"anti-kjappkjapp"

99999

Fredag 6. Desember 2013 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Jeg leser ikke romaner. Og sånn har det vært i mange år. Jeg leser sakprosa. I mange år. Romaner er tull og tøys. Sakprosa er virkelighet. Vel.. Jeg leste romaner, som ung, tidlig i mine tjue år. Først av lyst – med Torborg Nedreås som en av mine helter. Den dag i dag kan jeg ikke høre en motorsykkel på landsbygda uten å tenke på «Av måneskinn gror ingenting», hun klamret seg til den antatte barnefaderen, han ga Vollgas,  sykkelen raste på tvers av potetfurene – riste, riste, men ristet det nok? Og senere var det romaner på tysk og på fransk, pliktlesning mener jeg å huske, for å få eksamen ved universitetet. Noe sitter igjen – «l’enfer ce sont les autres».

Og nå sitter jeg her og skriver anmeldelse av en, en .. roman! «Trabant», nettopp kommet på markedet, svært mange sider, 472 – selv om pagineringen stopper på 471 og de seks første er borte, et titall også utover i boka, men telles med gjør de! Uansett: quite a lot.

Og allerede er jeg påvirket av den godeste Per Qvale, ute med sin første roman, som han krydrer jeg med fremmedspråk – tysk, fransk og engelsk, og oversetter selvfølgelig ikke. Det er jo en roman, tull og tøys  på mange språk. Romanen er internasjonal. Qvale er ingen heimføing, selv om han har sin røtter i stroka innafor.

Hvorfor leser jeg – i mitt åttitredje år – en roman av Per Qvale? Om ikke akkurat kokko, så kanskje i senilitetens forgård? der hvor så mange av oss eldre stabber rundt.

Per Qvale er en godt voksen mann, tidligere elev, tok artium i det herrens år 1966, på Wangs handelsskole, som det het den gang, og jeg var lærerens hans, i tysk. Og Tyskland, dvs. Øst-Tyskland er hovedscenen i boka. Per var ingen bråkebøtte, men han hørte til «presselosjen». Det var en gjeng ned til høyre (for meg), som antok at de utgjorde den «fjerde klassemakt» og derfor måtte finne seg i noen perfiditeter fra den relativt unge læreren, trettitre- trettifire.

Etter eksamen mistet jeg kontakten med Per, med ham som med de fleste, unntaket var en Gunnar «Gumle» fra Moss (han spiste bestandig)  og det må være fra ham at jeg har snappet det opp. Per var blitt noe, eksamen fra universitetet og greier, lektor var det visst.

En dag.

En mail – fra Per Qvale. Om jeg husket ham? Det kunne jeg bekrefte. Han hadde skrevet en bok, en roman – og inviterte meg til pressekonferanse – i lokalene til Bokvennen Forlag, Universitetsgata 14, en fredag, fredag den trettende september 2013 klokka 18.00. Noen spesiell grunn?  -Du nevnes i bok, Andreas, med navn, du og et par andre lærere på Wang, og siden du er still kicking kunne det være greit å ha deg som en representant  for «die Welt von gestern». He, he.

Det var stinn brakke på pressekonferansen, folk jeg aldri hadde sett, med kontrafei og apparisjon som tydet på at de elsket romaner, ville jeg ha det til. Og så .. ett kjent ansikt, en professor i tysk, faktisk også han fra byen som ligger lunt ved fjellenes bryst..  Jeg satt ved hans side under seansen – og fikk utvidet mine kunnskaper, med en grunnstamme fra denne Gumle. Per var en av landets beste oversettere! Når det gjaldt oversettelser fra tysk, en av de to beste. Han hadde oversatt Thomas Manns berømte familiekrønike, dessuten deler av Goethe, - meget god, kort og godt, sa professoren.

De første sidene

Det starter med en begravelse i DDR i det Herrens år 1983, dvs i middagen etter begravelsen, i et selskapslokale. Vi er i Pankow, en bydel nord i Øst-Berlin, i det som den gang var DDR. Det er snakk om «den lille forsamlingen», som «oppmerksom» leser får jeg bare med meg tre personer: Hildegunn Hov-Uhltzsch, sønnen Oscar Hov og Gunda, datter til den avdøde. De to kvinnene bor i Berlin, Oscar er kommet ned fra Oslo i anledning begravelsen. Hildegunn er Gundas mormor, den avdøde Søsi leddet mellom dem. Oscar er Søsi halvbror, Gunda hans niese, han hennes onkel, halvonkel.

Det tar ikke mange sidene før disse fylles med hat, vi møter en mor og en sønn som hater hverandre av rått hjerte. At de nettopp har stedt et nært familiemedlem til hvile, legger ingen demper på vulkanutbruddet, heller ikke at avdødes datter, Gunda, er til stede. Moren hennes, Søs, har begått selvmord

Jeg fatter ikke hvorfor hun skulle ta livet sitt! Og så absolutt skulle kaste seg ut akkurat der hun bodde. Fra leiligheten. Men hun har alltid vært så egen! Helt fra fødselen av. På tverke fra første stund!

Hvordan tar «selskapet»/«den lille forsamlingen» dette? Gunda nøyer seg med å si at mormoren er «magnetisk». Han, Oscar, ønsker henne død og lar tankene kretse rundt en passende dødsannonse. Hans personlige problem knyttes til arv og gener. Hvor vulgær går det an å bli? Og hvor mye av disse genene har jeg i meg? spør Oscar.

Hadde ikke Oscar Hov også en far? Jo, og han kastes inn i boka på en av de aller første sidene: Den jøssingbrigaden var jo full av syfilis og gonorré. Som de spredte hensynsløst i et krigsherjet land. (..) Oscar himlet med øynene. Moren stirret hatefullt på ham. Stirret på Ola Tuftes sønn, følte han i dette øyeblikk, motstandsmannen Ola Tuftes sønn.

Jeg er, som nevnt, en ganske uerfaren romanleser. Etter få sider, kanskje bare sju står jeg åpenbart overfor en Pandoras eske. Hat og selvmord – og en masse spørsmål. Er det slik en roman skal bygges opp?

Går det an?

Spørsmålet meldte seg tidlig. Går det an, for en sønn, å hate sin mor så inderlig? Hvordan er det mulig å hate en mor så grassat, selv om det etter hvert blir klarere om hvorfor. Hvor har romanforfatter Per Qvale fått «moren» fra? Er det hans egen mor? – kanskje med dikteriske «tillegg». Er det summen av alle jævlige mødre, samlet opp av Per Qvale? Og hvis Per har hatt en «god» mor, slik som jeg, går det da an å presentere Oscars mor som et helvete på jord – med en «forklaring» som haleheng? i sin første roman, avlevert rundt middagshøyden. Slikt lurer jeg på – og én dag, kanskje, over et glass eller to – skal jeg jamen spørre ham: hvordan var din mor, Per? Det må jeg bare.

Og det er ikke slik at forfattermordet på mor Hildegunn er over på de første sidene. Fullbyrdelsen skjer langsomt. Det ruller en flodbølge mot bondedatteren fra Hov og den vokser og vokser.

I 1971 var det dobbelt-begravelse på Hov. Begge besteforeldrene til Oscar ble gravlagt. Han var der. Hildegunn også. Ord falt. Sårende ord. Hildegunn hadde ledd, sin latter, latteren han avskydde.

En forferdelig tanke hadde slått ham: Han risikerte kanskje å møte henne i det hinsidige! At den onde latteren ville ringe i ørene i all evighet! Gud, la meg havne hvor som helst, bare ikke sammen med dette utysket av et kvinnemenneske!

Det er ikke bare Oscar som hater moren sin. Det gjør også Søs, Oscars halvsøster. Klarest kommer det fram når Gunda forteller om en samtale mellom Mutti og Oma, overhørt på et biapparat..

Utgangspunktet for samtalen mellom mor og datter var et utsagn fra førstnevnte om at onkel Pål hadde drept onkel Ole fordi Pål ikke hadde latt broren overta Nedre, men skjøtet det over på «lausungen til finnkjerringa, som han sa.»

Dette hadde da Hildegunn åpenbart fortalt sitt barnebarn og Søs tok affære. Oma hadde gått over en grense! Søs ønsket ikke at hennes barn skulle fores med den slags ubalanserte ytringer. Gunda skulle ha et godt forhold til hele slekta, og til den hørte onklene i Norge. Basta.

Det var å be om bråk. Hildegunn var ikke den som la seg flat (unntatt når det kunne hjelpe henne å komme opp og fram i livet, får en vel legge til). Utakk er verdens lønn –

så mye som du og Gunda har fått av meg i alle år! Uten mine kontakter ville dere ikke hatt noen ting! Se hva dere har nå, tordnet hun.

Etter samtalen hørte Gunda – for første gang – moren snakke stygt om andre:

At dette mennesket har den frekkhet å ta en truende og selvhevdende tone til meg, meg som hun har ødelagt så mye for, dette falske og kriminelle mennesket, et sykt, sykt, gjennområttent menneske.

Hildegunn

Når er Hildegunn født? På side 35 står at hun, Hildegunn, i april 1940 var «19 somre og innlandsvintre». April 1940.. det er før sommeren, altså var sommeren 1939 hennes nittende sommer. Og så regner vi bakover – til hennes første sommer. Det blir 1921, men det betyr igjen at hun må ha vært født før sommeren eller litt etter at den har startet.. Du er ikke født 29. august og sier at det var din første sommer! Eller?

Så tar vi de 19 vintrene, innlandsvintrene. Den nittende har nettopp sluppet taket, vi er jo i april 1940, slik at den nittende vinteren blir vinteren 39/40. Og når blir da hennes første vinter? Det må bli vinteren 1921-22.

Nå er hun sirklet inn. Hun er født etter vinteren 1920-21, og sommeren 1921 blir hennes første. «Finregning» fører til mai/juni som de rimeligste fødselsmånedene – med åpning for både april og juli.. Men i alle fall: 1921. Det skulle bety at hun begravelsen i Pankow i Øst-Berlin i desember 1983 var 62 år, pluss rundt et halvt.

Da var det 45 år siden hun fikk sitt første barn. Da var hun 17 år, barnefaren like ung. Alderen utelukket en familieramme, Oscar vokste opp i storfamilie på Nedre, på Hov – uten far men med masse mennesker rundt seg. Mormor og morfar sto høyt i kurs, onklene også, moren var han utrygg på, voldsomme humørsvingninger – og så løy hun, truet.

Lille Oscar fikk tidlig en stefar. Det var den tyske offiseren Wolfgang Wolf, Oberstleutnant og sjef for en tysk forlegning like i nærheten av Hov, representant for okkupasjonsmakten og som Hildegunn, kort før hun fylte 20, hadde forelsket(?) seg i. Da var de norske styrkene knapt nedkjempet – og i 17. mai 1941 kom resultatet, Søs ble født, døpt Mari Renate Wolf, søsteren som Oscar kom til å elske over alt på jord – og som altså ble stedt til hvile den desemberdagen i 1983 i Berlin.

Ble Wolfgang akseptert?  I hvert fall av Hildegunns mor. Wolf var en hyggelig og hjelpsom kar, gikk inn og ut på Hov gård, «nazireiret» som folk i bygda sa. En god far for Søsi og god stefar for Oscar.

I mai 1945 seiret de allierte. For Hildegunn og Wolf betød det internering og fengsel. I 1947 kunne de forlate landet – med kurs for Berlin og den sovjetiske del av byen. Og barnet sitt – Søs – hadde de med seg.

I sitt nye hjemland

Forholdet til Wolf varer ikke, trolig blir han motstander av regimet, mens Hildegunn følger sin egen vei, hun tilpasset seg, politikken og sine behov. Da vi møtte henne i begravelsen i 1983 var hun stasiagent og gift med et innflytelsesrikt medlem av makthierarkiet, Uwe Uhltzsch, så travelt opptatt at han ikke kunne være til stede i minnestunden etter stedatteren, Søsis begravelse. Ifølge Gunda var Hildegunn sogar eine Spitzel – Spitze, med betydelig makt og trolig den som hadde stoppet mange inn/utreisesøknader, til og fra Norge.

Forholdet til Uhltzsch hadde vart lenge, relativt lenge. I 1952 hadde hun fått barn med denne Uwe, en gutt, som døde i barsel. Lille Søs visste nok at faren ikke lenger bodde hos dem, men Uhltzsch ble lenge oppfattet som en god venn av moren, lenge problemløst, men definitivt ikke etter 17.juni 1953, opprøret i Berlin, som ble knust av sovjetiske tanks.

