold til. Men fra 1902 var det slutt. Det startet med at Eriksen ga ham skylden for dårlig etterforskning i en sak som Chr.Figenschou førte mot en av Eriksens tilhengere. Etter hvert ballet det på seg, og så gikk det som det pleidde med sogneprestens omgang i de øvre samfunnslag, også lensmann Hoel ut av rekken gikk.

En ny avis – ”Nordlys”

  • - dro hjem for å starte ny avis s. 24
  • - tegningsinnbydelsen er datert ”oktober” s. 24
  • - ville ikke lenger være kasteball s. 25
  • - ingen nye politiske signaler i innbydelsen s. 25
  • - heller ikke i de første numrene s. 25
  • - gode grunner til å forbli i Venstre s. 26

Etter dette dro Eriksen sporenstreks hjem, med ”lokalen”. Ifølge Eriksens datter var Helberg med samme båten, men han holdt seg nede i lugaren sin. Som eneste person på Karlsøy hadde den mektige handelsmannen egen kirkestol, og som medlem av direksjonen i fylkets dampskipsselskap var det mer enn rimelig at han også disponerte egen lugar på lokalbåten. Rettens administrator, lagmann Thinn hadde gitt Eriksen og Helberg et ”Pauli ord” med på hjemreisen: Nå fikk de i fortsettelsen forsøke å ”leve sammen som dannede Mennesker”. Men det var trolig ikke et slikt ”samliv” Eriksen hadde i tankene etter å ha forlatt Tromsø. Det dobbelte faktum – bruddet med ”Tromsø” og seieren i rettssalen – ga skikkelig grobunn for ideen om en ny avis med ham selv som redaktør. Om han hadde tenkt ideen tidligere – om enn bare helt løselig og uforpliktende? Det vet vi ikke med sikkerhet, men det er rimelig at ideen dukket opp etter nederlaget i valgmannsforsamlingen i 90 – for deretter å bli lagt bort. Det vi vet er at han, tilbake på øya etter triumfen i lagmannsretten, handlet raskt. Nå skulle det bli avis! Med Eriksen selv som redaktør.

I tegningsinnbydelsen til utgivelse av det ny bladet (fins i faximile i sønnenes bok om faren, med Eriksens egen håndskrift) – med ”dr. Eriksen” i spissen for i alt fem innbydere -  er aksjekapitalen satt til 3.000 – 150 aksjer à kr. 20. Selskapet ville bli stiftet når 100 aksjer var tegnet. Innbydelsen var datert ”oktober”, og 30. oktober hadde ”Tromsø” en liten notis som fortalte at en navngitt person gikk rundt og tegnet aksjer. Folk ble bedt om å tegne aksjer ”til indkjøp av et trykkeri og utgivelse av et demokratisk blad (understreket i innbydelsen) for Tromsø og Finmarkens amter”. Et enkelt utstyr – med en håndpresse ”i sentrum” – ble  kjøpt inn før året var omme; 10. januar 1902 forelå den første utgaven av den nye avisen. ”Nordlys” het den, og vi har ingen sikker viten om hvem som kom på navnet. Det vi vet, er at nykommeren ble til på den tid av året da nordlyset er på sterkeste. Det får holde!

Hva skulle Eriksen med en ny avis?  Steinbø mente å vite det før den forelå i salg. Alt i desember slo han fast at den nye avisen var planlagt for å komme ham, Steinbø, til livs. Sosialistanklagen kom senere, kort tid senere. Er svaret på spørsmålet at Eriksen trengte en ny avis fordi ”Tromsø” hadde stengt spaltene sine for ”rabulistpresten” fra Karlsøy? I så fall: skulle det være en ny, konkurrerende venstreavis eller hadde Eriksen andre tanker? Mer presist: var ”Nordlys” helt fra starten tenkt som et ”sosialistorgan”?  I verken sønnenes eller datterens bøker er dét spørsmålet stilt, kanskje fordi det forekom dem helt uaktuelt. Datter Solvejg gjengir hva faren angivelig sa til moren etter seieren – ”Dette ildner meg til ny kamp for de små og undertrykte i samfunnet.” Dette kan i så fall bekrefte at Eriksen, oppildnet av seieren, aktet å fortsette kampen for det undertrykte ”smaafolket”. Uten ”Tromsø” som talerør, sa det seg selv at med en slik målsetting trengte han en ny avis. Etter å ha vært ”kasteball” for Steinbø i lang tid trengte han en ”trofast” avis, én med Eriksen selv som redaktør.

I innbydelsen til aksjetegning het det at ”efter den holdning bladet Tromsø i den senere tid har indtat, har dette bladet tapt al tillit, og vi mangler således fuldstændig et blad som kan være en opriktig talsmand for folkets sak.” Denne målsettingen understrekes sterkt i tegningsinnbydelsen: ”Bladet vil i alle samfundsspørsmål hevde de demokratiske synsmåter, navnlig søke at kaste lys over de sociale spørsmål og ta sig av enhver sak som er av vigtighed for den arbejdende klasse. En særlig opmerksomhet vil bli vist retsplejen og alle sådanne retslige spørsmål som er av interesse for den nordlandske befolkning.”

Det var ingen nye politiske signaler i innbydelsen. ”Folkets sak” og ”den arbejdende klasse” hadde vært stikkord for Eriksens politiske virke i lang tid innen Venstre. Under rettssaken høsten 1901 hadde han gjentatt og gjentatt at det dreidde seg ikke om en strid mellom to enkeltpersoner – Eriksen og Helberg – men at det var småkårsfolket  som stod mot overklassen. Og den kampen var ikke over med kjennelsen i lagretten 4.november. Den skulle fortsettes – men i en ny avis.

Åpningsnummeret inneholdt heller ikke dynamitt, iallfall ikke annen enn den man var vandt til fra venstremannen Alfred Eriksen. Lederen – ”Hva vi vil” – inneholdt kjente slagord: ”Underklassen maa sørge for at vinde sin ret”, og det var bladets oppgave å ta seg av enhver sak som var ”av vigtighed for den arbejdende klasse”. Kampen mot handelsstanden og embetsverket var grunnlaget for avisa. At en slik kamp var nødvendig, hadde ”handelsforslaget og retssaken i Tromsø vist.” Venstrefolk og venstreaviser fikk kritikk. De måtte, etter Eriksens mening, bære sin del av skylden for den undertrykkelsen som underklassen var blitt utsatt for. Denne kritikken til tross må man gi Teigen rett når han hevder at det ikke var den minste antydning til at man måtte bygge opp en ny organisasjon for å kjempe fram de gamle merkesakene. Og rett må vi også gi Teigen når han fortsetter med at ”det ble aldri sagt at Venstre har utspilt sin rolle som småkårsfolkets parti” – selv om kritikken av Venstre var hard. Når det gjelder forholdet til arbeiderbevegelsen hevder Teigen at åpningsnummeret verken ga støtte til Arbeiderpartiets politikk eller ga uttrykk for at den var sosialistisk. Sånn sett var det fortsatt venstremannen Alfred Eriksen vi hadde å gjøre med i åpningsnummeret av ”Nordlys” 10. januar 1902. Det er ingen tvil om at i det første nummeret av den nye avisa ønsket  Eriksen å gi inntrykk av at han fortsatt var venstremann.

Det kan være mange gode grunner til å tro at Eriksen – mot slutten av året 1901 fortsatt var godt forankret i Venstre. Han var formann i amtsvenstre på andre året, og nederlaget i 1901 hadde trolig lært ham et og annet om korridorpolitikk og politisk hestehandel. Det kan være rimelig å tro – kildene peker i den retning hevdes det (Teigen) - at Eriksen i oktober 1901 trodde han skulle bli en av venstres to stortingsmenn fra landdistriktene i Troms ved valget i 1903. Men han trengte sårt en avis for å gjøre seg gjeldende.

Eriksen blir sosialist

  • - ville orientere om den sosialistiske arbeiderbevegelsen s. 26
  • - slutter seg til Arbeiderpartiets kamp mot opprustninge s. 27
  • - for Steinbø var det ingen tvil s. 27
  • - blir bedt om å trekke seg s. 27
  • - varsler om et nytt parti  s. 28
  • - flagger sosialismen s. 28
  • - gode sjanser for fredelig overgang s. 28
  • - umiddelbare tiltak s. 29
  • - trekker seg som leder s. 29
  • - når ble Eriksen egentlig sosialist? s. 29
  • - alle medinnbyderne var fra Helgøy s. 30
  • - en oversett artikkel s. 31

I Nordlys nr. 6 – utgitt 28. januar 1902 – rykket avgjørelsen nærmere, eller om man vil, bekjentgjørelsen av en avgjørelse som allerede i prinsippet var tatt.  I den avisutgaven hevdet iallfall Eriksen at det ville være en prioritert oppgave for ”Nordlys” å holde sine lesere orientert om arbeiderbevegelsen i Norge og ute i verden, påfallende ettersom ”Nordlys” samtidig skrev at bevegelsen var ”sosialistisk”. I  artikkelen ”Skræmsler” – i samme nummer - stilte Eriksen følgende spørsmål: ”Skal folket støtte det venstreparti som driver paa med de store krigsrustninger og sætter all sin glæde i selv at faa sitte i magtens bløde sæte som viser ulyst til at gjøre noget for de smaa? For slikt har det været i den siste tid. Det staaer ikke til at nægte. Eller skal vi søke at faa frihet, demokratisk blod ind i vort politiske liv igjen? Og virkelig ta fat og virkelig gjøre som kan bli til hjælp og gagn for de smaa?” Ved å gå løs på den kostbare militære opprustningen koblet Eriksen seg til Arbeiderpartiets merkesak. Der hudflettet man regjeringen for dens opprustningspolitikk som, etter Arbeiderpartiets mening, slukte de midler som kunne ha vært brukt til arbeidsfolks beste. Slik så også Eriksen det. I den sjette utgaven av ”Nordlys” satset Eriksen ikke bare på å holde sine lesere orientert om den sosialistiske arbeiderbevegelsen, men gjorde Arbeiderpartiets kamp mot opprustning og pengesløseri også til sin sak.

Hva nå enn Eriksen selv hadde ønsket – eller ikke ønsket – å signalisere i nr 6 av ”Nordlys”, så var redaktør Steinbø i ”Tromsø” ikke lenger i tvil om at nå hadde sosialisten Eriksen tatt skrittet ut i det åpne politiske landskapet. Derfor – i utgaven for 1. februar – fant han det opportunt å trekke fram en episode fra tiden like etter Eriksens nederlag i valgmannsforsamlingen i september 1900. ”Nei, det bliver ingen anden Raad end at blive Socialist” hadde en nedbrudt Eriksen angivelig ytret til Steinbø. Nå kan man selvfølgelig undres over at Steinbø hadde ventet så lenge med denne historien; tålmodig venting var ikke akkurat hans sak. Har Eriksen virkelig ytret seg slik, kan det ha vært humoristisk - eller helst ”galgenhumoristisk” – ment. Det kunne på det tidspunktet ennå vært plass til litt humor i hans forhold til Steinbø, men den plassen forsvant så definitivt etter oppgjøret i lagretten et års tid senere.

Det var ikke bare Steinbø som nå var blitt overbevist om at Eriksen hadde forlatt Venstre. I ”Tromsø” for 5. februar rykket et medlem av styret for Tromsø Amts Venstreforening – det var det korrekte navnet – ut og ba Eriksen trekke seg som formann. Innlegget var undertegnet E.A.Normann, dvs. av den  person som Eriksen i sin tid hadde avløst som formann i foreningen, og det begynte slik: ”Hr. Sogneprest, Dr. Alfred Eriksen, Karlsø. Ved Amtsvenstreforeningens Møde i 1900 blev De valgt til Foreningens Formand, idet de den gang erklærte, at De var Venstremand, og at De var enig i Venstres Programsager. Efter artiklene i Deres Blad ”Nordlys” har De imidlertid nu forandret Standpunkt, idet De erklærer, at Deres Arbeide for Fremtiden skal ofres Socialismens Maal og Veie. De lader Haant om Venstres Program idetheletat, og Venstres Programpost synes De bør skydes ud i det blaa.” På denne bakgrunn argumenterte Normann for at Eriksen måtte forlate formannsstillingen: ”Man maa derfor forlange, at De nu trær tilbage fra den stilling, som De ikke længer har nogen Ret til at indeha.” Innlegget var datert 1. februar, samme dag som Steinbø spilte ut sosialistkortet i ”Tromsø”.

11. februar svarte Eriksen – i ”Nordlys”. I artikkelen ”Skal det frisinnede parti kløves?” drøftet han mulighetene for partisplittelse. Sosialistanklagen lot han ligge. At Venstre ville vi bli splittet, syntes nærmest uungåelig. Økende fiendtlighet overfor ”arbejderstandens sak og smaafolks krav ” hadde forandret Venstre til et ”stormandsparti”. ”Det var ikke han som hadde sviktet Venstre, men Venstre som hadde sviktet sine ideer og sitt program”, heter det hos Teigen. Problemet var egentlig dette: hvilken gruppe skulle bryte ut?  Hvis amtsvenstre fulgte landsvenstre, måtte det dannes et nytt parti, hevdet Eriksen: ”Vort navn maa bli det demokratiske parti, eller dersom vi heller skal vælge et norsk ord, arbejder –og fiskerpartiet.” Tiden fikk vise om det ble nødvendig. Eriksen så for seg en kamp om makten i den enkelte venstreforening i fylket – og i partiets amtsforening.

I ”Tromsø” for 22. februar mente Steinbø å kunne avsløre ”den sosialistiske sammensvergelsen”: Venstres navn og Venstres partiorganisasjon skulle lette sogneprestens arbeid med å bygge opp det nye sosialistiske partiet. Men ”det Parti han er enig med, hevdet Streinbø, tør han ikke nævne ved sit Navn, og han vil derfor gi det Skin af, at det er et nyt Venstreparti, som maa til.” Det var imidlertid et håpløst foretagende, fortsatte  Steinbø, fordi ”Foreningen har jo sine Love som gaar ud paa Tilslutning til Norges Venstreforening, og saa længe der fins saa mange Medlemmer af Amtsvenstreforeningen, at der kan vælges Styre, saa længe lever den.” Redaktøren forsto Eriksen slik at for det tilfelle ”der ikke findes Uærlighed over hele Linjen (…) saa skal der dannes et nyt Parti”.

I den påfølgende måneden – mars – var imidlertid Eriksen ærlig nok når det gjaldt spørsmålet om politikkens endemål. Det var sosialismen. I en artikkel i ”Nordlys” 4. mars  erklærte han at samfunnet burde få eiendomsretten over arbeidsmidlene slik at en fordeling av utbyttet ikke lenger skulle være overlatt ”til kampen mellem de enkelte og bestemmes av slump og lykketræf, av uret og rovgriskhet”. Det var klar sosialistisk tale – uten bruk av ord som ”merverdi” og uten at overgangen ble plassert i et klassekampperspektiv. Samfunnet ”burde” få eiendomsretten, var Eriksens ord. Det var en ”moralsk” forpliktelse å sørge for en slik overgang; det var ingen overgang som lå innfelt i den historiske utvikling. Eriksen var ”sosialist”, ikke ”marxist” – om han kjente til forskjellen er vel heller tvilsomt.