Hildegunn og datteren er der, Søs har nettopp fylt tolv, dette er ingen barneforestilling. Da det begynte å smelle, og folk falt om, hadde Hildegunn tatt datteren i armen og trukket av sted med henne. –Vati! roper Mari Renate, jeg så Vati! Søs hadde ikke sett faren på lenge, lenge, men nå ble hun bare trukket med av moren, mens skuddene smalt, røykskyer drev, folk ropte og skrek. Hildegunn hadde ikke sett ham, eller? Var det Wolf? Der i første rekke? Hun var ikke sikker. Men hun hadde sett en annen, en uniformert, bestøvlet folkepolitikommandant, en hun kjente godt, det var helt sikkert, han var den siste som hadde besvangret henne, han var mannen hun hadde fått et barn med uten at han offisielt vedkjente seg farskapet, en sønn som riktignok hadde dødd i barsel, men det er lenge siden nå, snart halvannet år siden, det var mannen hun nå skulle gifte seg med, aktet å få flere sosial-germanske sønner med, og den mannen hadde hevet sin pistol, så mandig han hadde hevet sin pistol! siktet med strak arm, og avfyrt tjenestevåpenet, velrettet, mot oppviglerne, klassefienden, og hun var sikker på at han hadde truffet, hadde rammet krapylet midt i hjerteroten, drevet femtekolonnistene, skadedyrene, kapitalistutsugerne tilbake. Åh, så kjekk han var i den uniformen!

Også Mari Renate, Søs, så mannen som skjøt. Hun kjente ham igjen. Men hvem var det som ble skutt? Vati! Det var vel ikke Vati? Hvor ble det av Vati! Det skulle hun få svar på. Med sørgebud. Ovenpå sorgen kom skammen. Og nå ble det skammelige enda skammeligere. Sorg og skam, sorg og skam. Og undertrykt hat. Og det skulle bli enda mer sorg i livet hennes. Og en ulmende avsky, som fortærte henne innenfra.

En novemberdag, i slutten av måneden, i 1983 hoppet hun i døden. Nok var nok da hun oppdaget at det ikke var Stasis brevkontroll, men morens initiativ som hadde ført til at planen om å rømme fra Øst til Vest ble avslørt. Tommy var Gundas far, men både myndigheter – og Hildegunn – gjorde sitt for å hindre et familieliv, med suksess. Kanskje syntes Søs at Gunda, datteren, var kommet så langt at hun kunne greie seg selv. Gunda fylte 18 år den dagen hun ble begravd, da var hun blitt europamester for annen gang, neste mål var OL. Hun hadde aldri møtt faren, fått gaver, men ikke møtt ham. Han har – lenge - ikke noe navn. Gunda kaller han «Tommy». Hva om Tommy, bosatt i Vest-Berlin også planla å få Gunda over? Derfor blir hun fortalt at faren er død, men under europamesterskapet i Dortmund i Vest-Tyskland kort tid etter blir hun klar over at han lever.

Søs døde, moren levde videre. Hva var det hun sa, Hildegunn,  i sørgemiddagen? «Jeg fatter ikke hvorfor hun skulle ta livet av seg! Og så absolutt kaste seg ut akkurat der hun bodde! Fra leiligheten. Men hun har alltid vært så egen! Helt fra fødselen av! På tverke fra første stund.»

Per! Jeg tror ikke det holder – hverken med et eller to glass. Du gi meg bakgrunnen for den vanvittige karaktertegningen av en mor (en far hadde jeg ikke reagert så sterkt på).

Gunda

Og etter sjette gjerne litt bakgrunn for den virtuose seksoppvisningen over en avgrunn på 27 år – med 18 og 45 som høydemål på hver side. Wie ist denn das møglich? Jeg – som amatør udi romankunsten – trodde at en forfatter bygde på egne erfaringer (med litt tillegg), men nå er jeg mer inne på at det meste/alt(?) oppstår i romanforfatterens hode, det bare kommer.. helt av seg selv. Du er et diktergeni! Per Qvale. Min fordums elev..

Og Gunda er interessant, så helt avgjort. Gunda, døpt Radegundis etter Tommys mor - er egentlig en pervertert personlighet, - en «fordreid» person, som nettopp derfor overlever.. Hun slipper ikke altfor mange følelser fram – bortsett fra i senga, der og på isen gir hun alt. Ellers er hun nok beregnende og kalkulerende. Hun vet i hvert fall alt om bestemor Hildegunn, Oma, men styrer det forholdet til eget beste. I 1988, lenge etter at Søs har begått selvmord, brakk Hildegunn lårhalsen og havnet på sykehus. Gunda, barnebarnet, ringte til henne hver dag. Hvorfor, ville Oscar vite. –Man må være anstendig, svarte Gunda.

Jeg tror på Gunda. Hun har funnet sin måte å overleve på i en ett-parti-stat. Hun får leve en prinsessetilværelse, men det har sin pris, den er Gunda – stort sett – villig til å betale. To ting – ved siden av isdansen – får henne til å holde ut, ja bare ikke holde ut – til å fryde seg. Det er knulling og det er latter.

Selv om Oscar kanskje er en høydare, er han ikke den eneste mannen i hennes liv. Det innrømmer hun. Vi får høre om en Max, men han ble sendt bort, til en fjerntliggende militær kaserne. Og det var andre. 

Latteren er hennes andre store trøst i livet. Den tar bort det meste – av det ubehagelige og det onde. Noen ganger er den sjenerende – midt oppi det hele.. Oscar er fascinert av latteren hennes. Her er et eksempel:

Og da de stopper underveis, og de parkerer Trabanten ved siden av et snes andre Trabanter ved et vertshus, bestiller Oscar en flaske mineralvann til maten. Ein Lautes oder ein Stilles? spør kelneren, og da Oscar ikke tar poenget, spruter Gunda ut i latter igjen. Hvor mye latter kan et menneske inneholde, tenker han.  Og: Fordeler man Gundas latter på noen tusen mennesker, nei, la meg se, på 170 000 mennesker, kunne  man skape almen munterhet  i hele Marzahn. Eller hele Oslo vest, for den saks skyld.

Og siden jeg nå er på side 89, hvorfor ikke? Litt nedenfor er noen linjer om den andre sikkerhetsventilen i Gundas liv:

De har stanset for å se på utsikten, ikke en Trabant i nærheten, ikke et menneske å se, bare bølgende landskap og kirketårn i byen der nedenfor og havet der utenfor og hun smyger seg mot ham, smyger hånden ned og vipper setet bakover: Universalen har liggeseter! Men noe romslig leie er det sandelig ikke, hun snur seg rundt ham, trekker og skyver, åpner og drar. – Ich bin eine Trabbifickerin, sier hun og viser ham til rette. Så akrobatisk, farer det gjennom hjernen på Oscar, så akrobatisk. Før alt brister for ham. –Ein Zungenbrecher, fastslår Gunda, som tier midt i sin egen orgasme, bare for å få med seg hele harangen han lirer av seg inni det gyngende lille elskovsburet.

Gunda er ganske klar på det: Sollst du wissen, Onkel, ich pficke gern, hvisker hun inn i øret hans, ich pficke gern. Og han får det bestemte inntrykk av at det hun bedrev det hun nå bedriver, med adskillige menn, han kan ikke fri seg fra det, det er ikke en hviskende kommentar til denne akten de nå utfører, det er en kommentar til akten per se, hun likte å knulle, som hun sa, likte å knulle uansett. Etter hvert som akten skrider frem, og hun rider frem, blir han fullstendig sikker på at dette var hennes stadige fryd og glede, dette var en del av hennes vitalitet, hennes livsutfoldelse, denne lidenskapen hennes er ikke forbeholdt ham.

Heller ikke han..

Nå må det – i sannhetens og ærlighetens navn – sies at heller ikke lektor Oscar hadde sin sti ren. Adskillige damebekjentskaper –«noen hadde han lunchavtaler med, andre var middagsavtalevenninder, noen hadde han sogar vært intim med, en gang i tiden, eller fra tid til annen.» I det store og hele fant lektoren omgang med damer uproblematisk – på ett unntak nær, Frøken Arnesen, med fornavnet Margaret, franskfilolog og populær på lærerværelset, til nytte og behag, i hvert fall for lektorkollega Hov, dog uten det oppkomme av kraft og akrobatikk som særpreget niesen i Berlin. Hun hadde også et annet navn, denne Frøken Arnesen, - «Frøken Arsène som han kalte henne i sitt måtelig stille sinn; han fant at det flammende navnet ydet hennes ildfulle pågåenhet større rettferdighet.» Men det lot seg ikke nekte at

Han angret bittert på at han hadde gitt etter for kjødets lyst – å, disse lystige seminarer i Lektorlaget!- og at hun dermed fikk smaken på ham. Om han så måtte si! Ja, Frøken Arnesen hadde fått smaken på ham, hun hadde smak for mannfolk, og god smak – om han så måtte si! Men selv så hun jo ikke ut! Strengt tatt. Liten, flatbrystet, med smale hofter, riktig gutteaktig, var hun, ovenikjøpet kortklippet – hun så i grunnen ut som den fransklærerinnen hun var, og med et freidig gutteoppsyn, ja, hun var sandelig kvinnfolk nok når det kom til stykket, og dét var det kommet til, på det seminaret, og titt og ofte siden, det sto ikke til å nekte. Gutteaktig, tomboyish? Kanskje det heller var det pikelige i hennes apparisjon han fant besnærende? Uansett – var det mer av hensyn til henne at han opprettholdt forbindelsen? Eller – av hensyn til stabiliteten, sin sjelefred, sin sinnsro? Nuja, sinnsro var det forresten ikke snakk om, forholdet uroet ham, plaget ham hele tiden, hun snakket stadig oftere om at hun ville ha ha barn med ham – barn! Slikt snikksnakk!              

Men sannelig var hun intellektuell også, så det holdt.

Du kan ha rett i dine… i ditt anfall mot kvinnespråk, herr Hov, svarte Frøken Arnesen, som hadde strammet seg opp med hele sitt skrinne legeme, men jeg må få bemerke at det dynamiske aspekt ved dette fenomen, den kommunikative faciliens, også synes å være attraktiv for mannssamfunnet, som helt dokumenterbart  har tatt etter kvinnene, og du vil da vel ikke benekte at den tonen du hører blant menn i dag, i radio, i TV, butikker, overalt i samfunnet – kanskje unntatt vårt lærerværelse! – den er preget av slike småord som er følere, du kan si famlere, mot samtalepartneren, brohoder for videre kommunikasjon, hjelpeord, og samtidig kanskje litt forbehold, varsomhet, det er lirkeord, hjelpeord, secours de la communication! Lektor Hov så ut som han hadde fått noe å tenke på.

Men uansett. Selv om det ikke var mangel på ganger hun fikk ham til å bite i puten, fylte hun ikke hans sinn. Det var det bare Gunda som gjorde, sier Oscar. Hun var nemlig «høyt hevet over disse lavere sfærer av nødtørftig livsutfoldelse.» Ikke dumt!

Litt svimmel

Man blir litt svimmel av denne boka, ikke på grunn av dens bevegelser på og utenfor kanten, men fordi personer og hendinger kastes hulter til bulter, ingen klar kronologisk framrykking med langsomt tydeligere  personer. Leseren – og anmelderen! – må skjerpe seg, holde tunga rett i munnen og kunne memorere.

Sant nok, begynnelsen til kjærlighetsforholdet mellom onkel og niese står der det skal stå, nemlig i begynnelsen, faktisk på første side og alt på tredje linje

..da han satte seg ned i sofaen som hun nettopp hadde reist seg fra, og han kjente varmen med det samme. Fra underlivet hennes, tenkte han, det er det jeg kjenner nå.  Utrolig som hun har avgitt varme fra underkroppen. Skjødet, lårene, de ufattelig kraftige og smekre lårene. Den markante spretne bakstussen.

Sørgehøytidligheten var over, Oscar skal bo i leiligheten til Gunda og hennes avdøde mor, Søs. Og akkurat denne dagen – da moren ble begravet – fylte Gunda 18 år. Hun var en kjent idrettsstjerne, en tysk Sonja Hennie, med flere europamesterskap allerede, og som idrettsstjerne begunstiget. Leiligheten, hennes og morens, var en prestasjonsbelønning. Slik var det i Øst-Tyskland, DDR, die demokratische Republik.

Kjøkkenbenken er full av pillepakninger. Hun feier dem til side, er straks i gang med å åpne en flaske sekt, den spruter over, under boblende latter, hun skjenker i glassene, prost!

Mer sies det ikke om piller. Øst-Tyskland og idrettsstjerner.. det får holde! Men i arsenalet må også ha vært piller mot svangerskap! Hun går nemlig til «angrep»! Hun gir ham en dytt, ned i en salongstol og hun etter. Så sitter hun overskrevs på ham der i stolen, hun har en så stor munn, de føles så store, begge de munnene som nå møtes, varsomt, siden glupske, nei! først to plutselig glupske, hver av dem prøver å gape over den andre..

Vet du hva en «periode» er for noe? Det er alt fra punktum til punktum. Det jeg siterte er begynnelsen til en periode på 25 linjer. Så pass må det være når man har vært i himmelen.

Men

Da rammes han av en forferdelig innsikt, denne innsikt han har holdt fra livet i så mange timer i dag, han reiser seg halvt i sofaen: Herregud, hun kunne jo ha vært min datter. Hun er to år yngre enn Lina. Over to år yngre. Mitt eget kjøtt og blod. Min egen lille pike. Neineineinei! NEI! (..) Blodskam. Han følte rødmen skylle fram og tilbake..

Men hvor lenge? Ikke veldig lenge.

Da kommer hun inn med to øl, Schultheiss, det er et leskende syn, hun er duggfrisk, hun er som manna i Egyptens land, hun forfrisker ham, hun forjager alle hans vonde tanker, hun forbløffer ham: Hun inviterer ham til å sove på armens hennes i dobbeltsengen. Ja, wo denn sonst?

Himself!

Det er åpenbart dags for en nærmere presentasjon av hovedpersonen, lektor Oscar Hov, bosatt på Oslos nestbeste vestkant. Og da er det helt nødvendig, innledningsvis, å snakke om en sykdom, eller bedre et arvestoff som den godeste lektoren huser og som skaper utfordringer, i hvert fall i avisredaksjoner, se seinere.

«Touretten», tourettes syndrom, er en arvelig nevrobiologisk/psykiatrisk tilstand som består av gjentatte ufrivillige bevegelser og ukontrollerbare lyder, kalt tics, som Per Qvale bruker for å slippe fram fra dypet det som ellers kunne ha blitt liggende der. Av de tre anmelderne (se seinere) er det bare én som nevner fenomenet, men ikke dets praktiske utslag, tics. Dem gjør forfatteren rikelig bruk av. Noen kommer verbalt til uttrykk, andre forblir oppi lektorens hode eller hvor det nå måtte være.

Det er selvfølgelig et paradoks at slike uttrykk hugger seg gjennom boka, men blir avvist i avisredaksjonen. Sømmeligheten setter grenser for trykkefriheten der i gården. Siden jeg ikke har redaktør Rød hengende over meg, har jeg ikke de samme hemninger og hensyn. Jeg har da også – tross alt – sett ordet «pikk», p-i-k-k, to ganger på trykk i Aftenposten relativt nylig. Det tar jeg som et tegn på at man kanskje burde slippe opp litt. Når Tanta gjør det, er det vel ikke så farlig?

Det er det pinefulle, rødmeskapende som utløser tic’ene, f.eks. da lektoren begynner å lure på om mikrofonene, funnet i Trabanten, brakte ord og lyder videre til Stasis opptaksmaskiner..

Rødmende tenkte han på en gyngende elskovsstund da de hadde parkert med utsikt til Greifswald, etter dagene på Rügen og Hiddensee. Ja, om denne delen av Gundas Stasi-mappe ble frigjort, og dermed kvikt offentliggjort… Lektor Hov rødmet ytterligere, det var Syndromets rødglødende magma som steg opp gjennom sedimentene. –Helvetesforpultestasijævler! Helvetesforpultestasijævler! Helvetesforpultestasijævler!

Utbruddene kommer gjerne i puljer på tre, men ikke alltid, i kjølvannet til en opplevelse som kanskje var registrert i Stasi-arkivene, nemlig en såkalt «quickie» på et hotell, målt til sju sekunders varighet, kommer bare ett bjeff.

Fyttirævvatekatta! brister det ut av Oscar, han er høyrød i ansiktet, stakkåndet mens ukvemsordene støtes ut, føler hvordan varmebølgene skyller over ham. Og latteren. Gunda ler sin hjerteligste spottelatter mens hun stirrer på ham med vidåpne øyne, fascinert av anfallet.

De fleste anfallene er knyttet til mer alvorlige situasjoner, hvor ticene forteller at de kanskje livreddende sikkerhetsventilene har virket, f.eks når Oscar tenker på hva overgriperen Uhltzsch hadde gjort mot Søs. Da kommer – i serie - Helvetesjævlaforbannadefaen!

Så mye om ticene, en del av lektor Hovs personlighet, og som tidlig trenger å bli presentert slik at man ikke skal tro at man har med en nordnorsk feskar å gjer. Her kommer mer:

Hvor gammel er han, eller bedre, når er han født? Regner jeg på grunnlag av detaljerte opplysninger på side 35, ble Oscar født 9. november 1937. «Han var tre og et halvt år da Søs ble født, nøyaktig tre og et halvt år og åtte dager gammel.» Det betyr – i så fall  - at 9.november 1983 fylte han 46 år – og ca to måneder inn i sitt førtisjuende år hadde han sitt første kjærlighetseventyr med sin niese, hun med sin Onkel (hun kalte ham bare det). Det gir en aldersforskjell på 28 år.

På side 47 sier Oscar at «jeg var seks og et halvt år da krigen sluttet. Nøyaktig. Eller på en dag nær.» Med det utgangspunktet regner jeg meg tilbake til… 9.november, ja .. 1938.  Jeg er ingen regnekunstner, men dette ligger innenfor mine naturlige muligheter.  Det betyr at 9.november 1983 fyller han så 45 år, en måned eller så seinere geht’s los, da er han fortsatt 45 og hun 18, det gir en forskjell på 27 år. Det fins også andre opplysninger i boka som tyder på at 38 er året – med tjuesju som ubønnhørlig konsekvens. Per!

Om året er uten interesse i denne sammenheng, 45 eller 46, så er  aldersgapet der uansett. Og 9. november (1938)står klippefast – det er nemlig selveste Krystallnatten, da jødehatet, så langt, fikk sin verste demonstrasjon i Tyskland. 9.november 1938 var altså en «begynnelse» - i flere sammenhenger.. Den godeste Per har neppe valgt en tilfeldig dato, men en regnefeil er blitt gjort! Har han ikke konsulenter til å ta seg av den slags? Det burde han ha hatt! Han er dikter, ikke bokfører

Und sonst? Som 17-åring drar han til Oslo, fra «innlandet», bor på hybel og tar artium på et privatgymnas. Seinere blir det universitetsstudier, ender opp som «engelsklektor». I mellomtiden har han giftet seg – med Bjørg Brekke, i 1963 får de en datter, Lina, i 1972 blir de skilt, året etter arver han Hagan, en liten husmannsplass, som gir utsikt ned til Hov, hvis han bruker sag og øks. Oscar er altså single når han drar til Berlin i desember 1989… Om det har noen betydning.

Om Per Qvale bruker bred pensel på den kvinnelige førsterekka (i alle fall et uttrykk fra isen), Hildegunn, Søs og Gunda, så bruker han en noe tynnere når det gjelder den mannlige hovedpersonen, dog med betydelig finesse. Selvfølgelig unngår man ikke hans prestasjoner i sengehalmen; litt overeksponering der og man får kanskje ikke helt øye på ham, den egentlige lektoren, fra nestbeste vestkant, Oscar Hov.

Storvokst

Den storvokste lektoren er faktisk litt tykk, i hvert fall i god stand og røyker, holder han seg med utsøkte piper og de beste tobakker, men det må da lukte (litt) av ham? Av ham, som selv er så opptatt av lukter, av nyvasket tøy og av Gunda i en hvilken som helst tilstand, godlukt de luxe, berusende lukt, uansett. Nå kan imidlertid ikke niesen trekkes inn som noe sannhetsvitne når det gjelder lektorens lukt; aktoratet vil utvilsomt prosedere på «altetende».

Og i klesveien? Litt gammelmanns og litt lektoral. Frøken Arnesen har blikk for slikt.

Ærlig talt, Oscar, den tweedjakken er liksom ikke så pen lenger, jeg vil ikke gå så langt som til å si lurvete, men du ville ta deg  m y e  bedre ut i en som var litt mer proper. Ja, kanskje du rett og slett skulle få deg et nytt antrekk, noe liksom litt mer fraiche og velsittende, det koster jo nesten ingenting å få det tilpasset egentlig. Jeg skulle gjerne se deg i en litt chic dress også, bamsemann. Hun står på tå og strekker munnen opp mot ham. Herregud, hva er det med denne damen, tenker Oscar, bamsedress, buksebjørn, teddyjakke… -Teddyn min, sier Frøken Arnesen og klapper ham på det hun kaller embontpoint. (Bruk ordbok! Det er ikke sikkert det betyr det du tror.)

«Pedantisk» og «pertentlig» er de ord man fortest faller borti når lektor Hov skal karakteriseres i en avseksualisert hverdag. Forfatteren selv bruker ordet pertentlig for å komme lektoren inn på livet.

«Han hadde vært pertentlig allerede som bondegutt. Ikke bare hadde Moffa lært ham å måke grundig unna i skantillen og feie rent i stall og fjøs, men han hadde annammet mye pertentlighet på kjøkkenet hos Mommo, helt fra han slapp til i julestria fimbulvinteren 1941, med serinakaker – gaffelkaker – som sitt ansvarsområde. Han satt de prydeligste gaffelavtrykk i kakene.

Ordet pertentlig sitter perfekt når det gjelder lektorens forhold til boksamlingen, 6000 bøker sånn omtrent, plassert på hyller, «på stram linje og i givakt», ingen stakk seg ut. Booppgjøret etter skilsmissen fra Bjørg hadde vært en påkjenning. Hun hadde visst hvor hun skulle ramme ham og forlangt bokserier delt i to. Norsk Riksmålsord i fire bind, var ham uendelig kjær. Han skulle få valget mellom de to første eller de to siste, alle ord før M eller etter M. Heldigvis hadde advokaten hennes rådet henne til å droppe kravet og heller søke kompensasjon i andre sammenhenger.

Ett utslag av denne pertentligheten bringer oss – muligens – inn på diagnosestadiet. Da tenker jeg ikke på den «sensitive dimensjonen» han ikke kunne unnvære, nemlig «lukten av rent tøy på tørkesnoren, tilfredsstillelsen ved å ta det inn, mens plaggene feide mot nesen, og tilfredsstillelsen ved å ha utrettet et hederlig kroppsarbeid, ikke uten en etisk-hygienisk, ja, kanskje rent ut sagt etisk dimensjon». Nei, jeg tenker mer på at

Han hadde for øvrig merket seg at noen mannfolk ikke vasket seg på hendene når de hadde slått lens. Ja, og så håndhilser de på folk etterpå, huff! Selv var han også påpasselig med å vaske seg på hendene  f ø r  han slo lens. Neimen om han ville skitne til tissefanten sin med uhumskheter fra andres hender. Eller uhumskheter i det hele tatt. Først håndvask, så tissing, det var rutinen. Tenk på hva folk påførte sitt kjønnsorgan når de grep om det med uvaskede fingre! Kanskje milliarder av bakterier! Og hva de i neste omgang, ja, neste kjønnslige omgang, kunne påføre sin partner! Han var overbevist om at all denne livmorkreften og hva det nå var, skyldtes uvaskede mannfolkfingre. Humanisten og folkeopplyseren i ham fikk en plutselig trang til å meddele denne innsikt til gymnasiastene, guttene. Men hvordan nå frem til bare gutter? Lektor Hov tenner seg en pipe der han sitter i sitt bibliotek, for i ro og mak å grunne over de pedagogiske og mer spesifikke didaktiske aspekter ved problemstillingen.

Antakelsen av en noe sær allmennlærer styrkes av det ubestridte faktum at lektor Hov er snobbete. Vokst opp i stroka innafor, fått seg utdannelse ved Det kongelige og arbeidsplass i hovedstaden, man kan bli snobbete av mindre. Lektor Hov går aldri på kino – «han menger seg ikke med populasen.» På danskebåten, på vei til København og EM i 1986, hadde han ikke likt seg. Det meste av tiden holdt han seg i sin lugar, «utvendig», selvfølgelig!

for ikke å bli berørt av medpassasjerenes plebeiiske og berusede adferd. At de ikke kunne holde seg på de nedre dekk! Og hvorfor i all verden var det ikke noen førsteklassesavdeling om bord, med egen spisesal og egne salonger?

Og hjemturen ble så men ikke mindre frustrerende.

-På Oslobåten hjem forble jeg ikke uforstyrret av populasens korridorsjanglende og flaskeskramlende fremferd, forteller han Frøken Arnesen på skolen mandag formiddag.-Du kjøpte vel med en calvados til oss? hvisker hun. Han skotter seg forskrekket rundt på lærerværelset. Til oss? Oss!

Ellers må selvfølgelig nevnes lektor Hovs forkjærlighet for blomster, trær og fugler – en kjærlighet som ble pleiet i Hagan, husmannsplassen og hvorfra  florale og boreale inntrykk ble ført inn en Havedagbok, sammen med kreti og pleti fra livet og verdens skjeve gang.

Lærerne

Det var selvfølgelig en strek i regninga at jeg måtte bla meg gjennom halve romanen før navnet dukket opp. Det var lektor Hovs 60-års-dag. Det var et blandet selskap, diverse familiemedlemmer fra Hov, hans nye venn Oskar Torp fra Hølen og så… fire fra skolen hvor Hov jobbet, alle lectores, I presume - »Marstrander og Raaum og Gaarder og Frøken Arnesen; han syntes han måtte invitere henne.» Det ble holdt taler, Gaarder var førstemann, og med utgangspunkt i Hovs hjerne antok han at man  – når lektor Hov hadde gått av ut av tiden og hjerneforskere kunne få fram skalpellen – kan hende sto overfor et gjennombrudd i gereatrisk forskning, mens det glade 60-års-laget i øyeblikket hadde foran seg en «nevrolingvistisk prøvekanin i levende live, - ja og dermed roper Raaum: -Skål for kaninen Hov, gid han lengelenge levemå, og gid han han mangemangemange småmåfå!»