I ”Nordlys” for 11. mars kommer Eriksen nærmere inn på ”overgangen fra den naaværende samfundsform til det nye og bedre samfund”. Slik Eriksen så det ville skiftet kunne ”gaa for sig skridtvis og paa en læmpelig maate”. Det var bare dersom ”overklassen skulle gjøre en altfor forhærdet motstand mot de sosiale krav, at der maa en voldsom og forfærdelig omvæltning til”. I Norge trodde Eriksen på en relativt fredelig overgang til ”den nye socialistiske arbejdsordning” - hvis man bare gikk skrittvis til verks og tok ”enkelte omraader ad gangen og lægger dem ind under fællesdrift”. Etter hans oppfatning pekte fiske og handel seg ut som de områder som først burde bli ”omorganisert”.

Alt i neste nummer av ”Nordlys” – nr. 19  14. mars – kom Eriksen med forslag til umiddelbare tiltak, for eksempel at statens havfiskefond bare skulle stå til disposisjon for fiskerne slik at fondene ”ikke ble brukt av kapitalistene til at lægge fiskervirksomheten under sig”. På sikt skulle hele fiskerinæringa under staten, så meget mer som fisket i økende grad ble drevet fra store havgående skip som hentet fangstene langt fra land. Dette siste ville styrke kapitalistenes grep om næringa, hvis man ikke grep inn.

Med disse artiklene var loddet kastet, Eriksen hadde gått over sin Rubicon. Han fulgte Normanns oppfordring og trakk seg som Venstres formann i amtet. Han ønsket å bli oppfattet som ”sosialist”. I en ”personlig redegjørelse” i Nordlys et år senere – 24. mars 1903 - karakteriserte Eriksen seg selv som ”sosialist av overbevisning”. Dessverre bringer redegjørelsen ingen nærmere tidfesting av viktige skiller i Eriksens politiske tenkning og opptreden. ”Tidligere” hadde han bare hatt ”sosialistiske synspunkter” som naturlige deler av et venstresyn, allment kjent fra hans deltakelse i det politiske liv, hevdet Eriksen.  ”Sosialist av overbevisning” var noe helt annet, og det hadde han vært i ”noen tid”. Imidlertid hadde han holdt seg ”uvirksom” fordi det hadde vært ”uråd å komme til orde med de store sosiale spørsmål”. Bruddet med Venstre var ingen impulshandling, og han hadde klare tanker om veien videre i sitt politiske arbeid for ”smaafolket”. Det skulle bygges opp et partiapparat  - primært ved å overta eksisterende venstreforeninger, subsidiært ved å danne egne arbeiderforeninger hvis det ikke lyktes eller det ikke fantes noen venstreforening på det aktuelle stedet.

I løpet av våren 1902 løp Eriksen lina ut, han var erklært sosialist. Og sommeren begynte han å bygge en plattform for et eget sosialistisk parti gjennom dannelse av såkalte arbeiderforeninger. De blir omtalt i neste kapittel; først - og her - reiser vi spørsmålet om når ble Eriksen egentlig sosialist? Er svaret virkelig ”våren 1902”?  Kanskje var han det alt før ”Nordlys” kom med sitt første nummer i januar 1902? Kan hele dobbeltprosjektet – da tenkt med en sosialistisk avis og et sosialistisk parti – vært planlagt på et tidspunkt da man utad ga inntrykk av at det kun var en ny venstreavis som var på trappene? Og i så fall: hva med de fire andre i tegningsinnbydelsen?  Var de med i en konspirasjon som iallfall hadde ”sosialisme” som plan B?

Alle de fire underskriverne var fra Helgøy, ingen av dem var fra Karlsøy, derifra  var bare initiativtakeren selv. Tidsmessig hadde det utvilsomt vært mest fordelaktig med underskrifter fra hovedøya. Men kanskje det var på Helgøy han lettest kunne finne medsammensvorne, tilhengere som var villige til å gå fra et borgerlig til et sosialistisk samfunnssyn – i allfall for det tilfelle at Venstre satte foten ned for radikale reformer som virkelig monnet? Vi vet at ingen av de fire brøt med Eriksen da han åpent erklærte seg som sosialist; de fulgte ham ut av Venstre, og flere av dem fikk viktige verv etter partiskiftet. Helgøy var det eneste sted i Troms hvor en venstreforening ble omdannet til en arbeiderforening. Bare der – i august 1902, enstemmig sogar. Eriksen måtte lide den forsmedelse at han noen måneder senere ikke lyktes med samme operasjon i sitt eget venstrelag på Karlsøy. Regnet Eriksen med at på Helgøy var sentrale personer mer giret inn på en radikal/sosialistisk samfunnsendring enn folk ellers i prestegjeldet – og ut fra det traff sine personvalg? Dro han i oktober 1901 til Helgøy med avisplaner og sosialistplaner for der var sjansene størst til å lykkes? Hvem var de fire forresten?

De var altså alle fra Helgøy, to var far og sønn og de to neste var fra Mikkelvik. De fire kjente hverandre godt. Alle er i Bratreins liste over ”tilhengere”. Guttorm Raste var kirkesanger og gårdbruker, sønnen Edvard fisker og gårdbrukersønn. De to fra Mikkelsvik, Søren Hansen og Hans Hegelund Sørensen har begge ”fisker og gårdbruker” som oppgitt yrke, førstnevnte ”var regna som rein storfisker”, skriver Bratrein. Alle unntatt Edvard står nevnt blant ”de største skatteyterne.” Edvard døde alt i 1893 – forulykket under fiske – men hans to år yngre bror, Hans, som overtok farsgården, og også han ”tilhenger”, står oppført blant ”de største”. ”Gardbrukersønnen” døde ganske enkelt for tidlig til å komme høyt på skattelista. Eldst av de fire var Guttorm Raste, født i 1827. Han var utdannet lærer, fra seminaret i Tromsø, skolte på Helgøy i mange år, men ga seg i 1892. Han var lenge ihuga venstremann, ordfører på Helgøy 1893-96, ledende bak venstreforeningen fra 1897, og den første i sognet som heiste det rene norske flagget. I 1904 ble han viseordfører – i en alder av 77 år. Sønnen Edvard var ordfører fra 1896-98, etterfulgte far sin, på nytt ordfører i 1891 og hadde et år igjen av sin funksjonstid da han døde i 93. Hans Hegelund Sørensen var viseordfører under Edvard, og rykket opp da Edvard omkom. I 1906 var han utsending til amtsmøtet for arbeiderforeningene. Alle fire var kortere eller lengre tid i herredsstyret; ingen kunne vise til en ubrutt karriere. Søren Hansen ble ordfører i 1907, i 1903 var blitt formann i Helgøy arbeiderlag. Det var politiske erfarne folk, med bånd seg imellom, som Eriksen allierte seg med senhøsten 1901. De var venstrefolk som fulgte dr. Eriksen over i ”sosialismen”, men spørsmålet om de i tiden før skiftet var med i en ”konspirasjon”, får stå ubesvart.  De var uansett Eriksens lojale menn som fulgte hans anvisninger.

Når det gjelder Eriksens egen stilling, finner vi det forbausende at man har lagt så liten vekt på en artikkel Eriksen skrev i ”Social-Demokraten” nr. 260 for 9. november 1901. Det gikk sent med post fra Tromsø til Karlsøy – postgang to ganger i uka – og fra Karlsøy til hovedstaden kan det ha ”tatt sin tid”. Innlegget kan ha vært skrevet i slutten av oktober, tett opp til utsendelsen av aksjetegningsinnbydelsen for den saks skyld. I artikkelen gjentar Eriksen at i rettssaken i september hadde det ikke dreid seg om Helberg versus Eriksen, men om ”systemer”. Det som tidligere var blitt betegnet som et oppgjør hvor ”underklasse” stod mot ”overklasse”, var i innlegget i ”Social-Demokraten” blitt til en kamp mellom ”sosialismen” og ”den herskende kapitalismen”. Eriksen var en reflektert person: det var hans kamp, det var ”smaafolket”s kamp – og nå ”sosialismen”s kamp. Kunne han føre kampen under sosialismens banner uten i hvert fall å føle seg som sosialist? November-artikkelen i ”Social-Demokraten” synes å styrke teorien om avisprosjekt og politisk kursendring ”påtenkt” som siamesiske tvillinger. Det kan synes sannsynlig at Eriksen helt fra starten av avisprosjektet hadde en plan B om å bryte med Venstre og finne seg en ny politisk plattform. Om de fire medunderskriverne var innviet i – og hadde avfunnet seg med - denne prioriteringen, er i hvert fall ikke utenkelig.

Arbeidervennforeningene

  • - å kuppe venstreforeningene mislyktes s. 31
  • - men å danne arbeiderforeninger gikk greit s. 32
  • - ”Arbejderpartiet” – et parti for ”smaafolk” s. 33
  • - partidannelsen var på Eriksens eget initiativ  s. 33
  • - fiskeriforeningene var et dårligere alternativ s. 33
  • - valgte snart Arbeiderpartiet s. 34
  • - nordlendingene ”forreste i rækkene” s. 34
  • - et program tilpasset de lokale forhold viktigst s. 35
  • - godkjenning – og en liten pengesum s. 35
  • - bare Steinbø syntes å bry seg s. 35
  • - Anton Haugjord så skiftet s. 36
  • - vokste frem stort sett uforstyrret s. 36

Ettervinter og vår var dårlig tid for organisasjonsarbeid blant fiskerbøndene. Lofotfisket ble etterfulgt av fisket utenfor Finnmark. Eriksen skrev da også i ”Nordlys” 18.mars 1902 at når tiden ble gunstigere, skulle han ta den organisatoriske kampen med Venstre. Han skulle erobre de gamle venstreforeningene og han skulle starte nye såkalte arbeiderforeninger. Etter St. Hans ser det ut til at Eriksen og hans folk var aktive med å bygge opp en egen organisasjon. Rett nok hadde det vært Eriksens primære plan å ”kuppe” venstreforeningene – hvor de fantes – og omgjøre dem til arbeiderforeninger. Men tanken møtte motstand, ikke bare hos trofaste venstrefolk, men også hos flere av hans tilhengere. Etter flere mislykte forsøk satset han kun på å danne egne arbeiderforeninger. Faktisk var det bare én eneste venstreforening som ble omdannet til arbeiderforening, nemlig den på Helgøy, i august 1902.

Eriksen selv var meget virksom, dro rundt og holdt foredrag og dannet foreninger. Bare én var enda mer aktiv, Olav Dalsbø fra Målselv; han dannet de fleste foreningene.  Unntaksvis kom opp foreninger etter lokalt initiativ, en gang til og med uten at det var noen foredragholder til stede. I ”Nordlys” så man på det som et bevis på ”hvilken styrke det ligger i bevægelsen”. Eriksen måtte tåle flere personlige nederlag i sitt arbeid med å danne arbeiderforeninger. Ja, han mislyktes også i sitt forsøk på å erobre venstreforeningen på hjemstedet sitt, Karlsøy. Den første skikkelige fiaskoen opplevde Eriksen personlig i Målselv. Skadefro kunne ”Tromsø” 26. juli fortelle at Eriksen hadde vært i Målselv, men til tross for støtte fra venstreforeningens formann og et par andre ”var der liden Stemning for Dannelsen af den foreslaaede Forening. Det resulterte derfor til ingenting”. Heller ikke i Bardu var det noe å hente for Eriksen, og det var så sent som i begynnelsen av november. I ”Nordlys” skrev Eriksen at Bardu ”var det sted paa hele rejsen hvor jeg fik indtryk av at den nye bevægelse endnu var mest ukjendt”. Det var faktisk bare ett sted, som tidligere nevnt, hvor ”overrumplingen” lyktes, nemlig på Helgøy. Det gikk tyngst å etablere foreninger hvor det var en venstreforening fra før – som i Bardu og Målselv. Det gikk mye lettere i nord i fylket hvor Venstre organisasjonsmessig stod langt svakere. Tyngden i den organisasjonsmessige offensiven lå da også i nordfylket.

Eriksen var neppe til stede da det ble gjort et mislykket forsøk på foreningsdannelse i Tromsøsund. Der møtte det opp en rekke venstrefolk, med stortingsmann P.A.Larssen i spissen -  Larssen identisk med en av de to seierherrene på valgmannsmøtet i 1900. I første omgang greide de å forhindre at det ble dannet en arbeiderforening. Men, skriver Teigen ”felles for alle disse stedene hvor foreningsdannelsen ikke lyktes i første omgang var imidlertid at det ved senere forsøk ble dannet socialdemokratiske foreninger der”. Det gjaldt også ”Harstad værkstedarbejderes forening” – etter et mislykket forsøk på å overta en såkalt ”arbeiderforening” som var blitt dannet i 1893. Denne levde i skjønn forening med arbeidsgiversiden, og ”sosialistene” fikk ikke leie samfunnshuset deres; men en konkurrerende arbeiderforening måtte de likevel ti slutt tåle – forteller Teigen.

Startsignalet for organisjonsarbeidet og partidannelsen var, skal vi si formelt? blitt gitt i ”Nordlys” nr. 50 for 8. juli 1902.  I artikkelen ”Et parti for smaafolk” reiste Eriksen spørsmålet om det ikke var på tide  ”at alt sig i sindene hos smaafolk her oppe, nu samles til en, stor og klart bevist bevægelse? Vi kommer ingen vej, uten at vi faar en fast sammenslutning. La os nu tænke paa at gaa i gang. Foreninger maa der dannes rundt om i hver bygd, og disse maa føyes sammen til en kjæde, en fast sammenslutning for det hele amt.” Partiet måtte ha et navn og Eriksen foreslo ”Arbejderpartiet”, med den presisering at ”vi tar da ordet arbejder i den videste mening, omfattende baade fisker og gaardbruker, husmand og dagarbejder og alle de som vil være med at kjæmpe for den arbejdende klasses ret  i samfundet. Vi tror at smaafolk her oppe i Tromsø og Finmarkens amter bør danne en selvstændig sammenslutning, fordi de har sine særegne saker at holde frem. Men vi mener at dette parti av smaafolk også har mange saker som er fælles for hele den arbejdende klasse i vort land. Nej, ikke i vort land, hele jorden over.” På grunn av dette interessefellesskapet argumenterte Eriksen for samarbeid med Arbeiderpartiet og en tilslutning til ”landspartiets almindelige maal”. Et forslag til program for det nye partiet ble trykket opp i samme nummer; dét programforslaget kommer vi tilbake til. Med få endringer ble det vedtatt i Tromsø  i desember av amtspartiet for de nye arbeiderforeningene.