Blant talerne var også Frøken Arnesen. Hun ville holde tale for herrene! «Det var som fanden, det var som fanden, farer det gjennom verten, nå håper jeg at det ikke kommer noe utilbørlig. Han kjente det stramte seg i halsen og brystet, grep vannglasset.(..) Alle har nå oppmerksomheten vendt mot henne, det har man selvfølgelig mot en taler, men dette er skjerpet oppmerksom, synes han, særlig virker Raaum aktpågivende og forventningsfull. Den libertineren.»

Jeg fant mer.  «Og Raaum mer enn bærer enn geleider Frøken Arnesen ut til drosjen.»  Der for hjertet mitt opp i halsen. Hva, hva skriver han?! Heldigvis intet mer, tross den utfordringen som må ha ligget i ordet «libertiner». Takk, Per!

Og så det der med Frøken Arnesen som  legger lapper fra seg, f.eks. under skålen på Oscars kaffekopp – eller gir ham dem direkte, rett over bordet. Oscars reaksjon: Tanken på at noen kunne se dem, lest dem, og fått sine tanker.. Verst, selvfølgelig, om Raaum hadde sett dem, for «han hadde vel lest dem høyt, sogar. Ja, ganske visst, den skjelmen, historiker og dermed en hund etter førstehånds skriftlige kilder, tysk og fransk bifag, en entertainer i faget, ja han hadde lagd et tablå på lærerværelset, vær du sikker!

Ja, ja. Slik husker han meg, velger(?) å huske meg. Libertiner!? Dog en med «god hukommelse», det glemte jeg å ta med.. Hva med din egen hukommelse, Per? Når du legger ut om min interesse for hestesport, definert som galoppinteresse? Enhver i klassen, unntatt deg, vil krystallklart huske at jeg hatet galopp, elsket travsport, fikk dere med på å spille på Bjerke, ikke på Øvrevoll. Har du glemt det? Og jeg som seinere, som journalist, førte korstog mot «blærene» på «Vollen» for deres behandling av Terje!

I særklasse

Men du har min fulle tilslutning når det gjelder Jan Marstrander. Det bildet du gir av ham, Høvdingen, er iallfall så likt originalen som det går an.

Jan er død, hans sønn skriver om bridge i Dagbladet, opplært i kunsten av sin far, to av mine sønner også, sammen med Stabel-gutta, alle med suksess i bridgetoppen i Norge, fire av dem ble skandinaviske mestre i junior et år. På Wang har Marstrander skrevet seg inn med gullbokstaver, han er en viktig del, trolig den viktigste, av forhistorien til dagens Wang, idrettsgymnaset med hovedskolen i Oslo og filialer i Fredrikstad, Stavanger og Tønsberg. Det var nemlig Jan som mer enn noen annen ga skolen et intellektuelt anstrøg, løftet den opp fra handelsskolestadiet og la et grunnlag, som skoleeier og bestyrer Juell Laes sønn, Ingar Lae, kunne nyttiggjøre seg da han realiserte planen om et idrettsgymnasium – og nå er det tredje generasjon Lae som styrer, Wilhelm, gift med en dame fra Hisøya..Yes!

..og ikke før har Onkel Ole satt seg ned etter skåltalen, så slår han på glasset og reiser seg ruvende, Marstrander, mentoren med de bjørnsonsk buskede bryn; også han vil oppholde seg ved Hovs, ja kollega Hovs, fysiske fortrinn, sier han, siden han anså at mannens øvrige prerogativer nå var blitt overlatt til hjerneforskningen, og så forteller han om den gangen Oscar hadde hjulpet ham med et flyttelass, de hadde båret møbler og bøker, fremfor alt bøker, hele hans Hamsunforskningsbibliotek, nedover trapper og oppover trapper, over et halvt hundre sekker med bøker, tunge som bananklaser, ja hva veide disse bananklasene han hadde lempet som student og bryggesjauer, femogtyve kilo? og Hov hadde  l ø p t  oppover og nedover, uten pause, hadde ikke latt seg nøde til en øl en gang, han måtte holde det gående, hadde han sagt, og så var det den gangen han hadde hatt med seg Hov på hytta på Golsfjellet og de hadde tatt turen til Skogshorn og Hov hadde satt opp farten så de hadde løpt helt til topps, og så hadde han insistert på å løpe tilbake igjen også, og det var en utfordring selv for en tennisspiller som meg, sa Marstrander.

-Men vi satt lenge på toppen av Skogshorn, sier Oscar etterpå, jeg tok meg en god pipe der, husker jeg, ja vi  n ø t  da virkelig utsikten, ned til Hemsedal og rundt omkring til alle fjell i syningom.

Marstrander rettet et busket blikk mot sin kollega; han hadde en enda mer lektoral apparisjon enn lektor Hov, og om han var elsket av tusenvis av elever gjennom sin lektorgjerning, hadde han et vesen som gjorde ham mer enn respektert, ja, også blant enkelte kolleger kunne aktelsen grense til ærefrykt.

Her stemmer det meste …de bjørnsonsk buskede bryn, flyttesjauen (jeg visste bare ikke at Per var et av ofrene), hytta på Golfjellet, også jeg har sittet på toppen av Skogshorn, men mener bestemt at verken Jan eller jeg løp en eneste meter, hans myndige vesen som hos enkelte skapte ærefrykt, alt det stemmer. At Per ikke har fått med seg at Jan ble doctor philos på sitt arbeid med Hamsun, tilgis, men glemmes ikke her.             

Ubehagelig, men sant

Både Jan Marstrander og jeg hadde Per i språk, jeg i tysk, Jan i engelsk, og selv om jeg får «hederlig» omtale av ham, et minus på «libertiner» og et pluss på «god hukommelse», så lar det seg ikke nekte at hans framstilling av «forlengs-baklengs» bringer meg på randen av fortvilelse. Jeg merker at noe er på vei, kanskje Syndromet? og tar noe annet først.. tysken hans, der har jeg noen vennligsinnete kommentarer. Det er nemlig feil i tysken, kanskje ikke så grove, totalt sett, at jeg ville gjøre bruk av Jans «dødsdom» - «Her er besvarelsen din! Rettet! Et produkt som minner om Det kommunistiske manifest, badet i blod. Skjerp deg!» På langt nær så ille at det berettiger til gjenbruk, men dog.

Og det nytter ikke å si at heller tyskerne snakker grammatikalsk riktig. En slik påstand er for det første overdrevet for å gi Ola god samvittighet når han plaprer i vei på sitt norsk-tysk, nun kannst du sitzen da und haben es so gut. Og jeg snakker om feil som gjennomsnittstyskeren ikke ville gjøre!

Når jeg slår relativt hardt ned på tysken i boka har det å gjøre med lektor Hovs vurdering av norske elevers faglige nivå på dette området. For hva skriver han ikke!

Turidlund. Et lyst hode, Meget plusshode, i både norsk og engelsk. I tysk fantes det jo ingen megetplusshoder lenger. Eller sekserhoder.

I en slik situasjon synes jeg da virkelig at Per burde ha gått foran som et godt eksempel og ikke understreket forfallet med fem-streks-feil, for eksempel denne (som innleder serenaden)

Stell dich vor, Onkel

og denne, disse

ein richtiger bøser Onkel, die abgeschlossene(mangler n) Zeilen.

At du ikke har brukt meg som konsulent, har muligens sammenheng med at min tysk den gang ikke imponerte deg . Men, kjære Per, man utvikler seg, også etter de passerte tretti. Se bare på deg selv!

Og hadde jeg vært spurt, hadde jeg også reddet deg fra en liten bommert i fransk. På side 14 skriver du embontpoint, den t’en er feilplassert . Når det er sagt skal du så absolutt krediteres for rett gjengivelse av Gilles de la Tourettes bok (fra 1885, ikke 1895!) Étude sur une affection nerveuse caracterisée par l’incoordination  motrice accompagnée d’écholalie et de coprolalie». Dette er typisk. Tittelen er lang og vanskelig, Per konser maks, bokstav for bokstav, glemmer ikke accentene! Så bare et eneste ord, det går fort, og han sitter i klisteret. Men la det ikke være glemt: crème brûlée  er stavet slik Det franske akademi ønsker det. (Jeg må ty til norsken fordi maskinen min ikke har «cedilj») Bra!

Forlengs-baklengs

Det bitreste, ja det eneste egentlig bitre er gjengivelsen av mitt bidrag til språkpedagogikkens utvikling, formulert alt tidlig i 1960-årene, konstruert for å spare tid på verbbøyning (i mine fag tysk og fransk) samtidig som jeg var opptatt av at konsentrasjonsevnen skulle presses til maksytelse. Hør bare. Det fins, sier vi, seks personlige pronomen, tre i hvert tall, jeg, du, han/hun,den,det i entall og i flertall  vi/dere/de. Og så fins det seks tider, vi stopper der, seks: presens, preteritum, presens perfektum, preteritum perfektum, presens futurum, preteritum futurum. Seks av hvert slag.

Å så be om «baklengs-forlengs» betyr at jeg vil ha de personlige pronomen «forlengs», dvs. først jeg, så du, etc og tidene «baklengs», dvs først preteritum futurum (sammen med «jeg» i forlengs-baklengs), så presens futurum (sammen med du..) Tar vi så ordet «elske» og øver oss på forlengs-baklengs, blir det – på norsk, vi skal ikke strekke strikken for mye: jeg ville ha elsket, du vil ha elsket, han/hun hadde elsket, vi har elsket, dere elsket, de elsker. «Baklengs-forlengs» gir en annen løsning, det gjør også «baklengs-baklengs» og «forlengs- forlengs».

Dette mitt pedagogiske hovedbidrag har den godeste Per kødda til – og jeg orker ikke å gjengi hans variant. I all sin skamløshet er den plassert på side…, jeg orker ikke skrive tallet engang, har jeg fått en dash? helsikkasbortigranskauenforkomnesuppegjøkhode. Jeg har en bønn, tysk –og fransklærere over det ganske land:Lær originalen, spre den i den norske skole, slik får man elever som ikke bare kan bøye verb, men som også har opparbeidet en unik stayerevne. Siste time på dagen… innsatsen er på vei ned, klassen som sådan i ferd med å utånde..  Ole! Schlafen. Baklengs-forlengs. Ferdig med «sie schlafen» (bra Ole!) – og du, Eva neste!.. Eva!! ihr…  Eva!!

Dette kan smake av kjønnsdiskriminering, ikke meninga, men det minner meg om at på lektor Hovs lærerværelse fins en rekke kvinnemennesker. Dem kan jeg da virkelig ikke huske. Marstrander og Ingvoldstad og meg selv, ja, men Frøken Arnesen, Tora Skard og frøken Bie? sistnevnte med  «fjeset midt i ansiktet» kan jeg virkelig ikke erindre.. Fantasifigurer eller importert fra et annet lærerværelse? Ingen av dem særlig sympatiske, med mulig unntak for Frøken Arnesen. Men på  lærerværelset på Wang var hun ikke. Det ville jeg ha husket. Og særlig da Hov innrømmet – det  var snakk om nazisme og jødeforfølgelse – at han hadde litt jødeblod i årene, ja «hadde en rem av huden.» Og med Frøken Arnesen raskt i den offensive rollen: -«Av forhuden, da?» Og at mattelærer Ingvoldstad, som angivelig ikke leste bøker skulle ha fått et tilbud om å lese Huset Buddenbrook av Thomas Mann, slik framført –«Kan jeg anbefale deg en bok? Huset Brudden Brøk! Thomas Mann». Selvfølgelig morsomt, men som et utsnitt av et troverdig bilde fra lærerværelset i Hansteensgate…? Jeg husker det i alle fall ikke, og noen gjetord gikk heller ikke i sakens anledning.

Elevene

Noe av den samme uryddighet på elevsiden. Noen få går igjen, Bjerkan  seks ganger («Bjerkan, ikke glo så fårete på meg»), Engelstad og Hartsang klart færre ganger, men dog nevnt, flertallet er borte. Hva med Johansen fra Moss? «Gumle» fordi han for det meste spiste .. og forsøkte å imponere meg med sin kontruerte og gammelmodige tysk. Han forteller selv i en fortelling i Moss Dagblad fra nittenhundreogdentid at da han stolt presenterte «etw ins Gedächtnis bringen» som svar på spørsmålet om hva huske» het på tysk, skred læreren rolig ned fra kateteret og stilte seg ved hans pult: -Og hvor gammel er så du da, gutten min? Det hører med til historien – den fortsatte historien – at Gumle dro til Afrika, var der i mange år, kom tilbake, tok utdannelse og endte som lærer, i grunn husker jeg ham som hyggelig og oppvakt gutt som vel hadde fortjent en bedre skjebne.