Det har vært spekulert på om ikke bruddet med Venstre og opprettelsen av arbeiderforeninger var et resultat av kontakt mellom Eriksen og den sentrale ledelse i Det norske Arbeiderparti. Når det gjelder Eriksens brudd med Venstre, har synspunktet neppe noe for seg. Eriksen forsvant ut av Venstre fordi han ikke lenger hadde noen tro på at det – innen overskuelig fremtid – var mulig å få Venstre med på en radikal reformpolitikk. Verken i Nordlys” eller i den lokale borgerlige presse er det noe som tyder på at Eriksen gikk ut av Venstre i forståelse med – eller etter press fra – Arbeiderpartiet. I bind 3 av Tromsøs historie sier Paal Christensen det slik: ”Det er derfor grunn til å anta at det ikke eksisterte noen kontakt mellom DNA sentral og Alfred Eriksen i tiden før han brøt med Tromsø og startet Nordlys og at Nordlys ikke ble startet etter noe initiativ fra sentralt hold.” Det ser også ut til at Eriksen på egen hånd tok opp arbeidet med å danne arbeiderforeninger, naturlig nok etter som disse skulle være cellene i et eget selvstendig parti eller - for igjen å sitere Christensen: ”Det er endog rimeligere å anta at Eriksen ikke hadde konsultert partiet eller søkt noen støtte til sitt foretakende.”

Ideen med de lokale arbeiderforeningene lå i fortsettelsen av Eriksens initiativ til å lage fagforeninger for fiskere et par år tidligere. Fiskerne så sine interesser tjent med slik foreningsdannelse – det skulle arbeides kollektivt  for å hindre nye gjeldslover, innskrenkninger i russehandelen og fortsatt hvalfangst, alt saker som Eriksen kjempet for på amtstinget og som han ønsket fiskernes støtte til. Hvorfor satset ikke Eriksen på å ”overta” fiskerforeningene?  Trolig fordi han så at de fortsatt hadde sin misjon som fagforeninger, en samling av folk i samme næring med felles ”snevre” interesser. Og som pressgruppe kunne de alltid tjene. Arbeiderforeningene skulle omfatte flere enn fiskere, nemlig småbrukere og daglønnere i forskjellig arbeid - og ellers folk som støttet deres krav. Og de skulle ha en politisk målsetting – med sosialismen som det fjerne mål, reformer for ”smaafolk” som det nære - alt gjennom deltakelse i det regulære politiske liv i kommunestyrer og på Stortinget.

Kanskje hadde han ganske enkelt mistet troen på fiskerforeningen som redskap i kampen for sosialismen? Edvin Figenschou var hans erklærte politiske motstander, og heller ikke denne Figenschou var noen hvemsomhelst. Fiskeren  og gårdbrukeren fra Kvalshansnes i hovedsognet  var en av de åtte som står oppført på Bratreins liste over Eriksens motstandere. Han drev et stort gardsbruk – med mange ansatte – og som ”fisker og høvedsmann kjent som den dyktigste i heile prestegjeldet – og langt utenfor”,  skriver Bratrein. Han var en sentral person i fiskerikretser, aktiv i arbeidet med hvalfredning fra 1890, og medlem av en rekke fiskerirelaterte komiteer. Han ble tidlig kjent som venstremann -  viseordfører på Karlsøy fra 1896-98 -  og i den såkalte skolestriden gikk han aktivt inn på Helbergs side. Så ble han da også – ”som belønning” – ny formann i skolestyret etter Eriksen. Ved skismaet i 1902 ble han stående i den fortsatt eksisterende venstreforeningen på øya, og kom i fortsettelsen med flere innlegg i ”Tromsø”, særlig var han kritisk til Eriksens kommunepolitikk. Med en Edvin Figenschou som sentral person i kretsen av fiskerforeninger var det rimelig at Eriksen heller satset på egne arbeiderforeninger under ”kontroll”.

Eriksen startet med planer om eget parti, men de ble hurtig lagt bort. Allerede i  ”Nordlys” for 12. august gravla Eriksen sitt nord-norske partiprosjekt, og stilte opp for Arbeiderpartiet. Vi vet ikke om dette var etter ”moden overveielse” med sine nærmeste og/eller om egne partiplaner ble lagt bort etter drøftelser med folk i Arbeiderpartiet sentralt; kanskje ble det hele bare regissert i Eriksens eget hode? 12. august var det iallfall klart at arbeiderforeningene, som det ennå ikke var mange av, skulle inngå som en ordinær del av Arbeiderpartiet, og dets representanter og talsmenn skulle opptre som medlemmer av Arbeiderpartiet ved valg og i annen offentlig sammenheng.  Teigen klager for øvrig over mangel på kildemateriale som ville ha kunnet belyse bedre Eriksens forhold til Det norske arbeiderparti. Protokoller, korrespondanse etc er angivelig forsvunnet både lokalt og sentralt.

Straks Eriksen hadde fridd til Arbeiderpartiet, slo han et slag for nordlendingens spesielle ansvar i arbeidet for sosialismen. Den 15.august – i forsidelederen ”Forrest i rækken”  skriver Eriksen at ”det ligger i selve folkekarakteren noget som gjør at nordlendingene hører til de mest fordomsfrie og utviklingsdyktige i vort folk. Det er nettopp disse egenskaper som mest tiltrænges i kampen for sosialismens store sak. Derfor er vi sikker på at det vil bli de nordlige landsdeler som her kommer til at være de forreste i rækken.”

Noe stort offer kan det ikke ha vært for Eriksen å gi opp tanken om et eget selvstendig arbeiderparti for folk i Troms – og Nord-Norge. For ham var programmet det viktigste, og det betydde et ”lokalt” program for stortingsvalget 1903 – et program tilpasset de lokale forhold. Vi vet at ”Social-Demokraten”, da den kommenterte Eriksens artikkel av 8.juli, ikke helt var med på tanken om et ”stedlig” program, bedre var at egnete poster ble tatt opp på landsprogrammet. Men det ser ikke ut til at Eriksens ”stedlige program” førte til de store protester.  Eriksen har åpenbart tilskrevet partiet sentralt og bedt om grønt lys. Det fikk han. I ”Nordlys” 5.september 1902 ble leserne gjort kjent med at landsmøtet enstemmig hadde truffet følgende vedtak – etter saksfremlegg av Jeppesen: ”I anledning forespørsel fra partifæller i Tromsø amt, uttaler møtet: Det er fuld adgang for partiavdelingene til at arbejde  for særlige programsaker, paadrævet av de stedlige forhold. Dog maa det bare være saker som er i harmoni med partiets principper og program.”  I et tidligere nummer – 26. august - brakte ”Nordlys”  melding om at partiet hadde bevilget penger til agitasjonsvirksomheten, ikke et stort beløp, men klart bevis på at den organisasjonsmessige kontakt mellom Eriksen og AP sentralt var etablert.

Det er påfallende hvor liten interesse Eriksens aktivitet vakte i Venstre – og for så vidt også i ”Tromsø”, som mest utførte sin kritikk i form av eselspark.  En politisk opposisjonell aktivitet med sentrum i en liten avis på en forblåst øy ute i havgapet – en øy uten telefon og med postgang to ganger i uka – hva var nå det? Var det ikke klokest å la Eriksen og hans tilhengere drive på og ikke gi dem oppmerksomhet? Selvfølgelig, Steinbø hadde sitt ego å ta vare på, og slapp mer enn gjerne til innlegg som kunne tenkes å svekke Eriksen. Fru Helberg stilte i et åpent brev spørsmål til biskopen om det var lov at Eriksen fra 2. påskedag og fram til Kristi Himmelfartsdag hadde unnlatt å be den alminnelige kirkebønnen? Få dager senere trykket ”Tromsø” svar fra biskopen: Slik tillatelse var ikke gitt og det var heller ikke søkt. Tillatelsen kunne for øvrig bare bli gitt gjennom kongelig resolusjon. Noen offentlig tvekamp med sin stridbare prest ser det ikke ut til at biskopen hadde lyst til, og intet funn i Kirkedepartementets arkiver tyder på at sogneprestens overordnete brakte saken videre, kommenterer Teigen. I samme utgave av ”Tromsø” – hvor Johanna Helberg kom med sitt hjertesukk – var et inserat av en av tjenestejentene hos Eriksens. Hun bedyret at Eriksen var en vanskelig herre å arbeide under. I ”Nordlys” – en drøy uke senere – rykket Agnethe ut med et dementi. Der beklaget hun sine ”utilbørlige og usandferdige uttalelser om huslige forhold”.  Hun var – beklageligvis – ført på villspor av lensmannens tjenestepiker, disse igjen oppmuntret av lensmannsfruen, alt ifølge dementiet. Langt senere på året – i november 1902 – prøvde en innsender seg med en ironisk vri:  ”enhver Læser af ”Nordlys”, vil i første Øieblik merke, at Præsten til Karlsø desverre lider af kronisk Valgsyke i Anledning kommende Stortingsvalg, og skulde det gaa saa galt  at heller ikke denne Gang faar han byte Plads fra Karlsø Prekestol til Stortingsbænken, saa vær sikker paa at han vil gjøre hele den Nordlandske Befolkning ansvarlig for Fadæsen.”

I motsetning til ”Tromsø” brakte  ”Nordlys” mye stoff om utviklingen på organisasjonsfronten, og den nye avisen nådde de aller fleste steder hvor det kunne være aktuelt for beboerne å støtte det nye partiet. Kanskje var det slik at både redaktøren i ”Tromsø” og andre ledende venstrefolk hadde sovet i timen, og faktisk lenge ikke så at ”ufarlige” Høyre, som var blitt slått ned i støvlene i en rekke valg, var i ferd med å vike plassen for en ny – og langt farligere – utfordrer? Anton Haugjord, lærer og ledende venstremann fra Karlsøy, var kanskje den første som så dette sceneskiftet, og det var så sent som i ”Tromsø” 20. desember 1902: ”Der er jo nu i Tromsø Amt dannet en hel del socialistiske Foreninger og flere vil sandsynligvis efterhaanden dannes. Forestående Valgkamp kommer derfor her i vort Amt til at staa mellem Venstre og Socialisterne, idet Høire er saa aldeles i Mindretal, at man omtrent ikke behøver at ta videre Hensyn til dem.”

Det ser iallfall ut til at Eriksen og hans folk fikk bygge opp sin organisasjon relativt uforstyrret høsten 1902. Stort sett nøyde Venstre seg med å forsvare de venstreforeningene som fantes; det forelå ingen plan om å bygge ut foreningsnettet for å møte den ”sosialistiske faren”. 14. oktober kunne ”Nordlys” opplyse at det så langt var dannet åtte arbeiderforeninger på følgende steder: Ibostad, Finsnes, Gibostad, Helgøy, Karlsøy, Lyngen, Manndalen og Skjervøy. Listen ble snart  lengre, med arbeiderforeninger fra Nordmo, Moen, Trondenes, Badderen, Oksfjordhavn, Nordreisa, Meiland, Haukøy og Rotsund. Det var i alt 17 nydannete arbeiderforeninger som ble invitert til å sende sine representanter til Tromsø 10.desember for å konstituere et amtsparti. Representanter fra tolv av disse stilte ved møtets begynnelse – de øvrige hadde fått fremmøtet ødelagt av en forsinket rutebåt. Verkstedsforeningen fra Harstad var også representert ved møtets åpning slik at tallet på representerte foreninger ble tretten; den fremmøtte fra Harstad hadde bare status som ”utsending”, ikke representant, fordi den formelle tilknytningen ennå ikke var i orden.

Amtspartiet og dets program

  • - samlet seg til kamp for socialdemokratiet s. 37
  • - Eriksens programforslag ble i hovedsak stående s. 37
  • - krav om omordning av Statens Skogvesen s. 37
  • - ”motarbejdelse av rusdriker” s. 37
  • - ikke alt syntes ”paakrævd av stedlige forhold” s. 39
  • - men i harmoni med ”principer og program” s. 39
  • - fiskerbøndene var målgruppe nr. 1 s. 39
  • - jordbruksbygdene gjorde seg gjeldende s. 39
  • - Eriksen som juridisk rettleder s. 39
  • - jordbruksskole eller ikke jordbruksskole s. 40
  • - til valg på et reformprogram s. 40
  • - var de overhodet ”sosialister”? s. 41
  • - en kald skulder til de streikende lossearbeiderne s. 41
  • - Eriksen med full styring s. 43

Hensikten med møtet den 10. desember i ”ishavsbyen” var å samle amtets arbeiderforeninger ”til kamp for gjennomførelse av de socialdemokratiske grundsætninger.”  På dette tidspunkt var ”Helgø arbeiderforening” den eneste   forening som var direkte innmeldt i Arbeiderpartiet; det ble vedtatt at fra 1.1. 1903 skulle amtspartiet være medlem. Styre ble valgt – med Eriksen som formann. Lovverket kom på plass, og medlemskontingent ble fastsatt for den første perioden. Eriksen hadde foreslått 1 krone for begge typer medlemskap, men det endte med 40 øre for medlemmer av lokale foreninger – mot 1 krone for dem som var direkte medlem av amtsforeningen. Det hadde framkommet  beskyldninger  om at Eriksen personlig hadde brukt kontingentpenger, men vi vet ikke om det fikk betydning for det endelige vedtak i kontingentsaken; heller ikke om det var noe hold i beskyldningen.

Kravet om hvalfredning var en av de viktige enkeltsakene som kom opp. Kravet hadde blitt fremmet alt på flere av stiftelsesmøtene, og ble vedtatt som programpost.  Dessuten vedtok amtsforsamlingen å sende to representanter – Eriksen var én av dem – til Oslo for å få storting og regjering til å frede hvalen. I en kommentar senere til ”hvalsaken” skrev Eriksen i ”Nordlys” at det trengtes penger for å få utsendingene sørover. Slik situasjonen var, mente politikeren og presten at det var viktigere å samle penger til det formålet enn til ”zulu –og madagassermisjonen”.

Vi skal se nærmere på det program som møtet 10. desember vedtok som valgprogram for Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 1903. Det holdes opp mot  det forslag til program som Eriksen offentliggjorde i ”Nordlys” i juli 1902. Store var forskjellene ikke, men de er der – og er interessante.  I desember-vedtaket har man fjernet ”bygning og drift av fiskedampskipe for statens regning”, dvs. man har fjernet ”fiskedampskipe”, men opprettholdt posten om ”statshjælp til bygning av fartøjer for fiskere”. Utsendingene så de større dampdrevne fiskebåtene som en trussel mot sine egne mindre farkoster.

Et krav fra juli 1902 hadde vært ”stats –og kommunehjælp til indkjøp og avbetaling av hus og jord”, dét ble beholdt, men med tillegget ”utelukkende for ubemidlede”. At passusen ikke var med i juliforslaget, må vel nærmest betegnes som en forglemmelse. Et helt nytt krav var ”omordning av statens skogvesen”. Det betyr vel ikke noe annet enn at på møtet i Tromsø 10. desember var det utsendinger fra skogdistriktene til stede. Helt nytt var også kravet om ”motarbejdelse av rusdriker ved mer virksomme lover”. I desember møtte personer som virkelig var interessert i avholdssak, Meyer Foshaug, en av de fire som skulle bli valgt til Tinget neste høst, var blant dem. Denne bonden fra Målselv har sikkert arbeidet for at avholdssak skulle få plass på Arbeiderpartiets program, for øvrig helt i overensstemmelse med signaler fra sentralt arbeiderpartihold.

Med unntak for et par saker var det stort sett bare snakk om mindre endringer som presisterte hovedpunkter. I desember ble det vedtatt ”stor sparsomhet i statshusholdningen, navnlig nedsættelse av de høje embedslønninger”.  I tillegg til endringen fra ”større” i juli-forslaget til ”stor” i det endelige vedtaket, vedtok man i Tromsø et tillegg som presiserte hvordan man skulle spare på statsutgiftene, nemlig ved å inndra overflødige embeter og oppheve ”pensjonsvæsenet”. Kravet om ”omordning av den borgerlige rettergang” fra juli ble opprettholdt i desember, men med et tillegg ”saaledes at der oprettes folkedomstole og sakførere blir overflødige”.

Vi skal se på resten av programmet som ble vedtatt på møtet i desember, dvs de deler av juliforslaget som ble vedtatt uendret. Det bemerkelsesverdige er at dette programmet – med de få og ikke vesentlige endringer som ble gjort i høve til juli-forslaget – endte opp som Arbeiderpartiets program ved stortingsvalget i Troms i 1903. Dets ”originalitet” forteller om en Eriksen som enten har vært dyktig til å forhandle eller som stod knallhardt på sine krav – eller kanskje skyldes suksessen en blanding av dyktighet og stahet. Uansett hadde Nord-Norge med sin mangel på industri ikke stått i sentrum for partiledelsens interesse slik at man for denne landsdelen ikke hadde en fasttømret strategi som måtte forsvares. At fiskere skulle velge inn partiets første representanter på Stortinget, hørtes litt vilt ut, men hvorfor ikke forsøke? De nord-norske talsmenn med Eriksen i spissen var jo sta som geitebukker!

Slik så det ut – ”stedlig program for Troms amt”, vedtatt på amtsarbeidermøtet 10.desember 1902:
A
-Oprettelse av russehandel og motstand mot den nye handelslov
-Hvalfredning
-Statens overtakelse av dampskipsfarten på kysten
B
-Adgang for stat og kommune til tvungen avstaaelse av jord i visse tilfælder
-Jordejendom og hus værnes i størst mulig utstrækning mot eksekution, panthæftelse og andre indgrep fra private fordringshavere
-Staten skal støtte samvirkende foretakender saasom mejerier, slagterier, kjøp og salg av fiskevarer og livsfornødenheter og derved overflødiggjøre unyttige mellemmænd.
C
-Nedsættelse og gradvis ophævelse av indirekte skatter, navnlig ophævelse av jordskatten og told paa de viktigste (i juliforslaget: ”viktige”) livsfornødenheter.
D
-Læmpning av gjældslovene, navnlig greje og faste regler for plikten til at føre kontrabok og holde opgjør i kredithandel, regler for renteregning, større indskrænkning i retten til at ta utlæg for gjæld, virksomme lovregler mot kapitalistiske overgrep
E
-Motarbejdelse av rusdrikker ved mer virksomme love
-Arbejde for opretelsen av voldgiftsdomstole mellem folkene, motstand mot den omsiggripende militærdyrkelse og størst mulig avtrapning ( i juli ”avknapning”) paa hærutgifterne ( her er to punkter fra juliforslaget slått sammen til ett).

Det er lett å peke på poster i programmet som ikke synes ”paakrævd af de stedlige forhold”, for eksempel kravet om omorganisering av den borgerlige rettergang. Det punktet som ovenfor er nevnt under D – tiltak for å hindre kapitalistiske overgrep i handelen - synes heller ikke umiddelbart å være et særkrav for velgere nordpå, men kan muligens ved nærmere ettertanke forsvare sin plass som ”stedlig” krav. Teigen forsvarer det med at de aktuelle forholdene var mer graverende i nord enn eller i landet. Uansett var det intet i programmet som ikke kunne sies å være i”harmoni med partiets principer og program”.

Ellers er det vel grunn til å hevde – som Teigen - at det ”stedlige” først og fremst kommer til uttrykk i den rekkefølge kravene er ført opp. Fiskerbonden antas å være mest interessert i å opprettholde russehandelen og få fredet hvalen, følgelig står disse kravene under A. Men også kravene under B er avstemt mot hans økonomiske interesser. Enkeltpunktene under B forteller med all tydelighet at jordbruksbygdene i Målselv og Bardu er kommet med i bevegelsen. Her spilte ikke fisket den dominerende rollen som i nord-fylket. Punktene under B forteller at man satset på å bli en bevegelse også for de småbrukerne som ikke hadde noen vesentlig del av sitt livsgrunnlag gjennom fiske. Også personvalgene forteller om et utvidet siktemål for bevegelsen. Amtspartiets første nestformann, Rønning Tollefsen kom fra Bardu og revisoren, Mejer Foshaug fra Målselv.

Frem mot valget høsten 1903 kom ”Nordlys” bare i liten grad til å ta småbrukernes problemer opp i sine spalter. Serien ”Hva loven sier” hadde riktignok rullet og gått helt siden oppstarten av avisa, og der hadde vært mye nyttig å finne også for småbrukeren – om gjeldsforpliktelser, skylddeling, formuesfordeling mellom ektefeller, om rettigheter og muligheter når lensmannen banket på døra. Sommeren ble alle artiklene samlet i en bok –  Lovbok for Folket - og solgt for kr.1.50. I den borgerlige presse hadde Eriksens juss vært under angrep hele tiden, sterkest da han skrev om gjeldsloven – tidlig i seriens historie. Omkring månedsskiftet januar/februar 1902 gikk det varmt for seg i ”Tromsø”s spalter: Hvis man fulgte Eriksens råd ville alle uhederlige mennesker kunne unndra seg gjeld som de rettmessig hadde pådratt seg, var påstanden.

Men om jordbruksstoffet generelt glimret ved sitt fravær i spaltene i valgåret, var det til gjengjeld én jordbrukssak som fikk bre seg – spørsmålet om det skulle bygges jordbruksskole i amtet. ”Tromsø” gikk helhjertet inn for at en slik skole skulle reises, og ”Nordlys” var like sterkt imot. Mens ”Tromsø” hevdet at bøndene i amtet trengte kunnskap om nye dyrkingsmetoder, hevdet ”Nordlys” at skolen bare ville være til nytte for sønner til bemidlete gårdbrukere. De fattige, som kanskje trengte opplæring mest, ville ikke ha råd til å søke opptak ved skolen. Ut over dette klasseperspektivet hevdet ”Nordlys” at skolen var for stor, for dyr og for teoretisk. Saken var oppe til behandling i de forskjellige kommuner i amtet ettervinter og vår 1903, og snart rant det inn vedtak som sa nei til skolen. 5.april bemerket ”Nordlys” syrlig: ”Det ser just ikke ut at et blad som har hujet og dundret mest om jordbruksskolen har synderlig innflytelse paa den offentlige mening i amtet.” Å svekke ”Tromsø” var ensbetydende med å svekke Venstre i den pågående valgdebatten – selv om partiet Venstre ikke var så bastant som dets hovedorgan var i dette spørsmålet. I juni vedtok amtsforsamlingen enstemmig at saken ikke skulle behandles. Dermed falt den ut som valgtema – om enn ikke uten effekt på det forestående valget. Ved å utfordre ”Tromsø” i skolespørsmålet greidde man å tydeliggjøre de politiske skillelinjene: (Stor)bonden var venstremann, småbrukeren hørte hjemme i det sosialdemokratiske partiet. 

Det var ikke noe sosialistisk program Eriksen og Arbeiderpartiet gikk til valg på i 1903. Riktignok ble det krevd at staten skulle ta over dampskipsfarten på kysten, og at det skulle være adgang for stat og kommune til tvungen avståelse i visse tilfeller. Det er det nærmeste man kommer ”sosialisme”. Man kunne tenke seg en innledning til programmet hvor statens overtakelse av produksjonsmidlene – kjernen i sosialismen – blir stilt opp som et mål eller forutsigbart resultat av den historiske utvikling. Da Eriksen offentliggjorde sitt forslag til program i juli 1902, var det på bakgrunn av et par artikler om hvorfor han var blitt sosialist – og hva sosialisme innebar. Artiklene stod som en slags innledning til programmet. Man skulle ikke være i tvil. Programmet tok sikte på ”de nære ting”, men ingen skulle være i tvil om at gjennomføringen av de oppsatte kravene skulle bare være et skritt på vei mot sosialismen. Arbeiderpartiets program ved stortingsvalget i Troms i 1903 hadde ingen slik innledning; det ble ikke funnet plass til en sosialistisk visjon, bare krav som var rettet mot en omgående endring til det bedre i fiskerbondens hverdag, et sosialradikalt opplegg for lokale reformer. Dette til tross for at det var slått fast i paragraf 1 i amtsforeningens lover at hensikten med stiftelsen var å samle amtets arbeiderforeninger ”til kamp for gjennomførelse av de socialdemokratiske grundsætninger”.

Selvfølgelig har det vært reist spørsmål om Eriksen og hans tilhengere overhodet var ”sosialister”. Både i hovedoppgaven og 22 år senere i bygdeboka synes Bratrein å mene at de egentlig hadde et nokså fjernt og utvendig forhold til sosialismen. I utgangspunktet dreide det seg mer om enkle forestillinger om rettferdighet enn dypsindig sosialistisk teori. På den annen side, hevder Christensen, fantes det punkter i fylkesprogrammet for partiet som pekte ut over lokal reformiver, ”punkter som bar bud om klassetenkning, innsnevring av den private eiendomsrett og klar antimilitarisme.” Motstandere i samtiden fnyste av Eriksens ”sosialisme”, og skrev den på konto for misunnelse. Distriktslegen i Lenvik og Hillesøy skrev følgende i sin innberetning for året 1902: ”Politikk hører antagelig ikke med i en Medicinalberetning, men her hvor Socialismen har skudt slig Vægst gis det Indblik i Folkets Tænkeset. Den Socialismen der her doceres er forræsten et Vrængbilde af Socialismen. Tankegangen her er, Handelsmænd og Embedsmænd  ’fôrer vi’ og de skal ikke have det bedre end os. Det er bare Snyltedyr paa Samfundet. Men fra dette gaar ikke længre deres ræssonnment.”          

Noe av det mest interessante i forbindelse med programvedtaket 10. desember 1902, er at det samtidig var en arbeiderstreik i Tromsø som (heller) ikke etterlot seg spor i programmet. Streiken reiste ett vesentlig spørsmål, nemlig organisasjonsretten, men den nevnes ikke i 10. desembervedtaket. Eriksen stilte seg i ett og alt på fiskernes side, men de streikende lossearbeiderne i Tromsø ble  ingenlunde møtt med noen tilsvarende forståelse.  

Våren 1902 hadde havnearbeiderne i Tromsø organisert seg for å fjerne de såkalte ”mellommenn” og selv bli forhandlingspartner med oppdragsgiverne. Tradisjonelt var det mellommenn som forhandlet seg til losse –og lasteoppdrag, og selv hyret inn arbeidere til å gjøre jobben. De gjorde gode penger, og oppsetsighet fra de innhyredes side ble ikke tålt. Våren 1902 var ”Nordlys” på banen, og Eriksen hadde begynt å flagge sin sosialisme. Derfor var det ikke noe merkverdig i at ”Nordlys” hadde anbefalt havnearbeiderne i Tromsø å organisere seg. Da foreningen var et faktum – ”Løsarbeidernes Forening” - så man det i ”Nordlys” som ”et tegn på at ”arbeiderbevegelsens ideer nå var i ferd med at trænge gjennem ogsaa i den nordlige del av landet”. I en arbeidskonflikt kort tid etter foreningsdannelsen inngikk imidlertid fagforeningen en avtale som ”Nordlys” karakteriserte som et nederlag. Foreningen var åpenbart for ettergivende, etter Eriksens vurdering.

I desember 1902 havnet lossearbeiderforeningen i en ny konflikt, og denne gang gikk det hardere for seg. Dampskipet ”Lionel” fra Kristiania kom med kullast til konsul Wilhelm Holmboes kai i Hansnesjordbukta og var klar for lossing onsdag den 10. desember, samme dag som utsendingene fra arbeidervennforeningene møttes ikke langt unna. Forsøket på å stoppe ”streikebryterne” toppet seg da kapteinen på ”Lionel” løsnet et skudd med revolveren sin, og snart var soldater på vei fra Harstad. I et intervju 12. desember ga stortingsmann for Venstre, P. A.Larssen Alfred Eriksen skylden for streiken og uroen i det hele. Larssen var identisk med den venstremannen som hadde beseiret Eriksen på valgmannsmøtet høsten 1900, og satset nå friskt på gjenvalg – for annen gang. En innsender i ”Nordlys” var klar på dette punktet: Larssens initiativ var uttrykk for engstelse for ikke å bli gjenvalgt. Selv skrev Eriksen at ”det er vitterlig for alle at løsarbejdernes forening ikke staar tilsluttet den socialdemokratiske amtsforening, og at verken partiet eller vi personlig har hatt nogen som helst indflytelse paa løsarbejdernes optræden. Vi er fullstendig enig i arbejdernes krav, men vi staar helt utenfor de begivenheter som har forefaldt i Tromsø.”

Eriksens manglende interesse for lossearbeiderne kan forklares ved at de ikke var medlem av de socialdemokratiske arbeiderforeningene. Og det var det god grunn til at de ikke var!  Fagforeningen var ikke sosialistisk og ikke knyttet til andre organisatorisk.  Den var lokal og opptatt av å understreke sin ikke-sosialistiske karakter; det var nok årsaken til at de streikende ble møtt med en viss sympati i Tromsøs borgerskap. ”Tromsø” ga fagforeningen en gjennomgående velvillig omtale under striden med kullhandler – og konsul – W. Holmboe. Mangel på kompromisvilje hos Holmboe var sterkt kritikkverdig, hevdet ”Tromsø” – ”slikt hørte hjemme i en ”forlængst hensvunden patriarkalsk Tid.” Ifølge forhandlingsprotokollen fra møtet der aksjonen mot ”Lionel” ble drøftet, skulle det på det strengeste være forbudt ”at slaa eller gjøre nogen slags fornærmelse mod nogen.” Alt skulle gå for seg stille og rolig. Statsadvokat Urbye måtte da også innrømme at – tross konfliktens ”heftighet” – merket man intet til ”den trang til ødelæggelse eller skadegjøren som saa let griber ophidsede masser.” Urbye noterte det som positivt at ”ingen drukenskab taaltes blant fagforeningens medlemmer”.

Lossearbeiderne hørte heller ikke til Eriksens valgkrets. Det kan også ha spilt en rolle.  Byene Tromsø, Narvik og Bodø utgjorde en bykrets som skulle sende én representant til Stortinget – mens landdistriktene i Troms skulle velge tre stykker. Der var altså ingen stemmer å hente, og havnearbeidernes motstand mot sosialismen kunne forvirre. Fiskerne i landdistriktet var Eriksens og partiets målgruppe, og på den bakgrunn sier Teigen at ”et for sterkt engasjement i lossearbeiderkonflikten kunne derfor medføre for mange ubehageligheter uten at det ga en tilsvarende politisk eller organisasjonsmessig gevinst.”