Og så – jentene i Pers klasse. Av dem var det ikke mange. Woffer’n var en av the chosen few, men minner meg ikke om den «Turidlund» som lektoren finner «fordømt inntagende», men altfor ung, naturligvis, riktignok bar et par eldre enn Gunda hadde vært i sin tid, men likevel.. Som en sammenfatning: Der hvor damer ikke fins, konstruerer han dem og det gjøres på en måte som reiser spørsmålet om hans forhold til det annet kjønn, selvfølgelig med Gunda som er unntaket, unntaket som bekrefter regelen.

Som «førstehåndsvitne» kan jeg bekrefte at Per Qvale er til dels uetterrettelig når det gjelder beskrivelsen av forhold på Wang. Der er personer jeg aldri møtte og synes at Bjerkan får litt vel mye tyn, i hvert fall oppmerksomhet. Og noen ganger «diktes» det helt unødvendig. Hvorfor står det, for eksempel, at når Oscar skal til Handelsakademiet (et navn Wang la seg til) går han nedover Slottsbakken. Skal du til Hansteensgate, går du overhodet ikke «nedover Slottsbakken», kompakt umulig hvis du da ikke er i bakrus og har mistet retningssansen. Og den slags forekom ikke på Wang. Gamle Lae holdt prinsippene høyt.

Ola Tufte

Det har selvfølgelig ikke gått «den oppmerksomme leser» hus forbi at en – trolig viktig – person så langt ikke er omtalt, nemlig Oscars kjødelige, biologiske far Ola Tufte.

På Oscars fødselsattest står Ukjent under navnet hans – og Oscar har da også etternavnet sitt etter moren – Oscar Hov. Oscar ser sin biologiske far et par ganger under okkupasjonen. Ikke på Hov, men på Elke, gården der Ola kom fra. De to, far og sønn, hadde lite å si hverandre, forknytt er vel det rette ordet, begge var det. Oscar fikk seg ikke til å si «Far» til «denne karen».

Det viser seg – alt på side 53 – at Ola Tufte døde, en av de siste dagene i april 1945. Alt tidligere fikk leseren et hint om at han var «motstandsmann». Haglebu var et område hvor milorg holdt til. I det som skulle vise seg å bli krigens siste dager var aktiviteten ekstra stor, det skulle gis befalsopplæring, noe slikt, 80 mann om jeg ikke husker feil. En rekke slipp– dvs forsyninger luftveien til motstandsstyrkene – ble observert. Angiveri var i bildet. Tyske styrker ble satt i beredskap. Det kom det til en trefning, Haglebuslaget, mellom motstandsfolk og okkupasjonsmakten, og der falt Ola Tufte, fjorten dager før freden i mai 1945. Onkel Pål hadde kunnet bekrefte det, Oberstleutnant Wolfgang Wolf som ledet de tyske styrkene, hadde skutt faren hans. En «krigshandling». Seinere, i 1971, det var begravelse på Hov, Hildegunn, Oscars mor, var til stede og Oscar konfronterte henne med det han hadde hørt.

-Jada, din masekopp. Wolf var så dum å skyte faren til sin egen stesønn, svarte hun så, det var nesten forakt i stemmen. I Haglebuslaget, som du visstnok har hørt alt, bygda er jo full av sladrekjerringer, det var nok din onkel Pål, tenker jeg, ja. Wolf burde jo ha tenkt på at det kunne ha vært både slektninger og venner blant dem han skjøt på…Vel, vel, nå er han borte. (..)

Gunda – bortsett fra OL på Lillehammer – var på besøk i Norge én gang, var på Hagan, lærte sin kusine Linda å kjenne og litt annet, mest av det kjente slaget. Med et unntak, i hvert fall et.

Så står de ved hans fars grav. Ola Tufte, født 14.april 1920, d.26.april 1945. Gunda tenker naturligvis: Drept av Opa, skutt av Opa, mistet sitt unge liv på grunn av min Opa. Slike tanker tenker hun. Og Oscar tenker til sin sorg, ja, sorg, at han ikke har noe betydelig minne om faren, Ola. Det var jo ikke så ofte han hadde sett ham, og han hadde jo bare vært en reservefar, Wolf hadde vært i fars sted. Graven var velstelt, den, pelargonier, margeritter, stemorsblomster, det fikk så være. Toner fra kjøttmeis og bokfink og gulspurv og var det ikke en trepipelerke? omrammet de to Hovætlingene ved graven.

Trist med Ola Tufte, men som historiker vet jeg om norske motstandsfolk som mistet livet seinere enn 26.april 1945, vi har eksempler helt opp til 8.mai – fredsdagen. Og det fins sikkert historikere som har lett fram 30-års-krigens siste offer.

Er Gunda et fantasiprodukt?

I noen grad «ja» - får jeg håpe – men i vesentlig grad ikke. Man behøver ikke å være noen stor detektiv, det holder å være sportsidiot, for å se at Gundas medaljer av reneste gull er bygget på den legendariske østtyske isdronningen Katarina Witts prestasjonsrekker.

De har begge, Gunda og Katarina, samme fødselsår, samme måned og samme dag – tredje desember 1965. Mens Katarina har en far som er bonde og en mor som er fysioterapeut, begge tyske, har Gunda i det minste bondeaner i Norge, men mer enn halvt tysk..

Nå ja. Frekke Per har stjålet og kopiert hennes resultatlister.. Gunda tok seks europamesterskap på rekke, som sitt forbilde Katarina – det første i Dortmund, i roman og i virkelighet. Begge har de fire VM og to gull fra OL – i Sarajevo i 84 og Calgary i 1988.

Han er virkelig nøye på det. Han så henne danse seg inn til sitt fjerde europagull i København i 1986. (Og der var det – med Katarina som vinner). I EM Gøteborg – året før – hadde han ikke fått kontakt med henne, men nå hadde hun fått tillatelse til å møte sin onkel, et par timers tid, på en restaurant – med to, nei fire bodyguards  som skal se til at de holder seg i restauranten. Sånn var det! Også Katarina ble passet på! Som en smed. –

De sitter på Peder Oxse, to bord bortenfor, rett ved den digre peisen, eller grua, sitter de storvokste livvaktene og skuler, det må bli varmt i de trange dressene! ler hun og smiler strålende til dem. De er utenfor hørevidde og smiler tilbake. Eller hører de? De har store ører også, og er det ikke et høreapparat den ene har der?

Gunda i Calgary er verd noen ord. Det er nærmest et «referat» fra den gigantiske duellen mellom Katarina Witt og amerikanske Debi Thomas. Etter pliktløpet ligger Katarina /Gunda på en tredjeplass, amerikanerinnen i tet. Friløpet avgjorde. Der var Katarina/Gunda på sitt beste – og hun ble olympisk mester, for annen gang. Selv om Oscar Hov bare følger kampen på et 30 år gammelt Grasz Burggraf-apparat med uklare bilder i sorthvitt, skildringen er fargerik nok:

Hun hadde gitt seg hen i spesialløpet. Å, som hun hadde gitt seg hen! Oscar var fjetret. Dette var Carmen, den lidenskapelige, den besettende, kvinnen som danset så menn gikk fra sans og samling, så kvinner ble lamslått av skjønnheten i de grasiøse, de hvirvlende, de feiende bevegelsene. Ja, hun henga seg til dansen, til rytmen, til musikken, til isen, den glatte, mattskinnende flaten ga henne rom, tok henne til seg, favnet henne, og hun ga seg hen, ga seg hen, hun skjøt fart, hun seilte, hun sprang, hun svingte, roterte, saks, piruett, baklengs og forlengs korketrekker, Oscar var åndeløs. Oscar var i Carmen-land, i Andalucia, han var rykket hen – entzückt! Maken til dans hadde ingen sett, det ble 10 poeng fra samtlige dommere, skjønnheten, hengivelsen, kunsten hadde seiret over sportsprestasjonene.»

Selsomt nok hadde også Debi Thomas valgt seg Bizet – og et nesten identisk kostyme! Hun hadde vunnet pliktløpet, ikke minst på grunn av sine teknikaliteter, såsom et ekstra trippelsprang, men feilet som Carmen og havnet på bronseplass. Gunda Wolff vant friløpet, og hun vant sammenlagt. Olympisk gull. Kanadiske Elisabeth Manly tok sølvet.

På internett fant jeg et langt tørrere referat av det såkalte «Carmen-slaget» i Calgary, men med interessante forskjeller.. «Both Witt and Thomas were favoured contenders at the 1988 Winter Olympics in Calgary, Canada. Their rivalry was known as the “Battle of Carmens”, as each woman had independently elected to skate her long program to music from Bizet’s opera Carmen. They held the top two spots after the compulsory figures and the short program. Witt lands four triple jumps and downgraded her planned triple loop jump to a double loop. This left room for Thomas to win the long program, but Thomas missed three og the her planned five triple jumps. Canadian skater Elizabeth Manley  won the long program, but Witt retained her Olympic title based on her overall scores (she had finished ahead of Manley in both the compulsory figures and the short program). Witt became only the second woman in figure skating history (after Sonja Henie) to defend her Olympic title.”

Du fikk det med deg? Hos Per fikk Gunda 10 poeng av samtlige dommere for sitt spesialløp/friløp og hun lå foran Manley etter pliktløpet, som han skriver. Ti hos alle, bedre kan det ikke gjøres. Men på nettet står at Manley won the long program. Greit nok, dikterisk frihet.. men velger du å være «kopist», får du være det inntil det, av kunstneriske hensyn, ikke lenger er ønskelig.. mener nå jeg, da. Her er det konsentrasjonen som har glippet, Per!

Om jeg har flere eksempler? Yes! Gravsteinen til Søs kan fortelle at hun døde 22.november 1983 – og da var det vel da. På side 141 står imidlertid følgende, vakker romankunst, men også med en liten slant til en gråhåret prosamann:

Ingen så Mari Renate Hov-Wolff dusje i Marzahn den siste gangen, lørdag 26. november 1983. Som alltid sparket hun dusjknappen med venstre ben, vek raskt tilbake for den første kalde styrten, etterfulgt av et øyeblikk med glovarmt vann før det fikk sin rette temperatur. Vannet strømmet, og tårene. Kunne hun bare renne ut gjennom sluket og forsvinne i den våte død, noen skar over pulsåren i dusjen, eller var det i badekaret, silte vekk livet, blodet ble skylt vekk, det måtte da være det beste. Hun støttet seg til veggen, fikk øye på shampooflaskene, grep den hvite, hvorfor ikke vaske håret, bedre for Gushi om moren hennes i det minste var pen på håret når de fant henne, iallfall nyvasket.

Jeg bestrider ikke fenomenet oppstandelsen, men på fjerde dagen? Da har jeg mer tro på at her har noen blingset og blitt offer for et øyeblikks konsentrasjonssvikt.

Min faglighet burde omfatte historie, men å være historiker betyr ikke, som mange mener og tror, at man kan alt. Du! Når var det Muhammed rømte til det som seinere ble hetende Medina? Hvor hellig var Olav Haraldson egentlig? Hva var det som skjedde 11.januar 1814? osv osv. Når det er sagt synes jeg Per har godt grep om historien, både norsk okkupasjonshistorie og østtysk historie i DDR-tida, inkludert undergangen i 1989/90. Han har til og med funnet fram navnet til den ene av de to CDU-representantene som unnlot å stemme for mistillitsvotum mot Willy Brandt.. og slik berget ham, mot en klekkelig betaling, også det med hos Per.

Et olympisk høydepunkt

Jeg vender tilbake til Gunda – og Katarina. De hadde karrierens høydepunkt i Calgary, men begge deltok på Lillehammer, 6 år etter – med en beskjeden plassering som resultat. Men det legger ingen demper på Lektor Hovs begeistring.

Hun er i lårkort rød kjole, står der alvorlig mens en solostemme nynner de første tonene av Where have all the flowers gone. Skjørtet flagrer opp straks hun beveger seg. Og hun er en blomst! En rød valmue, som hjemme i haven, på det sydøstre hjørnet, ved siden av hortensiane.

Nei det var feil sitat. Jeg hadde egentlig kurs for de 25 kuldegradene  og stafett for menn. «Folk hopper opp og ned, slår floke, med den varmeutviklingen kan det ikke være mange minusgradene inni den tette massen av vadmel og ull og pels og utpust,» skriver Per, men mer..

Han går bak henne og bedriver ønsketenkning, og vips! er hun hans lykkefe, trekker ham med seg mot et telt, får kjapt åpnet det – og det er tomt. Hun tumler inn, havner oppå en sovepose, han tumler etter, hun trekker ham mot seg, oppå seg, han triver et teppe eller er det en sovepose, han er bare halvveis klar for henne der hun gesvint har frigjort seg for de nedre tekstiler, han skreller møysommelig av seg bukseplaggene, det er kaldt, støter han frem mens frostrøyken slår ham rundt munnen, kaldt på rompa, resolutt vrir hun seg frem derunder og havner oppå ham, han kaster teppet eller hva det er over henne, hun er underlivsnaken mot ham nå, og han mot henne, hun roterer og støter, han roterer og støter imøtekommende, det hjelper, han støter inntrengende, og hun er trengende, mer trengende enn ham, kanskje, og så er de formælet, forent i felles rytme, så vet de ikke mer av hverandre, vet ikke mer av noe som helst, ikke av de olympiske grener, enser ikke at de har okkupert et telt, enser ikke at de kan bli oppdaget hvert øyeblikk, blir var lydene de utstøter mot slutten, som fjerne rop i skogen, så vender de tilbake til det menneskelige, de kjenner kulden krype inn i huden, hører unison menneskejubel og rusten klingklang og alskens glam der utenfra, Gunda er den første som ler, så setter Oscar i, en vantro, forbløffet latter, over situasjonen, over seg selv, over verdens vidunderlige absurditet.