Tar vi for oss en redaksjonell kommentar i ”Nordlys” fra noen år senere, i 1905, skjønner vi bedre hvorfor Eriksen ikke trykket Løsarbeidernes fagforening til sitt bryst i desember 1902. Under tittelen ”Skal Tromsø arbejdere staa til skamme” ble det fyrt løs – uten at foreningen ble nevnt direkte, men adressen var klar. Innledningsvis ble det slått fast at dannelse av fagforeninger var eneste farbare vei for arbeiderbevegelsen, men ”ikke saadanne foreninger som staar ene og avsondret fra uteverdnen. Dem har man ikke bruk for. De duger nemlig  til ingen ting (…) Fagarbejdere og løsarbejdere i Tromsø by, naar I ser, at arbejderne overalt og alle steder rejser sig slike værn om sine interesser, vil I da alene staa til skamme?” Lossearbeidernes forening i Tromsø var og ble ”vild” – like til den ble oppløst etter ca 10 års virke.

Eriksen synes å ha hatt full styring med amtsprogrammet, som han hadde hatt det med juliprogrammet, lite behøvdes å endres eller tilføyes noen måneder senere. De nye kravene – om omorganisering av statens skogvesen og om effektive tiltak mot rusmisbruk – kan han neppe ha hatt prinsipielle innvendinger mot. I juli satt han på den relativt trefrie Karlsøy, ikke i Målselvs skoger – og ikke med en Foshaug ved sin side. Flere av de senere presiseringene kan for den saks skyld godt ha vært Eriksens egne. Fra juli til desember, det er nå en bit – med muligheter for finpuss av tanker og forslag. Ustanselig på farten for å danne arbeiderforeninger  - med muligheter for å snappe opp et og annet. I kontingentsaken ble utfallet et annet enn det Eriksen hadde foreslått. Bortsett fra at forslaget ikke er forankret i juliforslaget, men kom opp senere, så har vi ingen opplysning om at Eriksens kontingentforslag ble ”nedstemt”. For alt vi vet kan Eriksen selv ha kommet på andre tanker. Og bildet av den viljesterke Eriksen blekner ikke – om så var at han ble nedstemt i saken om gradert medlemsskapsavgift, eller hadde måttet åpne for både ”skog” og ”avhold”. Manglende engasjement i streikesaken fra havna i Tromsø var et kollektivt fenomen i forsamlingen av arbeiderforeningenes utsendinger. Streiketanken satt  veldig langt inne hos fiskere og småbrukere – og lærere; slik sett må Eriksen som potensiell nei-anfører hatt lett match med å holde programmet fritt for streikerett. Som ja-mann, derimot, kunne han kanskje ha åpnet for en større styrkeprøve – med usikkerhet omkring utfallet.

Venstre tok utfordringen - omsider

  • - et hasteprogram s. 44
  • - en relativ stor grad av likhet s. 44
  • - til forsvar for handelsmannen og den private eiendom s. 44
  • - forsvarspolitikk og hvalsak s. 44

Den styrkeprøven Eriksen konsentrerte seg om - i hvert fall siden sommeren 1902 – var oppgjøret med Venstre. Da man i Venstre omsider forstod tegningen – at det var Arbeiderpartiet ikke Høyre som var Utfordreren – var man kommet langt inn i selve valgåret. I all hast hadde tatt fatt på å lage et program som lå så nært opp til Arbeiderpartiets som mulig. Og resultatet?  Venstre var tross alt kjent som et ”reformparti”; mest kjent for sin innsats for den politiske frigjøringen, mens det var usikkert hvor langt partiet ville strekke seg i kampen for sosial frigjøring. Etter å ha sammenlignet programmene sier Teigen dette: ”Det må tross alle ulikheter kunne slås fast at begge de to partiers program er preget av ønsket om sosiale reformer. Arbeiderpartiets reformkrav gikk imidlertid lengre og var i de fleste tilfelle langt mer dyptgående enn Venstres. Én stor og fundamental forskjell var det imidlertid, i holdningen til forsvaret.” Vi synes Teigen er litt for kategorisk i sin dom over de to partiprogrammene; selv om vi trekker forsvarssaken unna, ser vi klare forskjeller.

Både i spørsmålet om russehandel og hvalfangst stilte Venstre seg på Arbeiderpartiets linje, i hovedsak. Partiet var for opprettholdelse av russehandelen og for at hvalen skulle bli fredet. Handelsfolk i Venstre hadde gjerne sett en stopper for allmuens rett til å handle med russerne, men å forfølge et slikt mål ble sett på som en sikker måte å tape valget på. Fortsatt kvalfangst var intet nord-norsk handelskrav; folk fra Vestfold dro så likevel av med profitten samtidig som de mente å se sammenhengen mellom nedgangen i hvalbestanden og det reduserte fisket. 1903 var dessuten et topp kobbeår – også det med negativ betydning for fisket, en næring som den nord-norske handelsmannen var sterkt involvert i.

Avstanden mellom Arbeiderpartiet og Venstre ser vi klart når vi kommer til Arbeiderpartiets store punkt om ”læmpning av gjældsloven” og til punktet om ”tvungen avståelse av jord.” Slike krav fantes overhodet ikke i Venstres program. Heller ikke kravet om at staten skulle overta skipstrafikken på kysten. Venstre krevde at ”det almindelige Kommunikationsvæsen fortsetter Udvikling ved Veibygging og Dampskipsfart.” Venstre ville bevare handelsmannens gode navn og rykte, og sa bom nei til kravet om direkte statsinngrep i næringsliv.

Man fant heller ingen støtte i Venstres program til Arbeiderpartiets forslag om ny rettsordning.  Den var nærmest hellig – med jurysystemet som Venstres eget store bidrag. Hvor Arbeiderpartiet ville favorisere de ”ubemidlede”, vek Venstre unna. Arbeiderpartiet krevde stats – og kommunehjelp til innkjøp og avbetaling av ”hus og jord” utelukkende for ”ubemidlede” - mens Venstre ønsket  ”særlig Hensyntagen til den virkelige Fisker og Jordbruger ved Anbringelsen af Statens Laanemidler samt lettere Adgang end hidtil til at erholde disse”. I en rekke spørsmål , for eksempel lønnsforhold i staten og kravet om opphevelse av ”unødige Embeder og Bestillinger” var de to partiene på linje. Den helt fundamentale uenighet gikk i forsvarsspørsmål, av Eriksen tillagt avgjørende betydning fordi den ”forsvarsgale” prioriteringen i Venstre umuliggjorde en satsing som monnet på det sosiale området. Hvalsaken kom til å spille en stor rolle for valgutfallet – selv om programtekstene ikke tydet på det.

Hvalsaken

  • - i starten ingen uenighet s. 45
  • - fiskerne uenige med Johan Hjort s. 45
  • - nektet å gi hjelp s. 46
  • - formann i hvalfredningskomiteen s. 46
  • -  Stortinget utsatte saken s. 46
  • - mehamnopprøret brøt ”borgerfreden” s. 46
  • - arrestasjoner i Mehamn s. 46
  • - under mistanke s. 47
  • - hadde advart regjeringen s. 47
  • - stemmeseddelen eneste aksjonsmiddel! s. 47
  • - monopoliserte hvalfangstmotstanden? s. 48
  • - feilslåtte strategier s. 48
  • - fiskerne ikke i tvil s. 48

Vi skal se på den betydning  noen av Arbeiderpartiets  programsaker fikk under valgkampen, - hvilken vekt de ble tillagt og den betydning de fikk for valgresultatet. Det er naturlig å starte med hvalsaken, etter hvert det mest omtalte av alle stridsspørsmålene. Lenge så det ut til at hvalsaken ikke skulle bli noe stridsemne i det hele tatt i valgkampen - og dermed kanskje uten betydning for utfallet. Motstanden mot hvalfangst ble tydelig på 1890-tallet; kobbeåret 1902 ga tilhengerne av hvalfredning mer vann på mølla, og selplagen fortsatte for alvor inn i 1903. Fra 1902 ser vi tydelige bevis på et tverrpolitisk samarbeid om hvalsaken i Troms, og isolert sett så det ikke ut til at noe enkelt parti skulle kunne innkassere stemmer på grunn av sin holdning i hvalspørsmålet. Motstanden mot hvalfangst var nærmest unison. Så kom ”opprøret” i Mehamn, og kortene ble delt ut på nytt.

Fiskerne var overbevist om at de magre fangstene skyldtes hvalfangsten. I hvalens fravær herjet kobben, og torsken holdt seg til havs på dypt vann. Der kunne den bare vanskelig fanges. Hvalen måtte fredes slik at den igjen kunne jage lodda mot land og dermed gjøre det lettere for fiskerne å få tak i torsken som fulgte lodda, torskens favorittmat. Hvalen var kobbens dødsfiende, og den torskespisende selen ville forsvinne som dogg for sola hvis bare hvalen ble ”gjeninnsatt i sitt rike”, dvs. ble fredet. Det var ikke alle akademisk utdannete eksperter på livet i havet som så det på samme måten, for eksempel ikke den kjente havforsker Johan Hjort, som etter fiskernes – og Eriksens – oppfatning bare løp hvalindustriens og hvalfangernes ærend. Regjering og storting var klar over fiskernes unisone holdning i saken, hadde hatt saken på agendaen i noen tid, men det var – etter fiskernes mening – lite framdrift i saksbehandlingen.

Og nettopp ”regjeringens sendrektige behandling” av hvalsaken ser Eriksens sønner  som den egentlige årsak til Mehamn-opprøret. I sin bok, utgitt i 1939, fem år etter farens død, gjør de seg også tanker om den utløsende årsak, ”den umiddelbare foranledning”: ”En fiskerbåt var kommet inn til Mehavn med tapt ror efter å ha strevet hårdt i storm og uvær. Da fiskerne bad hvalfangststasjonen om å få kjøpt et plankestykke til nytt ror, blev det nektet dem. Heller ikke fikk de lov til, som tidligere, å benytte hvalfangsstasjonens smie for å reparere jernene til roret. Bestyreren skulde til deres anmodning herom ha svart, at de kunde gå til Egede-Nissen og Alfred Eriksen for at faa roret i stand.”

Forslaget om å sende en hvaldeputasjon til hovedstaden for å vinne gehør for fredningssaken hos de som styrte landet, dukket opp våren 1902. Utpå høsten ble det nedsatt en hvalfredningsskomite i Vardø, med Adam Egede-Nissen som drivende kraft. Tiltaket ble mottatt med begeistring i Troms, og flere partier, foreninger og institusjoner takket ja til invitasjonen om å tilta i deputasjonen. Eriksen ble valgt til komiteens leder, og litt utpå nyåret var komiteen på plass i hovedstaden – og fikk møte både storting og regjering og lagt frem sine synspunkter.

Mot slutten av mai 1903 forelå et forslag fra den aktuelle stortingskomiteen: Full hvalfredning mot at hvalfangerne fikk ”full erstatning”. Det siste ble klart i drøyeste laget for Eriksen, og i ”Nordlys” var han så indignert at det kanskje var derfor han glemte å utstyre sitt spørsmål med spørsmålstegn: ”Skal skatteyterne tvinges til at gi de rike hvalfangerne store gaver for at faa stanset en landsskadelig virksomhet og hindret at en af landets beste næringsvejer ødelegges.” 2. juni ble forslaget lagt fram for Odelstinget. To dager var avsatt til å behandle komiteinnstillingen. Det skulle stemmes over et utsettelsesforslag i saken da forsamlingen ble gjort kjent med at det hadde vært opprør i Mehamn og at Foyns hvalstasjon var jevnet med jorden. Med 63 stemmer – 21 mot – ble utsettelsesforslaget vedtatt. Avstemningen kan neppe tolkes som et resultat av telegrammene fra Mehamn. Årsaken var trolig at et flertall ville ha juridisk råd før man gikk videre med erstatningssaken.

Men om Mehamn-opprøret ikke fikk noen betydning for avstemningsresultatet i stortinget 3. juni, kom affæren til å bryte ”borgerfreden” i hvalsaken, og derigjennom få betydning for utfallet av stortingsvalget senere på høsten. Hvordan kunne det ha seg?

Opprøret brakte myndighetene raskt på bane. Krigsskipet ”Heimdal” ble sendt nordover med ca 500 soldater fra Tromsø og Harstad. Åtte ”Gjerningsmænd” ble  arrestert, og rettssak mot dem omgående forberedt. Både Høyre og Venstre var raske med å legge skylden for opprøret hos Eriksen og ”Socialistene”. 6. juni fyrte både ”Tromsøposten” og ”Tromsø”  løs på Eriksen & co. Høyreorganet ”Tromsøposten” hevdet at Eriksen og sosialistene ikke hadde ”det fjerneste begreb” om hva sosialisme var, men brukte ordet og gikk tankeløst ”med paa hva som helst”, in casu opprøret i Mehamn. Også venstreavisa ”Tromsø” prøvde å gi Eriksen og hans nærmeste skylden for ødeleggelsene, og mente å vite at  - bortsett fra assistanse fra en del lofotværinger – så var det  fiskere ”væsentlig fra Karlsø og Helgø”, altså fra Eriksens kjerneområde, som hadde revet ned hvalstasjonen.

Også regjeringen hadde tydeligvis en tanke om at Eriksen hadde en finger med i spillet.  Da justisministeren redegjorde i Stortinget for en eventuell erstatning til hvalfangsselskapet som var rammet under opprøret, sa han – nærmest i en bisetning - at en embetsmann i Justisdepartementet var i ferd med å undersøke om noe av det som var skrevet i ”Nordlys” ga grunnlag for videre undersøkelse om Eriksens rolle i opprøret. Dette skjedde samtidig som et rykte gikk rundt ”i de tusen nord-norske hjem” om at opprøret i Mehamn var fremprovosert av hvalfangere som ville gi stortingsflertallet en plausibel grunn for utsettelse.

Fiskere fra Karlsøy og Helgøy benektet at de spilte noen som helst rolle ved opprøret. I et innlegg skrev de at det var i det hele bare tretten fiskere fra deres hjemsted, og at de alle var på havet da stasjonen ble revet ned. Når det gjelder Eriksens rolle, så er det hevet over tvil at han ikke kan kobles til Mehamn-opprøret – ut over det at hans virksomhet – særlig slik den kom til uttrykk gjennom hans artikler i ”Nordlys” – kan ha resultert i en sterkere bevissthet i fiskeribefolkningen om hvor årsaken til deres fattigdom lå. Et slikt ansvar måtte imidlertid sognepresten fra Karlsøy i Troms ha delt med postmesteren fra Vardø, Egede-Nissen som satt på Stortinget etter valget i 1900. I god tid før opprøret i Mehamn skrev Eriksen at hvis kravene fra befolkningen ikke ble innfridd, ”er der fare for at det opstaaer alvorlig gjæring her nord”. Etter opprøret mente han at sendrektighet i saksbehandlingen – som toppet seg i en utsettelse – ga forklaring god nok for opprøret.

Likevel brukte Eriksen mest spalteplass – i ”Nordlys” for 12. juni – til å beklage det inntrufne, og nok en gang vise til den parlamentariske vei som den eneste farbare vei: ”Med dyp sorg hører vi om det som er hændt i Finnmarken,(…)Vi har alvorlig advart fiskerne mot å la seg henrive til overilede handlinger. Vi har pekt på den eneste lovlige og sikre vei som var at gaa, og vi har bedt fiskerne om at være tålmodige og ikke bruke noget annet middel enn det som ligger i stemmeseddelen (…)og gaa i samlet styrke frem til valget for at kaste den regjering og dette storting som ikke har villet høre paa dere. Dette er vort ord til fiskerne.”

I utgangspunktet hadde kravet om hvalfredning vært et felles krav fra Venstre og Arbeiderpartiet – og som hele befolkningen i Troms – og Finnmark – sto bak. Så kom opprøret i Mehamn, og i kjølvannet fulgte giftige forsøk på å diskreditere Eriksen. På venstrehold mente man at Mehamn-opprøret var egnet til å rive Eriksen ned fra den politiske pidestallen. Det hadde utvilsomt ergret venstrefolk at den samme Eriksen var blitt valgt til leder for hvaldeputasjonen som reiste til Oslo i januar 1903. Nå slo man til!  I en første periode antydet man – med  ”Tromsø” i spissen – at Eriksen stod bak opprøret i Mehamn, men påstanden lot seg vanskelig bevise, og Eriksen var krystallklar på at han var uskyldig. Derfor skiftet man fokus – over til en påstand om Eriksen urettmessig forsøkte å skaffe seg monopol på å være motstander av hvalfangsten i Nord-Norge.

Det er all grunn til å tro at begge strategiene slo feil. Forsøkene på å sverte ham, virket som en politisk boomerang. Resultatet av svertingen ble det motsatte av det man hadde ønsket og forventet.  Eriksens popularitet økte, han ble nærmest martyr. Sånn sett kan man hevde at hvalsaken var en enkeltsak som betydde mye for det senere valgresultatet, kanskje den saken som betydde mest. Også fordi den neppe ga noen ”ekstra” stemmer til de borgerlige. Men vi tror man vil overdrive betydningen av hvalsaken hvis man ikke setter den inn i en helhet, dvs. den totale innsats for fiskere og småbrukere som Eriksen og hans tilhengere stod for – med ”Nordlys” som effektivt talerør. Med ”totaliteten” som bakgrunn ordlegger Teigen seg slik: ”..det var neppe av fiskere eller småbrukere som var i tvil om at det bare var Arbeiderpartiet som representerte fiskernes interesser.”

Handelsmenn og andre kapitalister

  • - russehandelen fortsatt truet s.49
  • - avtagende kritikk av handelssystemet s. 49
  • - men ”Tromsø” fikk det! s. 49
  • - kapitalismen hadde mange til sin rådighet s. 49
  • - måtte sakførere forsvinne  fra jordens overflate! s. 49
  • - rettsvesenets folk var korrupte og drikkfeldige s. 50
  • - i strid med amtets høyeste embetsmann s. 50
  • - ”idyllisk” forhold  i 90-årene s. 51
  • - det begynte med en fattig enke s.51
  • - flygeskrift som payback s. 51

Det var kampen mot handelsmennene, ikke hvalsaken, som var rangert øverst på programmet fra 10. desember – og på Eriksens program fra juli samme år. Målet var å frigjøre fiskerbøndene fra handelsmennenes jerngrep. Fiskerne trengte kreditt ved utrustning til sesongen; høy rente førte fiskeren inn i en avhengighet mange aldri kom ut av. Gjeldspost ble lagt på gjeldspost, og til slutt var skyldneren ”gjeldsslave”. En tid fryktet fiskerne at en ny lov var på trappene som skulle frata dem den gamle retten til direktehandel med russerne. Hos russerne kom man bedre ut av en fisk-mot-korn-handel enn om man handlet med norske handelsmenn. Under valgkampen i 1900 var dette et viktig tema, men på det nye Stortinget ble lovforslaget nedstemt. Etter Eriksens mening var faren imidlertid ikke over. I første nr. av ”Nordlys” – 10. januar 1902 - skrev Eriksen at fiskerne ”bør mindes at den nye handelslov ikke er tilintetgjort. Den blev bare foreløpig trengt tilbake. Ingen kan være sikker paa at den ikke en dag i all stillhet søkes drevet gjennom, dersom fiskerne ikke holder vakt.”

Mens hvalspørsmålet var aktuelt like til valget i september 1903, mistet kampen mot handelsmennene en del av sin prinsipielle kraft i tiden frem mot valget, men fortsatte i noen grad på det personlige plan. Teigen skriver at ”det bare i liten utstrekning ble ført en skikkelig argumentasjon for hvordan omsetningen burde organiseres og hvordan handelsmenn skulle fratas den økonomiske makt.” Fraværet av slik argumentasjon i sluttfasen hang dels sammen med at den tradisjonelle russehandelen ikke syntes lenger å være i fare – tross Eriksens advarsler – dels med den store interessen som hvalsaken skapte, og som kjørte handelssproblemene i bakgrunnen. Å henge ut enkeltpersoner var en velkjent metode, antatt velegnet til å skape oppslutning om arbeiderforeningene – og til å vinne valget. Det klassiske eksemplet var fra våren 1902; da ble det velkjente  firmaet W.W. Holmboe i Tromsø plassert i skammens krok fordi man hadde beregnet seg 29 % i rente på et lån som var gitt til en fangsekspedisjon til Spitsbergen. Noe senere ble deltakerne i et stort møte av handelsmenn fra Nord-Norge omtalt som ”champagneheltene”. I valginnspurten fant man kanskje ingen ny Holmboe, men hakket løs på ”Tromsø” for bladets forhold til handelsstanden.
Avisa var blitt et annonseorgan for de handlende som fikk politisk støtte tilbake.
Slike beskyldninger tæret hardt på Steinbøs lille beholdning av tålmodighet, men for Eriksen var de vel egnet til å minne velgerne om at handelsmennene stadig var fiskerbondens motstander nr.1. Eriksen ønsket ”å hamre inn i folks bevissthet at Venstre og ’Tromsø’ talte overklassens økonomiske interesser i den politiske kamp ”, skriver Teigen.

Nå var det ikke bare handelsmenn som bar ansvaret for småfolks miserable livssituasjon. Kapitalismen hadde et mangfold av representanter som hver på sitt område gjorde sitt beste for å tyne småfolket. Det kunne være legen som gjorde forskjell på pasientene, sykebesøk til fattigfolk var intet presserende anliggende. Det kunne være en likningsansatt som behandlet betalerne ulikt etter sosiale kriterier; en postmann som ikke sørget for at ”Nordlys” kom frem i rett tid - og presten som hadde glemt det Bibelen sa om de fattige. Hovedangrepet kom mot folk i rettsapparatet. Mens Helberg kan ha vært et personlig utgangspunkt for Eriksens kamp mot handelens menn, kan sorenskriver Figenschous svindelaffære ha ansporet ham i kampen mot jussens menn. Denne Figenschou var nemlig ført opp som dommer i saken som gikk i lagretten høsten 1901, Helberg versus Eriksen. Eriksen protesterte kraftig mot at Figenschou skulle være dommer i saken. Håndsrekningen fra Helberg verd tretti tusen gjorde Figenschou inhabil, raste Eriksen. Det ble da også dommerskifte, og som vi husker endte saken med full frifinnelse av Eriksen.

Rettsapparatet og den måte det fungerte på lå til de grader i Eriksens skuddlinje. Handelsstanden var neppe verre Lovens folk. Det vekslet mellom personangrep og generell kritikk. Figenschou fikk sin del – som førstemann. Alt i programmet fra desember 1902 ble det reist krav om endring av hele den borgerlige rettergang ”saaledes at der oprettes folkedomstole og sakførere blir overfødige”, helt i tråd med det Eriksen hadde skrevet i Nordlys en måned tidligere: Rettspleien – basert på lik rett for fattig og rik – måtte ordnes slik at sakførere ble overflødige - ”Nej, ikke overflødige, men de maa forsvinde fra jordens overflate. Der maa i rettergangsmåten uttrykkelig sættes forbud mot at bruke dem.” Egne kommunale advokater måtte på plass, da først ville ”rettsfølelsen og samvittigheten komme til sin rett”, hevdet Eriksen.

Kritikken mot folk i høyere stillinger i rettsvesenet – og øvrighetspersoner i det hele – var sterkest i 1902, og da som et ledd i et planmessig arbeid for å bygge opp arbeiderforeninger. Angrep på navngitte personer i rettsvesenet, statsadvokaten i Tromsø for eksempel – og mange andre – ble vurdert som velegnet til å skape den nødvendige klassefølelse, den igjen ble sett på som  nødvendig for en vellykket organisasjonsoppbygging. I 1902, forteller Teigen, ga ”Nordlys” en rekke ganger referat fra rettssaker – store og små – ”hvor Eriksen søkte å framstille rettsvesenets folk som betalte lakeier for overklassen”. Flere ganger tok han opp temaet om rettsvesenets folk som på sine embetsreiser overnattet hos store handelsmenn. Eriksen påstod at det gjorde de alltid, og gjennom handelsmennenes gjestfrihet ble det skapt lojalitetsbånd som umuliggjorde en rettferdig og profesjonell behandling av rettsspørsmålene. Drikkfeldige var mange av dem også, ”like fra lensmænd og sakførere og hele vejen opover”. Slikt gjorde dem udugelige og karakterløse, hevdet Eriksen. En omorganisering av rettsvesenet og den borgerlige rettergang skulle satse på stats –og kommuneansatte sakførere som gratis eller for en billig penge skulle gi juridisk hjelp uavhengig av betalingsevne og sosial status. Kritikken av rettsapparatet stod fast – hele veien; selv om kritikken var hardest i 1902, var rettens menn ingenlunde fredet i valgåret.

I valgkampens sluttfase opplevde Eriksen den ”lykke” at han fikk selveste amtmannen, Christian Strøm, den øverste embetsmann i amtet, på nakken. Det startet med en diskusjon mellom ”Tromsø” og ”Nordlys”.  I mars 1903 – altså i valgåret – beskyldte venstreavisen Eriksen for å ha ødelagt økonomien i kommunen. På dette tidspunkt var Eriksen i sin andre periode som ordfører i Karlsøy. Amtmann Strøm blandet seg inn i diskusjonen ved å hevde at Karlsøy fortsatt stod til rest med amtsskatt. Diskusjonen mellom Strøm og Eriksen på dette punkt var ennå ikke avsluttet da folket gikk til urnene. Eriksen var neppe misfornøyd med å ha fått selveste amtmannen som skyteskive!

Utviklingen i forholdet mellom den mektige amtmannen med residens i Tromsø by og sognepresten ute i havet gikk slik som det gikk mellom handelsmannen og sognepresten, mellom Helberg og Eriksen. Det startet bra, og endte i forferdelse. I jubileumsboka for ”Nordlys” – bind 3  utgitt i 2002 – fins et foto hvor Strøm og Eriksen og andre fra overklassen er samlet til hyggelig lag. Man antar at bildet er fra ca 1895. Med på bildet er også et par damer, en av dem er Cora Sandel som like før utbruddet av 2.verdenskrig ber Solvejg Eriksen om å skrive bok om sin far, -”Det er stoff nok”, skal hun ha sagt. Det gikk nesten 40 år før boka kom. Den gode stemningen som preget bildet, forsvant i takt med Eriksens politiske engasjement. Strid mellom Strøm og Eriksen ble første gang lagt ut for offentligheten i slutten av september 1902 da Eriksen – i ”Nordlys” – beskyldte amtmannen for å ha bidratt til at en handelsmann hadde fratatt en fattig enke hennes eksistensgrunnlag. Amtmannen toet sine hender, og da Eriksen henstilte til ham om å hjelpe henne, nektet Strøm å følge henstillingen. Dertil hadde Eriksens brev vært altfor uhøflig skrevet! Deretter klaget Eriksen til Indredepartementet som etter å ha vurdert saken, anmodet ( ikke ”instruerte”) Strøm om å hjelpe henne.

Etter dette hadde Strøm åpenbart en høne å plukke med Eriksen. Da så ”Tromsø” – i mars 1903 – ga Eriksen skylden for påstått elendige forhold i Karlsøy kommune – og dermed åpnet for en forrykende debatt – vurderte Strøm åpenpart tiden inne for payback. Hans flygeskrift ble distribuert sammen med ”Tromsø”, og nå ble diskusjonen hatsk. Eriksen kalte Strøm for en løgner. Ifølge Eriksen var skatten til amtet allerede betalt, og alle problemer i kommunen kunne føres tilbake til Helbergs tid som ordfører. Det tok sin tid å få rettet alt opp igjen, hevdet Eriksen.

Sparepolitikk og forsvarspolitikk

  • - sparepolitikk - en gjenganger s. 52
  • - Venstrefolk interessert i godt betalte stillinger s. 52
  • - ”Venstres synder” – en artikkelserie s. 52
  • - hva med prestene, sogneprest Eriksen? s. 52
  • - Venstre talte med to tunger i Troms s. 53
  • - ”brød eller værneplikt?” s. 53
  • - dobling av utgiftene og krigsgale offiserer s. 53
  • - gjennomgangstema: kostet for mye! s. 54
  • - sløyf sommerens militærøvelser! s. 54
  • - tilhenger av allmenn nedrustning s. 54
  • - kritisk til regjeringens unionspolitikk s. 54
  • - hva ville vel rekruttene tenke? s. 54

Mens kritikk mot handelsmenn og øvrighetspersoner avtok i valgåret, var sparepolitikk et programtema som ble utnyttet for alt det var verd like fram til valgdagen. Og det var faktisk slik at sparepolitikken ble kjørt ekstra hardt fram i juli og august – etter å ha vært brukt flittig hele veien, like fra den tid ”Nordlys” ble siktet inn mot partidannelse. Sparepolitikk var et tema som ble brukt så vel i  forbindelse med oppbygningen av partiorganisasjonen i 1902 som i arbeidet med å vinne stortingsvalget i 1903. Reduksjon av høye embetslønninger, inndragning av overflødige embeter og avskaffelse av embetsmennenes pensjonsordninger  var faste agitasjonsnumre over lengre tid, godt forankret i amtsprogrammet fra 1902. Med utgangspunkt i Venstres gamle krav om forenkling av embetsverket, hevdet Eriksen i Nordlys i april 1903 at i perioden 1891-1901 var antallet bestillingsmenn og embetsmenn steget med 33 prosent . Og skylden? Den lå oss Venstre.  Alt sommeren før hadde ”Nordlys” skrevet at Venstres egne menn var altfor interessert i å skaffe seg selv godt betalte stillinger til at de ville bruke sparekniven på dette området. Senere det året brakte ”Nordlys” en artikkel om hvorfor Dalsbø hadde forlatt Venstre; det var fordi partiet ikke ville føre en fornuftig sparelinje i statshusholdningen.