Jeg blir ikke kvitt dette spørsmålet: Har Katarina Witt hatt en onkel som elsker, en som var mye eldre enn henne, kanskje 27?  Her burde jeg ha drevet litt research, har det også, på internett, men ikke funnet noen indikasjon på den slags. Men noen dyptgående vitenskapelig undersøkelse har jeg ikke gjennomført, f.eks. har jeg ikke lest Katarina Witts selvbiografi fra 1994. Men er det rimelig å tro at «noe slikt» kommer på trykk midt i en karriere?

Jeg velger å tro at den godeste Per har plukket henne ut, har sikkert sett bilder av lårene hennes, plusset på alderen sin med 8-10 år og så sluppet kåtskapen løs. Jeg kunne vel ikke ha ant at den gymnasiasten som satt – relativt stille – under mitt kateter som 18-åring skulle bli en sånn helsikas Casanova? Fantaserer han bare eller har han skrudd sammen sine erfaringer med jenter og damer til en isdronning? Kanskje begge deler, som Brumm sier.

Og er det virkelig lovlig? Om jeg nå måtte sikle på vår alles Therese, omtalte henne som Solfrid Haugen fra Rakkestad, og med Johaugs fødselsår og dato og hele premierekka – og så: «Solfrid» kom ikke til premieutdelingen fordi hun lå og knullet med «Oscar» i smøreteltet.. Jeg bare spør.

(Hvis nå noen skulle føle ubehag ved min hyppige bruk av ordene «knull», »knulle» etc, må jeg bare få gjøre oppmerksom på at ordet er helt vanlig, så vanlig at det fins som (del av) stedsbetegnelse på norske kart, kfr Amtedalsknullen mellom Grimstad og Lillesand. Det er faktisk en journalist i Agderposten som er pinlig klar over dette geografiske faktum, men stadig på defensiven når det gjelder mitt ønske om research og reportasje. Til deg som er vitebegjærlig: Ta gjerne en tur dit og få «Tobias» til å fortelle, du finner ham oppi lia, halvveis på Knullen.)

Det er viktig at en anmelder ikke røper handlingen – og derfor skal jeg ikke følge Katarinas og Gundas karriere til endes. (Eller?) Jeg antar imidlertid at det er allment kjent at Katarina spilte en sentral rolle for å få OL til München, uten å lykkes. Hva gjelder Gundas skjebne, så er min munn lukket med sju segl, i hvert fall seks. Jeg vil imidlertid ikke legge skjul på at jeg ble sur, i hvert litt småirritert på meg sjøl da jeg ikke skjønte hvordan det hadde utviklet seg før Per rykket ut i klartekst. Jeg burde ha forstått det, lektor Hov som måtte tåle ribbensbrudd i sengevalsen! Smarteper slipper fra seg setninger som jeg burde ha forstått. Men å røpe noe ligger meg fjernt. (Eller?)

Hvor «suveren», egentlig?

Når jeg ser den nøyaktighet Per legger for dagen når det gjelder store deler av Gundas biografi, som er sammenfallende med Katarina Witts, så blir jeg selvfølgelig nysgjerrig.. er han like godt «orientert» på alle områder? Det han skriver om kunstløp… er det troverdig? Og det om blomster? Han har nemlig arvet et lite bruk og der har han en hage og det føres en «hagebok». Jeg vet like lite om piruetter som om commedklymer. Jeg har derfor søkt assistanse, tatt utdrag fra de aktuelle partier og overlevert «fagfolk».. Stemmer dette? Tilbakemeldingene har vært positive. Per er troverdig både når det gjelder piruetter, blomster og pippiper.

Så har vi det seksuelle. Jeg må innrømme at jeg ikke har kontaktet den kjente sexologen Spitzenvøgel, eller hva hun nå heter, fra Tromsø er hun i alle fall, men synes nok – på bakgrunn av egne erfaringer (som riktignok er i ferd med å forsvinne inn i tåkeheimen) at det høres rimelig ut.. relativt rimelig.

Jeg er på sikrere grunn når det gjelder historie. Der har han forberedt seg godt. Med tysken er det verre, det har jeg skrevet om.

Trykkfeil slipper ingen fra, også i Trabant er de. Først skrev jeg  «svinkeærendet» på  min konto for ignoranse, for han har mange for meg ukjente ord, men fant etter hvert ut at en k hadde tatt t’ens plass. Jeg skuttet meg litt, det må innrømmes, da «de» og «Dem» sto ved siden av hverandre,  det skulle vært høflighetsformen – gjennomført, Per!  Det blir litt pinlig når «åtteogtedvemodellen» står et par linjer foran «åtteogtredvemodellen» - og «Stastfiende» noen linjer foran «statsfiende». Med julen i sikte er det også nødvendig å gjøre oppmerksom på «én ring juletreet», her mangler «rundt». Etter jul kommer nyttår, og tonen vil bli litt lettere. Det betyr, kjære Per, at om du da skriver «Du Scheisse» eller «Du scheisse» så får det komme ut på ett! Ein schønes, neues Jahr, Per!

Så har vi feil i trykkkfeilens grenseland, de kan se ut som trykkfeil, men skyldes mest mangel på konsentrasjon og/eller en regnefeil. Jeg gjentar ikke det med Søs og oppstandelsen. På Lillehammer 94 fikk Gunda sjette, forbildet K. Witt sjuende. Selvfølgelig kan man snakke om «dikterisk frihet», men så lenge Gundas prestasjoner på isen synes å være en blåkopi av Witts, heller jeg mer til at Per har tatt seg en høneblund et stykke ned på resultatlista. Og hva med denne? 17. juni 1953 var opprøret i Berlin. Gunda ble født 3.desember 1965. – Og – et sted: «..det var 10 og et halvt år før jeg ble født.» Riktignok – i boka- klager lektor Hov over at han hadde en elendig mattelærer – og navngitt – på Wang, men her dreier det seg om elementær regnekunst som du sikkert behersket før du styrte dine skritt mot Hovedstaden. En forklaring kan være Gunda, at du mister kontrollen bare navnet kommer opp, en annen – og den tror jeg mest på – er at din fortellermåte, litt her og litt der, krever en konsentrasjon som … ikke alltid er til stede. Konsulenter? Jeg tipper at de aldri kommer på den tanke at de måtte ta med seg en lommekalkulator.

Hopper..

Fortellerstilen i Trabant er spesiell, ingenlunde enestående, men spesiell og er nok hovedårsaken til at enkelte kritikere går litt bananas, som vi skal se. Ingen tvil om at lektor Hove selv er tilhenger av den sammenhengende framstilling, fra A til Å, systematisk og grundig, men forfatter Per Qvale lar han ikke få viljen sin. Per presenterer Livet i deler, litt her og litt der, livet spres utover i biter og i hvert fall ikke gjennomført i kronologisk orden, det blir opp til leseren å samle opp bitene, først mot slutten sitter man med Bildet.. Man blir litt klokere for hver gang et lys tennes. Men det er en slitsom øvelse, med krav til konsentrasjon og hukommelse, sikkert vanskelig for anmeldere med blikk på taksameteret.

Jeg skal eksemplifisere hva jeg mener. Søs, døpt Marie Renate, er en person man vanskelig får tak på, hevdes det (se seinere). Relativt tidlig blir det klart at grunnen til selvmordet er at moren setter en stopper for forbindelsen mellom henne og Tommy, og før det har hun opplevd at faren henne ble skutt under opprøret i Berlin i 1953. Og noen antydninger som det er lett å hoppe over.. Det er først når vi kommer forbi side 300 at dybden i fornedrelsen Søs har blitt utsatt for, blir synlig.

Hun var 14 år og Hildegunn sender henne og Uwe til et kur –og badested. De hadde godt av noen dager for seg selv, de to, sa moren, få snakket ut, etter 17.juni hatet Søs Uwe. Hun dro, de dro og Søs ble voldtatt, hun trodde hun skulle dø. Hjemme fikk hun høre at hun var heldig som fikk være med til slike steder. «Det får ikke jeg,» sa mor Hildegunn.

Og siden skulle moren si: - Hva er det du klager over! Kan du ikke bare være ærlig og innrømme det: Det smakte deg! Du har alltid fjaset og gjort deg til for mannfolk, har du ikke det kanskje! Så nå fikk du smake det og jeg tenker det smakte godt! Det er et privilegium, skal jeg si deg, å bli innviet av en voksen mann. Jeg vet hva jeg snakker om! Og moren brukte ord og uttrykk datteren aldri hadde hørt uttalt, fornærmelige ord, uforskammede uttrykk. Øynene skinte av vanvidd. Å, moren var syk, syk, syk! Kjære Gud, ba Mari Renate Wolff, kjære Gud, tilgi meg at jeg hater dette syke mennesket. Kjære Gud ta fra meg dette hatet. Kjære Gud, gjør Mor frisk!

Og det er mer, på den neste siden. Historien om Søs blir ferdigskrevet. Søs og Tommy er venner, de planlegger flukt til vesten, først han, så skal hun komme etter. Venner… «det er så mye som er ødelagt i henne, hun har så mye vondt i hjertet, det stokker seg ofte i halsen, tetner til i brystet, hun hyperventilerer, det svartner når han kommer for nær henne..»

Så tar de avskjed, de to vennene, en dag i mars 1964. Lengsel og savn og tilbakeholdte lidenskaper og kjærlighet, ja, kjærlighet, fører dem mer sammen enn de før har vært, den unge kvinnen og den unge mannen, og avskjedsstunden blir en elskovsstund, den første de har hatt sammen. Og den siste.

Biten vi manglet..

Over halvveis i boka når vi også fram til det innerste rommet i Hildegunns liv. Onkel Pål hadde kunnet fortelle at Hildegunn ikke bare var den peneste jenta i bygda, men i sju prestegjeld og gløgg var hun også. Som fjortenåring, kanskje alt som tolvåring hadde hun sovet med grandonkel Eberhardt. Slik Eberhardt var – og slik Hildegunn var – ga dette retning til Hildegunns liv.

Hildegunn følte seg voksen. Hun var innviet i de voksnes hemmeligheter, hun ble oppvartet, beundret, rost, hun fikk kjærlighetsbevis dag og natt, hun fikk gaver, kjærtegn, ømme kyss, hete favntak, hun ble behandlet som en filmstjerne.(..) Og hun fikk erfare at hun hadde makt over Onkel Eberhardt, den store proprietæren, skogeieren, forretningsmannen, ja, det hadde hun snart forstått, hun hadde makt til å friste og lokke, holde tilbake, til å utporsjonere sin gunst, hun lærte seg å stille sine yndigheter til skue, til å skjule dem, vise frem og trekke tilbake, hun så hvordan hun fikk ham het i hodet, til han ikke lenger lignet proprietær Eberhardt Hov, og han ba henne så pent, ba og ba, og så fikk han slippe til med dette som han hadde slik åndenød for, og det var fort overstått, det var jo ingenting å tvære ut, syntes hun, men alt det nydelige han sa til henne, og kyssene, de gode hendene hans, hun forsto jo godt hva hun var verdt, ja, hun forsto at hun var en maktperson, en adelsdame, tenkte hun, en fyrstinne. Og Onkel var hennes fyrste, hennes helt personlige fyrste, hennes egen eiendom som hun kunne skalte og valte med, hennes fyrstelige tjener.

Bjørg Brekke

Jeg tar bare ett eksempel til på den særpreget fortellerkunst til Per, hvis hopp og sprett forhindrer den langsomme nytelsen som åpenbart er romankritikernes særeie. Bjørg Brekke! Vi har møtte henne flere ganger og langsom blir hun leserens. Fra de tidligste sidene husker jeg særlig at BB var «brydd av prinsipp». Hadde jeg hatt Syndromet, hadde jeg for lengst sluppet fra meg «helsikasforbannakvinnfolkmusejævel», antallet ville være avhengig av situasjonens alvorsgrad samt graden av tourettens utvikling. I hvert fall hadde det trillet ut i gjentakelser etter Lenas 40-års-dag, feiret i hennes og Jakobs hjem.

Både far og mor var selvsagt blant gjestene, Oscar holder tale, for Lille Hoppeføll, og det sveipes også - eller han tar et jein, som det het i Arendal føritida - innom datterens møte, for 13 år siden, med kusine Gunda.. Det skulle han nok ikke gjort, eller kanskje nettopp gjort.

Han ser at Bjørg ikke bare er sur; hun skummer nesten over av raseri, og han tenker: hun trenger noe blodtrykksdempende, hun er jo en trykkoker, stakkars kjerring, hun går i luften med et smell en vakker dag ja.kanskje alt i dag, gjerne i dag!

Bjørg Brekke jobber fremdeles på Bidragskontoret; hennes kolleger der hadde i sin tid sørget for at Oscar fikk på pungen. Han var sikker på at hele hennes yrkesliv var en eneste hevnakt, en hevn over menn – akkurat h v a  hun hadde hevnet seg for, visste han ikke riktig, men han hadde gjort seg tanker. En av disse tanker var at hun ikke kunne tilgi var at faren hadde dødd fra henne da hun bare var ni år. Enhver antydning til svikt hos menn – «unnasluntring» var et av hennes yndlingsord – hadde hun slått ned på i apoplektisk sinne. Faren hadde da sluntret unna for resten av hennes levetid, arme mann. Bjørg var ingen ordhag kvinne, men det som verre var: Hun brakte også andre til ordknapphet, eller til taushet. Oscar hadde aldri greid å formulere seg ordentlig overfor henne, han mente det kom av hennes manglende respons på det verbale felt, en slags avvisende interesseløshet. Hun brakte ham til forsnakkelser og stamming – og utbrudd. Mange utbrudd. Det var noe ved henne som tok luven av ham; noe i blikket som sa at han var uimottagelig for formuleringer. Ethvert forsøk på nyansering avviste hun med forakt som «bortsnakking» eller sogar som «finere følelser». «Store ord og fett flesk» var en vending hun gjerne grep til. Svært gjerne. Etterhvert ga han da også opp å formulere seg overfor henne; flatet ut i prat og pjatt og surmulende taushet. Han rystet minnene av seg.

Pål, Tommy og The End

Jeg tar likevel noen eksempler til. Det er en opprulling av menneskers liv som, fortellingsmessig, er det mest typiske for denne boka – og som jeg liker, men som irriterer andre, blant annet fordi de ikke greier å holde på trådene!

Tidlig får vi høre at onkel Pål falt i unåde, hos noen i familien Hov, ja onkel Ole strøk simpelthen med i ren skuffelse, påsto Hildegunn, fordi Pål hadde gitt gården til en lausunge etter ei finnmarkkjering. På side 201 får vi vite mer om onkel Pål. På den ene siden var han bureiser på utmark han hadde fått fra farsgården, men på den annen side var det denne kvinnfolkaffæren. Pål hadde ikke kjerring, i utgangspunktet ikke, men han

«visste råd, han tok til seg ei kvenejente med lausunge, som det så ublidt ble uttrykt i bygda. Men et grepa kvinnfolk, det var hun, hun var endatil med onkel Pål når de brukte stubbebryteren, han kunne ikke ha greid det alene, enda så bomsterk han var.»

Bildet av Tommy, Gundas far, var lenge litt uklart, men mot slutten av 380-tallet (jeg snakker om sider, ikke før eller etter Kr., Bjerkan!)møter vi ham, radiojournalist, redaktør, doktorgrader i filosofi og teologi, 14 000 bøker, halvparten hjemme, resten på et lager, en morsom mann hadde Gunda fortalt, det framgår da også av tittelen på hans doktorarbeid i filosofi – «Warum die Wurst schief geschnitten wird».

Og ikke bare Tommy, Thomas A. Merkel er nå hans navn og har vært det lenge, trer tydeligere fram, også det grusomme som hadde hendt Søs, Ate, som Tommy kaller henne. Fra Tommy får Oscar høre alt det Søs hadde fortalt ham deres første og siste kjærlighetsnatt i 1964.

At vi må henimot slutten av boka for å få vite hvordan det gikk med Gundas og Oscars kjærlighetsforhold er selvfølgelig ikke til å undres over. Det har ikke noe å gjøre med hans særegne fortellerteknikk, sånn er det bare. Slutten skal ikke komme først. Eller?

Som du vil se av kritikken mot boka nedenfor her, er det et faktum, en påstand at forholdet mellom dem ender ulykkelig, at i hvert fall Oscar er den store taperen.  Det er jeg ikke enig i. Rett nok har villskapen avtatt og den gode samtalen overtatt – etter noen måneder, år med lengsel og sexfantasier hos den storvokste hovætlingen, men am Ende er det ingen sorg og tragedie, føles ikke heller slik av dem som opplever det. Bokas siste linjer, vi er nå på side 472, er nemlig disse

..hever glassene og ser hverandre inn i øynene. Det er ingen tårer mellom dem lenger.

Det kaller jeg en lykkelig slutt.

Anmeldelser

Her følger to, nei tre, anmeldelser – in extenso, fra Vårt Land og fra Norsk Motorveteran og fra Dagbladet. Kun de tre. Flere finnes ikke. Og jeg har lett! Ringt opp redaksjoner i riksdekkende aviser – kommer en anmeldelse av Trabant til Per Qvale? –Kanskje, kanskje. Vi har ikke bestemt oss ennå.. Up yours! Og den tredje, Dagbladet, meldte seg på like før «deadline».

Jeg lar ikke anmeldelse være ukommenterte, men først legges de ut – i sin helhet. First you Stat Oil, then you marry, husker du? Reklameordet som er blitt en del av vår norske identitet. Ting må komme i rett rekkefølge. Vanligvis.

Jeg starter med anmeldelsen i Vårt Land, (det norske) kristenfolkets største og mest leste avis..

«Pratsom debut om fortidens DDR»

anmeldt av Eskil Skjeldal i Vårt Land 14.oktober 2013

«Trabant» er en svært pratete debut. Per Qvale forsøker å sortere i landssvikoppgjør og familiemoral etter 2. verdenskrig. Resultatet er skuffende. Hovedpersonen Oscar Hov er lektor ved et voksengymnas i Oslo. Han er skilt og har en datter. Oscar hater DDR-staten, der hans nærmeste slektninger havner etter valg de tok under krigen. NS-moren ble håndlanger for Stasi, lillesøsteren ble offer. «Søs» figurerer i hele romanen, men vi får egentlig ikke vite mye om henne. Oscar innleder et forhold til sin 18 år gamle søsterdatter, og det er tydelig at det etter hvert ulykkelige forhold til niesen også drives av hans behov for å bearbeide sorgen etter sin søster. Han utvikler et vennskap med DDR-nostalgikeren og altmuligmannen Oskar Torp. De to innleder et slags skjebnefellesskap. Vennskapet mellom Oskar og Oscar er godt skildret, de to utfyller hverandre på en rørende måte. Hov får et nytt syn på sin fortid, gjennom sin nye vennes menneskelighet.

Skriver morsomt.For å ta det gode først: Per Qvale kan skrive. Han skriver morsomt. På det beste spruter det av dialogene. Men den narrative strukturen er svært rotete. Qvale lar aldri leserne komme innpå romanpersonene. Det er vanskelig å følge med i logikken i handlingen, fordi hovedpersonene prater så fælt. Qvale er litt for flink, jeg får en følelse av at han vil vise meg alt han har lest, og reflektert (tysk historie, norsk og europeisk krigshistorie).

Bråkete monologer. Hovedpersonen får jobben med å være litterær stand-in for forfatterens mangfoldige kunnskap. Resultatet er en rekke monologer, og noen tilløp til gode litterære passasjer: Mengder av historiske fakta fra tidlig DDR-tid, intrikate politiske maktdetaljer i DDR-staten, sensur, løgner og overvåking, den kommunistiske utopien som menneskelig konsept, problemer knyttet til forsoning og moralske oppgjør etter nazismens vold. Men Qvale knusler det hele bort, i intetsigende og brokete monologer. Den mulige friksjonen i disse temaene, kollapser i Qvales skjønnlitterære overtenning.

Litterære sidesprang.Romanen som helhet er for maksimalistisk. Det er for mye informasjon, for mange litterære sidesprang, for lite menneskelighet. Qvale forteller om mennesker som føler sorg og skam, men han viser meg det ikke. Han gir meg overfortellende personkarakteristikker. Hva skjer da? Romanpersonene blir blasse, fordi jeg ikke får være med på deres følelser og indre utvikling.

Billige sex-virkemidler.Romanen er på 472 sider, men kunne vært redigert ned til 250 sider. Her må redaktøren ta sin del av ansvaret. Qvale er unnskyldt. Jeg reagerer også på det manglende allmennetiske refleksjonsnivået: Forholdet mellom onkel og niese skildres tørt, uten moralske refleksjoner. Det er underlig når Hov ellers virker som et oppegående menneske. Hovedpersonen henger ikke på greip, jeg tror kort fortalt ikke på personen. Qvale lar ham fremstå håpløst spaltet mellom kvaler over sin mors umoralske valg, og sin egen umoral. Sexskildringene er direkte, og Qvale reserverer seg ikke. Jeg reagerer, og er åpen for at jeg kan virke prippen. Men beskrivelsene tilfører ikke teksten noe som helst. De blir bare sleskete skildringer fra den eldre hovedpersonen, om en yngre kvinnes kropp. Virkemiddelet er billig.

Denne romanen kunne likevel vært reddet, om redigeringen hadde vært strammere, slutter Skjeldal.

Men hvordan Eskil Skjeldal skal kunne reddes, er adskillig mer problematisk. Han er skjønnlitterær anmelder i Vårt Land, ex prest og pt stipendiat i etikk ved Menighetsfakultetet.  Anmeldervirksomheten kommer som attåtnæring, et velkjent fenomen blant akademikere, selv kjørte jeg taxi i Oslo i helgene i 70-åra. Så kommer min hovedsetning: Av alle anmeldere måtte førstemann være en prestejævel!

Men prest eller ikke – det er lite han forstår, slik jeg ser det. Bokas hovedinnhold presenteres i første avsnitt: Per Qvale forsøker å sortere i landsoppgjør og familiemoral etter 2. verdenskrig. Åh, er det det han gjør? – og seinere: Forholdet mellom onkel og niese skildres tørt, uten moralske refleksjoner. TØRT? Jeg – tross nedsatt hørsel – hørte det surkle! UTEN moralske refleksjoner? De var der, inntil kåtskapen tok overhånd, kjære Skjeldøl. At beskrivelsene (sexbeskrivelsene må det være) ikke tilfører teksten noe som helst, at det bare blir sleskete skildringer fra den eldre hovedpersonen, om en yngre kvinnes kropp. «Sleskete» noterer jeg med stille hoderysten og ber om prov på sexskildringer som etter skjeldølens oppfatning ikke er sleskete.. «Søs figurerer i hele romanen, men får vi egentlig vite så mye om henne?» spør han. Veldig mye er mitt inntrykk.

Du forstår hva jeg mener? «prestejævel». Og stipendiat på Menighetsfakultetet, fakultetet jeg trodde var i endring, i ferd med å bli mer «liberalt» enn det teologiske fakultetet på Blindern. Noget staar imidlertid fast.. Hvorfor nevner han ikke torettes syndrom, som Oscar Hov lider av, og som fører «stygge» ord ut av munnen på ham når raseriet, presset blir stort nok. Nei, sier Skjelldill, det blir for belastende, det er jeg som nå forsøker å føre hans forsvar. Har du først begynt, er det umulig å stoppe. Innlysende. «Pokkertilnikkedukkeserru» kunne kanskje gå an, men hvordan stoppe der? Og leseren ville allerede vært satt på sporet..

Nå vet vel ikke jeg hvordan en romananmeldelse skal bygges opp, hvilke kriterier som må saumfares for at romanen skal få en dom. Jeg vet bare at det må da være direkte uansvarlig å foreslå en nedskjæring på 225 sider, fra 474 til 250, uten å gi andre antydninger enn at forfatteren er for pratsom og han selv, Skjeldølen, prippen.

Tar jobben!

Jeg, imidlertid, tar utfordringen: tohundreogfemti!! Selvfølgelig rører jeg ikke det nynorske i teksten – både av respekt for bygda Skjeldal kommer fra og at vi lever i et Aasenår. Men det må då vera mogeleg å taka burt «rasshålet»(men behalde Linda Tripp) i teksta utan å få Mållaget på nakken? (nakkjen?)

Jobber man med etikk – og kanskje med slagside til det moralistiske – er det klart at Gunda er utsatt. Sjeldøl er prippen så det holder. I hans ånd ville jeg være villig til å fjerne Gunda, romper og horn. Ja, for forfatteren er jo helt rompefiksert! Selv Kai Fjell trekkes inn – som et slags sannhetsvitne. Lektor Hov sitter på kirkegården, med ryggen mot krematoriet og alle de gravene han pleide å besøke:

En hvit skygge i øyenkroken, der han satt på stenbenken. En ungpike på gangen der nede, rank, med svai i ryggen og godt markert, nydelig rompe. Egentlig en aldeles vidunderlig god porsjon rompe. Han reiste seg og ruslet nedover blant gravstenen, vekk fra det livgivende innslaget på grusgangen. Den første graven han la merke til, var Kai Fjells. Ikke en sten, forresten, en madonnafigur, grovt teljet til i tre, som en totem-pel, nesten, og tjæret. Kai Fjell. Den trofaste ektemannen, som hadde tegnet romper hver dag i hele sitt liv.

Men selv om rompene fjernes i Trabant – én for én med kirurgisk presisjon, er det nok å ta av. For at det skal monne, var det kanskje en idé å fjerne hele Gunda, med rompe, hud og hår – og kanskje legge inn et «forhold» til Oskar Torp, Oskar med k, Oscar Hovs etter hvert gode venn? Selvfølgelig tegnet kort og sidesparende og på en måte som ikke bringer alle verdens skjeldøler til fortvilelse, og deretter fordømmelse. Man kunne la det toppe seg i et magisk sekund av forsakelse, de gir sine Trabanter til Missjon!

På slikt vis nærmer vi oss de tohundreogfemti, man bare nærmer oss, mye gjenstår.

Ifølge Skjeldul er Qvale altfor flink, vil vise alt han har lest «tysk historie, norsk og europeisk krigshistorie» - og får jeg legge til? «Våre blomster» i fire bind, «Våre fugler» i omtrent det samme, bøker om trær og skogbruk, om idrett, om traktorer, biler, hestekrefter you name it. Og der nede satt han en gang, i Hanstens gate 8, en lyslugget gutt fra landet, med klart underskudd på kunnskap, ikke det at han på noen måte stakk seg negativt ut! Ja, er det ikke rart – nå romanforfatter, anmeldt av en etikkstipendiat på Menighetsfakultetet. Herrens veier er ikke lett å forutse..

Hvorfor ikke vise litt gammeltestamentlig resolutthet, Esekiel?  og fjerne hele okkupasjonstida, altså årene i norsk historie fra 1940-45. Bort med ganske masse sider, ikke bare godt for sidetallet, men også for den norske folkesjelen. Det er ikke godt for ungdommen, vet du, å se at ikke alle var prektige nordmenn, bunnsolide i sin motstandskamp fra første stund! Selvfølgelig kunne det ha vært verre, f.eks. hvis Hildegunn hadde raljert over det flertall av norske stortingsrepresentanter som ville avsette Kongen i april 1940. Likevel var det slik at jeg knapt trodde mine egne øyne når historieprofessor Worm-Müller blir omtalt som «professorfjotten» og Gabriel Langfeldt omtalt som – av Oscar – som en «autoritær noksagt», som en slags presisering av morens «ynkelige Gabriel». Bort! sier jeg. Men så elsker jeg, det må sis, «nasjonsoppbyggende» litteratur. Særlig det med Worm-Müller, Worm’en som vi kalte han, gjorde ondt. Jeg rakk så vidt å oppleve ham, foreleste hver lørdag, på et tidspunkt da han kunne avslutte forelesningen like før gardemusikken satte i gang, fra musikkpaviljongen like over gata fra forelesningssalen på hjørnet, bare Karl Johan lå mellom ham og de uniformerte  musikerne når han slo opp vinduet og stilte seg i rett-stilling. Han fikk forespørsel fra noen studenter, ikke fra meg, om han ikke kunne begynne forelesningen litt tidligere, klokka 09.15 f.eks. Svaret var greit: -Jeg foreleser ikke om natten! Litt narraktig kanskje, men ingen fjott!

Egentlig har jeg en rekke, en endeløs rekke av forslag til amputasjon av romanen. Det bare strømmer på

Han skyver paraplyhåndtaket av en girstang et hakk inn og opp til venstre, totakteren viser et blaff av tilfriskning., bilen gjør et byks så det smeller i drivakslingene, så faller de to stemplene brått til ro og den 600 kubikkcentimeter lille luftavkjølte motoren utånder i en spastisk ettertenning, mens eimen av fet eksos fra oljeblandet bensin, svidde gummipakninger og overopphetet smørolje brer seg

Som selvbestaltet språkrasjonaliseringsekspert for flogvitet gjør jeg kort prosess: Bilen stoppet, ville ikke mer. Det blir fem ord, mot bokstavhopen ovenfor her.

Fra et rasjonaliseringssynspunkt er hageboka en utfordring, dog en enkel sådan. Oscar arvet at gammelt småbruk, ryddet han litt, kunne han se ned til Hov og der utfolder han sin kjærlighet for naturens undre, side opp og side ned, om jeg får si, om fugler og blomster og gud vet hva – og oppi det hele forskjellige tanker og kommentarer om dette og hint. D e r, akkurat der er mye å hente. For meg er en fugl en due som driter på taket i bygården hvor jeg bor, og blomster, dvs nelliker kjøper jeg av og til hos Asbjørn på Torvet. Ikke mye å masa om, nei. Men lektor Hov!

26.oktober 1999 og clematisene på den ene tørkesnoren holder stand i høstregnet. Ikke bare det, det blåner langs verandarekkverket, og på sørsiden av verandaen er det knopper, avlange sprekkeferdige knopper som strekker seg mot et gråblått skydekke, higende etter å briste ut i uforklarlig sensommerlig gledeseksplosjon.

Og den 6.november samme år

Utrolig! Jeg hadde oversett 12 knopper helt innerst ved husveggen, bak døren når den er slått opp: Innerst på tørkesnoren er det fremdeles to, falmede, blomster, og knopp på knopp, faktisk, i alle størrelser. Første frostnatt nå i natt; isblokk på jerngryten under takrennen; jeg har koblet fra utespringen, i siste liten, hva går det av meg?! Tolv clematisknopper i november, not bad, pretty good, to say the least. To roser også, fordelt på to busker, Flammentanz og Santana. Skal jeg ta dem inn? Eller satse på at varmen kan komme tilbake? I november?

Jeg tror du skjønner. Sertifikat har jeg, gått på kjøreskole også og finner meg kvalifisert til å korte ned avsnitt som handler om bil og slikt, ta bort litt her og litt der, men planteskolen på Dømnesmoen har jeg aldri visitert. Kort, I rest my sake og kutter ut hele driden, som vi sier i Arendal. Nå er jeg sånn brukbart i nærheten av tohundreogfemti.

Men Lillekanin k a n  kanskje reddes? Vi er i så fall tilbake i 60-års-laget. Der hadde han jo sin datter Lina til bords, omtalte henne kjærlig som lilje, juvel, øyensten og lignende uttrykk fra de forskjellige «riker». Likevel trosset han henne! Han fortalte om Lillekanin til tross for at hun hadde bedt ham innstendig om ikke å fortelle den historien.

Lillekanin var en dvergkanin, innkjøpt til Lina i 1973 for å avdempe skilsmissebølgene, skriver Per. Siden Bjørg ikke ville ha Lillekanin i leiligheten sin, ble Lillekanin flyttet til Hagan, i hvert fall om sommeren og Lillekanins (bur)liv ble omhyggelig loggført i Havedagboken, gjennom ti år, så døde den.

25.oktober 1979. Nå er ti skjærer inni det åpne kaninkveet og pikker i seg gnagerfrøblanding. Pica pica pica! Så det var altså  d e t  skjærene higet etter! Når de daglig stimlet sammen rundt kveet. Jeg trodde de bare konverserte Lillekanin. Først etter mistenksomme observasjoner billiget jeg de blåskimrende fuglenes nærgående oppmerksomhet. Og slo meg til ro med at jo, dette var nok bilateral kommunikasjon, enda Lillekanin syntes å bevare sin sedvanlige taushet. Men hva visste jeg om dyrespråket? Nuvel. Løvetannsesongen er for lengst over, og gulrøtter med gress er stadig sjeldnere handelsvare, frø må til.

Nå er jeg imidlertid av dem som raskt «ekspederer» kaniner, vane fra krigens dager. Kaninkjøtt var middagsretten gjennom mange år, og innsamling av gress og løvetann mens andre barn kunne leke, skapte ingen følelsesmessig binding til dyret. Heller ikke til Lillekanin. Sorry, Per! Den ryker.

(Men det skal innrømmes. Historien om Lillekanin utvikler seg dramatisk, det er på side 214 det skjer, bare dette skal røpes: «Kaninvokteren fikk en stri sommer.»)

Jeg tror jeg har annammet dette med forkorting, få ned sidetallet, og det ganske betydelig. I did it! Men lever romanen fortsatt. Det er spørsmålet.

Anmeldt i «Norsk motorveteran», nr.10 av red. Tor Ivar Volla

 Jeg fant denne anmeldelsen av «Trabant» ved siden av annonsen for en bok om Bergens brannbiler fra 1918 til 2013– «Brannbiler mellom de syv fjell.»:

Anmeldelse av skjønnlitterære verker er sjeldent her i NMV, spesielt norske sådanne. Men når det utkommer en norsk roman med tittelen «Trabant» er det håpløst for Norsk Motorveteran å stagge sin nysgjerrighet.

Det innledende plottet virket temmelig overkill (på undertegnede): En språkpedant av en norsk lektor med Tourettes syndrom innleder i 1983 et forhold til en 28 år yngre halvniese fanget bak DDRs murer, som utvikler seg til et globalt kunstløpsfenomen – med overtydige referanser til Katarina Witts CB. Ja vel.

Men på et tidlig stadium lar hun lektoren få med seg sin mors og hans halvsøsters nesten-nye Trabant-Universal hjem til Norge, og ved hjelp av denne kommer han i kontakt med en (for undertegnede) langt mer interessant person: En annen norsk Trabant-eier. Dette er en jordnær, omsorgsfull bygdeoriginal av en gammelkommunist som kort og fyndig parkerer lektorens uttværende og språksnobbete belærenheter med nydelige små kontringer på den mest sjarmerende østfoilldialekt.

Fordi gammelkommunisten forhaler den lovede reparasjon av lektorens Universal i årevis, blir det derfor mange bomturer for sistnevnte, som hver gang ender med kaker og kaffe på østfoilltunet der verdensproblemer og livsanskuelser utveksles mellom de to høyst forskjellige personlighetene. Til akkompagnement av de to Trabantene som putrer på synkopert tomgang i bakgrunnen. I denne del av boka kryr det av gullkorn som ofte setter lattermusklene i krampe. Den i utgangspunktet kjedelige opptakten har umerkelig gått over til å bli en historie det er vanskelig å legge fra seg – ikke utypisk romaner av høy kvalitet. Så det ble noen sene netter etter hvert (for undertegnde)!

Jeg skal ikke røpe mer av handlingens gang, bare fastslå at dialogen mellom de to Trabant-eierne gjør at romanen (for undertegnede) hever seg fra 3 til 7,5 på en skala fra 1-10. Boka vil derfor få en lett gjenfinnelig plass i reolene her, slik at jeg kan ta den fram for å finne inspirasjon i forkant av «påkommende tilfeller» - enten det nå gjelder egne skriverier eller deltakelse i ymse selskapeligheter. Slutt

Det går selvfølgelig ikke an å stille seg «kritisk» til redaktør Vollas «anmeldelse». Den er en morsom raritet som ene og alene er kommet til verden på grunn av bokas tittel. Personlig kunne jeg ha tenkt med «Coitus» som tittel, hvis bare ett ord, men da ville den aldri falt inn under Wollas fininnstilte radarsyn, kanskje registrert en ørliten del av et sekund, sto det «coil»?, nei, videre! Hadde boka het «Skinka» - og det kunne den godt ha hett, med alt det rompepratet, da hadde Remi, Fellesslakteriet eller Coop vært å pletten og gjort mye ut av skinkeoppskriften fra Hov, omhyggelig gjengitt i boka, men som nok tas av menyen i en eventuell nedkortingsaksjon.

Dog må det anføres med et snev av alvor og kritikk: Hvordan har det vært mulig at bilredaktøren ikke har festet seg ved «den slakke vifteremmen» på enhver Volvo som farer forbi, i Tyskland, i Norge. Opp mot dusinet med slike skranglegreier – «Uff hør på den vifteremmen, sier Oscar i det en Volvo gnisler forbi borte på veien.» Også for meg er viftereima et problem, men at redaktør Voll ikke gjør seg én anmerkning og én tanke eller to, tar kaka. Fagblad?!

Det er med Voll som med Skjeldal – vennskapet mellom c og k settes i  sentrum. Hos Voll får lektoren «et nytt syn på sin fortid, gjennom sin nye venns menneskelighet.» Så vet vi det, og romanen heves fra tre til sjukommafem.

Jeg må innrømme at jeg ikke greier å mobilisere den samme nettopp utviste overbærenhet når det gjelder anmeldelsen til Cathrine Krøger i Dagbladet. Her dreier det seg om en profesjonell anmelder som spenner over et bredt spekter av genre, i hvert fall har hun lest mange romaner og brakt sine inntrykk videre til Dagbladets lesere. La oss først se hva hun skriver:

Overveldende debut

Dagbladet, v/ Cathrine Krøger

Ellevill beretning som kunne tjene på en strammere redigering

og

Per Qvale briljerer språklig i denne boka, som dekker tiden fra 2.verdenskrig frem til i dag

og

Per Qvale regnes blant Norges fremste oversettere. Nå debuterer han skjønnlitterært med en beretning om den pertentlige, morshatende og elskovssyke lektor Hov.

Det var overskriftene – den store og de små. Her følger brødteksten:

Vi er i Pankow i Øst-Berlin i 1983. Lektor Oscar