I den nærmeste tiden før valget kjørte ”Nordlys” ekstra hardt på sparelinjen. I slutten av juli fikk leserne presentert seg et regnestykke som viste at den norske stat hver dag måtte ut med 25.500 kroner i renter på en formidabel statsgjeld, som fra 1890 til 1902 hadde økt fra ca 115 millioner til 260 millioner, mer enn en fordobling på drøye ti år, en utvikling Venstre hadde sin del av ansvaret for. Dette sto i den første artikkelen i en serie på seks, som ble presentert under tittelen ”Venstres synder”. I den siste artikkelen – 25. august – la man fram en konkret plan om hvordan man skulle spare 14 millioner til fordel for et sosialt reformprogram.

Når Eriksen og ”Nordlys” fulgte opp temaet ”besparelser i statshusholdningen” helt frem til valgdagen, var det selvsagt i håp om at det var effektiv anti-venstre-agitasjon. Og trolig var strategien velvalgt. Overfor en befolkning som i stor grad levde i den ytterste fattigdom går iallfall Teigen ut fra det. Venstre og partiets avis ”Tromsø” var på sin side lite opptatt av sparepolitiske tiltak, og gikk heller ikke inn i en diskusjon om de forslag motparten kom med. Unntaket var Eriksens forslag om å sløyfe bispeembetene som Eriksen fant unødvendige. ”Tromsø” kommenterte syrlig at prestestillingene ikke ville falle for sogneprest Eriksens sparekniv.

Det var enda en sak som ble holdt skikkelig varm hele tiden – gjennom året 1902 og inn i valgkampen året etter, nemlig forsvaret. Saken hadde klar tilknytning til sparelinjen, men hadde også andre aspekter. Hvis man ser på rekkefølgen av punkter i det programmet som ble vedtatt i desember 1902 som en prioritert rekkefølge, blir det kanskje litt problematisk at det  s i s t e  punktet på programmet lyder slik: ”Arbejde for oprettelse av voldgiftsdomstole mellem folkene, motstand mot  den omsiggripende militærdyrkelse og størst mulig avknapning på hærutgifterne.” Kampen mot militærutgiftene gikk imidlertid hele tiden. Venstre hadde plassert seg i en vanskelig situasjon ved å tale med to tunger. På den ene siden ble det programfestet for Troms at ”stiftets forsvar skulle ordnes i samsvar med distriktets betydning som norsk landområde”. På den annen side anbefalte man et punkt i Venstres landsprogram om at hærutgiftene skulle settes i ”samsvar med landets økonomiske bæreevne”. Mens det ene vedtaket pekte mot opprustning, pekte det andre mot nedrustning. Denne inkonsekevensen i ”dobbeltvedtaket” ble utnyttet av Arbeiderpartiets representanter med Eriksen i spissen.

Alt i mars 1903 slo ”Nordlys” fast at det var den ”forsvarsgale” retningen innen Venstre som var i ferd med å seire; Trondenes venstrelag var på vei mot seier – og satte sitt preg på Venstres valgprogram. Ledende i trondeneslaget var kaptein Ivar Lund som vi skal møte om et øyeblikk. ”Er det øket værneplikt og bygning av fæstninger, som skal bringe Nordlands befolkning lettere kaar og fremgang mot bedre dager?” spurte Eriksen retorisk i ”Nordlys” i april 1902. ”Brød eller værneplikt?” var en annen formulering i samme retning. Stortingsmann Horst  (byrepresentant for Tromsø/Bodø) ble – av Eriksen – karakterisert som ”krigsaktivist” fordi han gikk inn for en forsterket befestning av Narvik, mens finnmarkrepresentanten Egede-Nissen ble berømmet for sin innsats mot forsvarsbevillingene.

Sommeren 1902 regnet man seg i ”Nordlys” frem til at hver mannsperson over 20 år hadde betalt kr. 343 over den siste 10-års-perioden til ”forsvarsgreier”. For mange av de nord-norske fiskerne utgjorde dette opp mot en årslønn ifølge ”Nordlys”. Regnet man inn ”tapet av personlig arbejde”, var beløpet kr. 480 for hver vernepliktig. I forhold til tiåret før var det snakk om en dobling av forsvarsutgiftene, tordnet ”Nordlys”. Og verre kunne det bli. Et år senere – sommeren 1903 – tok avisen fatt i et forslag om å øke tjenestetida fra 66 til 132 dager, noe som blant annet ville forlenge inntektstapet for den enkelte. Og hvor ville det ende, spurte avisen: ”Faar de krigsgale officerer dette til, vil de nok snart ogsaa faa i stand mobilisering og felttjenesteøvelser og slike paafund saa at folk, endnu mer hindres i sin fortjeneste. Ønsker du dette? Det spørsmål maa vær mand svare paa ved valget i aar.” Publiseringsdatoen var 14. juli, og valgdagen var knappe to måneder unna.

Våren og sommeren 1903 ble deler av Venstres forsvarsprogram gjengitt – med ujevne mellomrom – i ”Nordlys”, i halvfet skrift og med kommentarer i folkelig  språkdrakt. Det ble til stadighet poengtert at en stemme til Venstre var en stemme til mer ”krigsgalskap” og flere bortsølte millioner som kunne ha vært brukt til beste for ”smaafolket”. I den siste tid før valget var det en mengde leserinnlegg i ”Nordlys” som praktisk alle uten unntak – forteller Teigen – var basert på at forsvaret kostet for mye. Og Eriksen fulgte opp – ofte på lederplass.  Så sent som den 22.august slo han fast at utgiftene til de 200 kadettene på krigsskolen i i hovedstaden var altfor høye. Også etter valget fortsatte felttoget mot den kostbare forsvarspolitikken. Da nøden var som verst vinteren 1903, foreslo ”Nordlys” å sløyfe sommerens militærøvelser. Dermed kunne alle fullt ut utnytte sommerfisket og bedre familieøkonomien.

Det var ikke bare sparehensyn som lå bak Eriksens angrep på forsvarspolitikken. Eriksen var overbevist anti-militarist, og mente Norge burde ruste ned og arbeide for at stormaktene gjorde det samme. Han var også kritisk mot den unionspolitikk som ble ført fra slutten av 1800-tallet. Saker som eget konsulatvesen og egen utenriksminister hadde neppe ”nogen ligefrem virkning på folkets livsvilkår” skrev han i en av de første utgavene  av ”Nordlys”. Men noen gjenganger var unionspolitikken ikke i denne perioden.

Gjentatte ganger var Eriksen kritisk til politisk bruk av militære styrker. 16. juli 1903 gjorde Nordlys oppmerksom på at den person, kaptein Ivar Lund, som hadde vært advokat for det forsvarsprogrammet som Venstre i Troms gikk til valg på i 1903, var identisk med den offiser som ledet de militære ved lossekonflikten på havna i Tromsø i desember 1902 og som kort tid etter førte  avdelingen fra befalskolen i Harstad under opprøret i Mehamn. Eriksen lurte på hva de kommende rekrutter vel ville tenke når de fikk høre at ”en av disse officerer som to ganger har ført soldaterne med skarpe patroner mot arbejdere og fiskere, innbyder dem til at være med paa at ofre av sin fortjeneste til mer militær?”

Et valg med høy temperatur

  • -  fikk ikke tilstrekkelig tjenestefri s. 55
  • - Venstre et haleheng til Høyre s. 55
  • - en ”Facit” for Eriksens utvikling s. 56
  • - en tyrannisk og hensynsløs arbeidsgiver? s. 56
  • - eller en fyllefant på jakt etter 200 kroner? s. 56
  • - ingen splid mellom Eriksen og Egede-Nissen s. 56
  • - en redaktør ”her nord” er alkoholiker s. 56
  • - det siste valget med valgmenn s. 57
  • - knusende seier til Arbeiderpartiet s. 57
  • - Karlsøy og Eriksen på topp s. 57
  • - valgmannsforsamlingen ble intet problem s. 57
  • - et katastrofevalg for P.A. Larssen s. 57
  • - Tromsøvenstre sikret seg svarteper i byvalget s. 58
  • - de første kom ikke fra Østlandet s. 58
  • - ”væsentlig ved dr. Eriksens ihærdige virksomhet” s. 58
  • - ”ei gruppe med liner og garn samt rive og ljå” s. 59
  • -  personen intet, bevegelsen alt? s. 59
  • - overdreven løgn og personlig nedrakking s. 59
  • - et lokalt sosialt opprør som Eriksen & co bar frem s. 59

I de første to-tre månedene av 1903 ble det dannet ytterligere sju-åtte  arbeiderforeninger, bl.a. i Gratangen, Sørfjord og Ibestad, ja to i Ibestad. Så gikk tempoet ned, men i alt var det nesten 30 slike foreninger da stortingsvalget fant sted august/september 1903. Arbeiderforeningene var viktige motorer i det politiske arbeidet. Lærer Martin Simonsen var ofte i foreningene og talte, Olav Dalsbø også. Den det var mest rift etter, var Eriksen selv, særlig i valginnspurten. I ”Nordlys” for 14. august – like før valget – beklaget Eriksen at han ikke kunne si ja til alle forespørslene. Årsaken var ganske enkel: Bispen ga ham ikke tilstrekkelig tjenestefri. Et høydepunkt i møtevirksomheten må ha vært et møte i Bardu i juli 1903. Angivelig var det 1500 – 2000 mennesker til stede. Der krysset Eriksen klinge både med kaptein Ivar Lund og stortingsrepresentant P A Larssen – og selvfølgelig ble det diskutert forsvarspolitikk så busta føyk.

Bare i unionsspørsmål atskilte Venstre seg fra Høyre. Det hadde lenge vært Eriksens påstand. Det ble snudd til at Venstre i alle andre sammenhenger hadde utviklet seg til å bli et haleheng for Høyre. Da Venstre og Høyre inngikk et valgsamarbeid forut for valget i 1903, tok Eriksen det som et bevis. I 10 av 13 valgkretser stilte de to borgerlige partiene fellesliste. ”Nordlys” appellerte til de ”frisinnede Mænd” innen Venstre, og mente at disse umulig kunne stemme på slike venstremenn ”som vil kaste seg i armene på høire”. De måtte nødvendigvis stemme på Arbeiderpartiet hvis de virkelig ville ”overvinde bakstrævet og kapitalen”, hevdet Eriksen i ”Nordlys” 14. august 1903. I det foregående nummer hadde Eriksen kunnet fortelle at Helberg og lensmann Hoel hadde gått over til Venstre. Nå var ikke lenger Venstre bare et haleheng til Høyre, partiet ble fylt av høyrefolk!

Målt etter ordbruken i pressen var valgåret preget av hatske og tvilsomme påstander – fra begge parter. I ”Tromsø” hamret Steinbø løs på Eriksen som ”løgner” og ”gudeløs”, angivelig var sognepresten en person som gjorde alt for å bli stortingsmann under dekke av å være ”Smaafolkets” talsmann. 1. april 1903 presenterte ”Tromsø” en oversikt over Eriksens politiske oppfatninger, slik man så dem der i huset:
”Hva er nu Facit?
Sogneprest Eriksen var først Socialist
Saa blev han Høiremand
Saa Socialist
Saa ingen Ting og Høiremand
Saa Venstremand
Saa Socialist
Denne Mand stiller sig nu til Valg og paastaar han altid har været Socialist, og venter sig Vælgernes Tillid!”

I juni publiserte ”Tromsø” to artikler av trykker Olsen, mannen som hadde vært trykker i ”Nordlys” fra starten av. Han karakteriserte Eriksen som en tyrannisk og hensynsløs arbeidsgiver hvis eneste rettesnor var politisk maktbegjær. I ”Nordlys” ble den oppsagte trykker karakterisert som en fyllefant som hadde fått 200 kroner av en handelsmann i Tromsø for å skrive artiklene i ”Tromsø”. En ivrig Eriksen-tilhenger bar ansvaret for den påstanden, og ble dømt for ærekrenkelse. ”Tromsø” forsøkte å så splid mellom de to meningsfellene, Eriksen og Egede-Nissen, postmester  fra Vardø og valgt på tinget som venstrerepresentant i 1900 – det året Eriksen mislyktes. ”Social-Demokraten” hadde imidlertid kunnet fortelle at da Egede-Nissen våren 1902 talte for fiskere i Hammerfest, ble det vedtatt å sende et telegram til Eriksen og takke ham for det arbeid han hadde gjort for fiskerne. Egede-Nissen støttet også en henstilling om at Eriksen skulle søke det ledige presteembetet i Måsøy, en henstilling Eriksen takket nei til. Karlsøy var hans kall. Eriksen ble valgt til leder av den hvaldeputasjonen som ble sendt til Oslo på nyåret 1903, et verv han trolig aldri hadde fått på tvers av viljen til den mektige Egede-Nissen. Likevel forsøkte ”Tromsø” 7. august seg med en uttalelse som Egede-Nissen angivelig hadde kommet med om at ”Eriksen skulde være den siste Mand som skulle blive valgt ind i Hvaldeputasjonen”. Nå nærmet valget seg, og man kjempet desperat for å få Eriksen ut av førersetet i den viktige fredningssaken.

Nå må det sies at ”Nordlys” ikke lå mye etter i sine angrep på ”Tromsø”, og det var trolig en slik ”likevekt” - eller tilnærmet likevekt – som var årsaken til at man ikke fikk injuriesøksmål. Uten å nevne navn – det var da også helt unødvendig! – fortalte ”Nordlys” om en ”redaktør her nord” som var alkoholiker og ikke etterrettelig. Det ser ut til at ”Tromsø”s kampanje skapte en viss engstelse. Tett opp under valget – 21. august – rykket Eriksen i ”Nordlys” ut med en anbefaling til ”smaafolk” om ikke å tro på alle de løgnaktige påstander som han regnet med at ”kapitalistene” ville bruke mot ham under valgkampen. ”Disse kan neppe motbevises før valget var over, og da var det like godt å avsanne dem før de ble fremsatt”, resonnerte Eriksen. Angrepene på Eriksen hadde på det tidspunkt lenge resultert i innlegg i ”Nordlys” med oppfordring om å slutte mannjevnt opp om ham. Samhold og tillit skulle gi seier. Tapte man tillit til lederen, tapte man seieren.

1903-valget var det siste med valgmenn; fra 1906 var det direkte valg i enmannskretser.  Valgmannsvalget i Troms (landdistriktene) ble avviklet i tiden 26.august til sjuende september 1903. Byvalget (Tromsø, Bodø og Narvik var én valgkrets, - Narvik var ny deltaker i denne sammenheng) fant sted litt tidligere. I Troms var 13 valgsokn, og i 10 av dem fikk Arbeiderpartiet flertall. De tre var Trondenes, Kvæfjord og Bjarkøy, altså områder sør i Troms, men alle med et solid mindretall av stemmer for Arbeiderpartiet. Offisielt var det forresten bare ni valgsogn med seier til Arbeiderpartiet, for i Lenvik ble Arbeiderpartiets stemmer forkastet på grunn av formelle feil.

Ved valget hadde det vært 14.108 stemmeberettigete i utgangspunktet, men 6,8 prosent var blitt fratatt retten, hovedsakelig fordi man levde på fattigunderstøttelse. Slik støtte innebar tap av en selvstendighet som var forutsetning for bruk av stemmeretten. Frammøteprosenten var 45,8 prosent. Både stemmetall og frammøteprosent var høyere enn ved valget i 1900 som hadde vært det første riksvalget etter at menn fikk allmenn stemmerett i 1898.

Valget ga en knusende seier til Arbeiderpartiet. Høyre og Venstre fikk knappe 35 prosent  stemmene. I flere valgdistrikter fikk Arbeiderpartiet 80 prosent eller mer av stemmene. Karlsøy toppet med hele 94 prosent. Det var 1900-valget om igjen, bare med den forskjell at ved valget i 1900 var det Venstre som hadde gjort rent bord, i 1903 var det Arbeiderpartiet – begge ganger med Alfred Eriksen som listetopp. Selv ”Tromsø” måtte innrømme at resultatet var en stor personlig seier for sognepresten. I ”Nordlys” var man fra seg av begeistring over den knusende valgseieren: ”Fiskere! Arbeidere! Smaafolk! Hele landet ser paa eder med glæde og stolthet.”

Men kanskje var det ett hinder igjen – valgmannsforsamlingen? Men den lærenemme Eriksen hadde lært sin lekse. Dette skulle han styre! Forut for valgmannstinget hadde Eriksen innkalt Arbeiderpartiets valgmenn til et fraksjonsmøte, og der oppnådde man enighet. Det var stor enighet om valg av Eriksen og Foshaug, men tilsvarende stor uenighet om tredjemann og om vararepresentantene. Resultatet var at fisker Johan Lind Johansen fra Gratangen fikk flest stemmer. De fleste mente at tredjerepresentanten burde være fra sørfylket, og selv om Johansen ikke var medlem av Arbeiderpartiet, ble han derfor valgt. Ingen av vararepresentantene ble valgt fra sør-fylket. 

Det samme varamannsvalget ble en katastrofe for Venstres P. A. Larssen til tross for at alle de borgerlige valgmenn var fra Venstre. I valgmannsforsamlingen var alle amtets valgmenn, og valgene ble truffet ved flertallsbeslutning. Selvfølgelig kunne ikke Larssen bli valgt i en forsamling hvor det dominerende Arbeiderpartiet var blitt enig ”på kammerset”, det kunne heller ikke noen annen venstrekandidat. Tre av deres kandidater fikk imidlertid hver omkring 30 av Venstres valgmannsstemmer, - Larssen fikk fire, og som fornedrelsen ikke var stor nok – ved valget av tredje varamann fikk han seks av venstrestemmene. Ser vi på enkeltpersonene Eriksen og Larssen, sognepresten og gardbrukeren, så var det et enormt sceneskifte fra 1900 til 1903. Seierherren fra 1900 falt for godt, taperen fra 1900 reiste seg – og det skulle gå noen år før også han ble sendt hodestups ut av den politiske arenaen.

Valget i 1903 sendte tre arbeiderpartirepresentanter fra landdistriktene i Troms  til Stortinget. Det var de første fra et parti som så dagens lys i 1887. Til de tre må vi føye en fjerde, arbeiderpartirepresentanten Jørgen Berge fra Narvik, redaktør av arbeideravisen ”Fremover”. Hans valg var et resultat av dårlig håndverk fra Tromsøs venstrerepresentanter  i valgmannsforsamlingen. Det var første gang Narvik var med i denne valgkretsen, og bødøfolket hadde alltid måttet spille annenfiolin i et valgmannsorkester som så langt var blitt dominert av spillemennene fra Tromsø. I 1903 demonstrerte tromsøværingene sin vanlige arroganse. De krevde ikke bare stortingsplassen for sin mann, men også vararepresentanten skulle komme fra Tromsø Venstre. Dermed var grunnlaget lagt for en hestehandel som endte med at Arbeiderpartiets representant fra Narvik ble stortingsmann, en venstremann fra Bodø fikk varaplassen – og Tromsøs venstrerepresentanter i valgmannsforsamlingen ble sittende igjen med svarteper.

Det er bemerkelsesverdig at Arbeiderpartiets første stortingsrepresentanter – fire i tallet - ikke kom fra det industrialiserte Østlandet, men fra det industrifattige Troms. (Og fem ble det da finnmarkrepresentanten Egede-Nissen i 1905 gikk over til ”sosialistene”). Tre av de fire kom fra amtet etter en overlegen valgseier; den fjerde fra byvalgkrets med en litt annen sosial struktur – og hvor utfallet mer var taktisk betinget enn kom som et resultat av et valgskred. Valgresultatet var uansett ikke helt etter den sosialistiske læreboka hvor det endelige oppgjøret skulle stå mellom kapitalister og industriarbeidere.  Ser vi imidlertid på det som skjedde i Troms som et ”forspill”, på hva som kunne skje når de undertrykte, i dette tilfellet Nord-Norges fiskere, ble drevet langt nok, kan det i fortsettelsen bli plass for et ”endelig” oppgjør hvor industriarbeideren spiller hovedrollen. Men det er uansett vanskelig å tenke seg dette ”Vorspiel”et i Troms uten sogneprest Alfred Eriksen som vert! Og han fikk kreditt – om enn ikke fra Steinbø. I Arbeiderpartiets virksomhetsrapport for 1902-03 heter det at dannelsen av Troms amts arbeiderparti ble en realitet ”væsentlig ved dr. Alfred Eriksens ihærdige virksomhet”. Partiets hovedorgan ”Social-Demokraten” fulgte valget i 1903 tett, og 15. september – etter at tallene var blitt offisielle – hyllet bladet Eriksen for innsatsen.

Paal Christensen i Tromsøs historie har noen velvalgte ord i bind 3:  Valgresultatet skyldtes ikke ”en lønnsarbeiderklasse med basis i industrialismens fabrikkanlegg. Nei, grunnlaget ble lagd av ei gruppe med liner og garn samt rive og ljå som de viktigste arbeidsredskaper.” Det var ”fiskarbonden” det! – bevisstgjort ikke minst gjennom artikler i ”Nordlys” om egen verd og egne interesser og så ført ut i en politisk kamp som endte med sosialister på Tinget. Dette er de fundamentale fakta som etter vår mening ikke kan løsrives fra Alfred Eriksens person og virke. Så kan man selvfølgelig diskutere stolper opp og vegger ned om graden av hans betydning –og videre i det uendelige: Hva var egentlig hans motiver? Var hele hans politiske kamp egentlig bare en personlig vendetta? Hva var det egentlige innholdet  i begrepet ”smaafolk” ? – for øvrig noen av de spørsmål vi har vært innom på vår vei mot valgseieren i 1903. Vil man være skikkelig uhistorisk kan man selvsagt si at sosialister på Tinget ville ha kommet uansett – Eriksen var intet, bevegelsen alt! Ja, presten behøvde ikke sett dagens lys! Vi må bare minne om at historikerens oppgave er å forklare ting når de faktisk skjedde.

Eriksens synspunkter på denne valgseieren kom i en artikkel i ”Nordlys”; ”Hva nu?” var overskriften: ”Vi vil faa lov til at ta vore motstandere for os og i al oprigtighet gi dem et velment raad. Hittil har de baaret sig dumt ad i kampen mot smaafolkets reisning. Nu efterpaa maa det vel være haap om at disse folk selv vil indrømme det. At kapitalistene og deres leiesvende maatte trække det korteste straa, stod ikke til at undgaa. De maatte tape fordi deres sak var daarlig, fordi det var os som hadde retten paa vor side. Men naar kapitalistenes nederlag blev saa stort som det blev, da har det andre grunder. Hadde de kjæmpet paa en retskaffen maate, ville de ha kommet bedre fra det. Den vigtigste aarsak til det knusende nederlag er den altfor overdrevne bruk de har gjort av løgnen og den personlige nedrakning.”

Den statsvitenskapelige avhandling til Ola Teigen nesten 60 år senere har en annen konklusjon. Han har ingen kommentar til Eriksens påstand om at seieren kom fordi seierherrene hadde ”retten” på sin side, og at seieren ble så stor fordi motstanderne valgte feil taktikk. Den grunnleggende årsak hos Teigen søkes i de sosiale og økonomiske kår flertallet av velgerne levde under, mens Eriksen nok får æren for at seieren ble så stor som den ble: ”Dersom årsaken til Arbeiderpartiseieren i Troms i 1903 skal trekkes opp i få ord, er det utvilsomt riktig å slå fast at valgresultatet først og fremst var uttrykk for et lokalt sosialt opprør som hadde sin basis i katastrofale uår i sjøen og på land i 1902 og 1903. Et opprør som ga seg organisasjonsmessige uttrykk fordi de ”gamle” partiene ikke hadde vilje eller evne til å føre fram befolkningens krav om bedre kår. At denne organisasjonsbølgen ble så sterk at den resulterte i valgseier har i vesentlig grad sin årsak i sogneprest Eriksens politiske og organisasjonsmessige evner – og i hans velutviklede politiske ærgjerrighet.”

Et kapittel går mot sin slutt

  • - Eriksen og ”Nordlys” på flyttefot s. 60
  • - Helberg orket ikke mer – og dro s. 60
  • - kom tilbake – og døde s. 60
  • - Eriksen var bortreist, en hjelpeprest forrettet s. 61
  • - saken til slutt foreldet s. 61
  • - handelshuset i nord gikk ut s. 61
  • - Steinbøs siste år -  alkohol og nye arbeidsplasser s. 61

Valgseieren i 1903 fører fram mot punktum for dette kapitlet. 5. oktober forlot Eriksens Tromsø med kurs for familieoverhodets nye arbeidsplass, Stortinget. Dagen etter kom ”Nordlys” ut på Karlsøy for siste gang. Nå skulle den trykkes og gis ut i Tromsø. Det var ingen beslutning tatt i all hast. Tapet av Eriksen  
som den daglige drivende kraft måtte ”kompenseres” ved at ”Nordlys” ble plassert i ”begivenhetenes sentrum”. Den 11. oktober møtte Eriksen for første gang i Stortinget. Dagen etter kom ”Nordlys” ut med sitt første nummer fra nye lokaler i Nord-Norges hovedstad – og nå ikke to, men tre ganger i uka. Reelt om enn ikke formelt skulle avisen ledes av frk. Jenny Marie Garfjeld, ennå ikke 26 år gammel, en medarbeider fra starten av på Karlsøy, å føre regnskapene var hennes hovedoppgave, en kvinne uten utdannelse. Det er like mye Eriksens avreise som hennes ”inntreden” som setter et skille høsten 1903. Hun er en bemerkelsesverdig kvinne som vil bli ”historien i historien” om Alfred Eriksen.

Adolf Helberg var ikke igjen på skansen da Eriksen dro til Stortinget. Året før hadde han flyttet til Trondheim, startet opp der og overlot handelsstedet i nord til sin sønn, Carsten Helberg. I 1896 – etter skolestriden – hadde han truet med å selge handelsstedet, men det ble med trusselen. Men i 1902 orket han ikke mer. Det var det året da herredsstyret på Karlsøy besluttet å søke kirkedepartementet, som eidde Karlsøy, om å få avsatt grunn til en handelsmann ”da det er et sterkt og følelig behov for befolkningen at der åpnes adgang til konkurranse.” Det var nok et hardt slag for en prøvet mann. ”Det er rart å …dra herfra, så rart at jeg mangen gang tror at jeg ikke makter å komme herfra, og dog må det skje, thi jeg makter ikke at være her lengre”, skrev han ved avreisen til sin gode venn Chr. Figenschou. Tre år seinere var han tilbake på Karlsøy, sitt første og siste besøk. Han endte sine dager under oppholdet, og ble gravlagt på øya. Begravelsen var storslått – med mye fint folk fremmøtt. For å vise sitt direksjonsmedlem en siste ære sendte fylkets dampskipsselskap for egen kostnad et ekstraskip til Karlsøy med gjester i anledning begravelsen.  ”Tromsø” skrev at Helberg hadde stått for et økonomisk system som hørte fortiden til, men beklaget at Alfred Eriksen ikke hadde nøyd seg med angripe systemet, men også ”hadde måttet felle mannen”. Dødsfallet ble ikke registrert i ”Nordlys”, en hjelpeprest forrettet ved graven, Eriksen selv var bortreist.

Det var en velholden mann som gikk i graven. I 1867 hadde han kjøpt handelsstedet, og etter det slått seg stort opp. Etter hans død begynte de politiske og kommunale myndigheter å se på hans inntektsforhold. Hadde han betalt nok skatt? Da han dro fra øya i 1902, hadde han vært god for 300 000 speciedaler – tre hundre tusen blanke daler etter å ha sendt sine mange barn på de beste skoler og ført et stort og gjestfritt hus, for ”standsfeller” vel å merke. Undersøkelsene drog ut, men til slutt fant man ut at de oppførte inntekter gjennom mange år ikke sto i forhold til den formuen han etterlot seg. I 1910 besluttet herredsstyret å føre skattesak mot boet, men bare for å få vite at saken var blitt foreldet. Kort etter farens død hadde Carsten flyttet forretningsdriften til næliggende Skorø, en filial faren hadde opprettet omkring århundreskiftet. Etter noen år avviklet han helt, kanskje etter at kommunens sak mot boet var tapt og boet frigitt, Carsten dro iallfall til Afrika – med eller uten sin arvepart.

Og vår venn Erling Steinbø? Jo, han fortsatte i gamle spor da Eriksen med familie dro til hovedstaden og frøken Garfjeld overtok redaktørkrakken. Han  skiftet bare fokus, fra Eriksen til Garfjeld, fra mann til kvinne, et skifte som ga utvidete muligheter for personlig trakassering. Historikere kan fortelle at hun var den fjerde i rekken av norske kvinnelige redaktører, men som ”hakkekylling” passerte hun dem alle tre.  I et omfang og i et språk som kanskje savner sidestykke i norsk pressehistorie fikk hun unngjelde. Nå mistet Steinbø alle hemninger. Det sies – på visse kanter av landet – at Vår Herre ”straffer på stedet”; i Steinbøs tilfelle innvilget Han seg noen hvileskjær før han dro til og sparket den hardtslående redaktøren for fyll – formelt ble avsettelsen grunngitt med at han hadde for liten sans for forbud og avholdssak.  Alt samme året – i 1912 – startet Steinbø en ny avis i Tromsø- dagsavisen ”Nord-Norge”- men før året var omme var avisen konkurs. Det ble ikke Steinbøs problem, for allerede etter 14 dager i redaktørstolen var han blitt sparket for fyll. Litt senere startet han nok en avis – ”Folkets krav”, men heller ikke den fikk noen lang levetid. Kort tid etter konkursen i sitt siste avisprosjekt gikk Erling Steinbø ut av tiden. Eriksen og Garfjeld hadde en del år igjen.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum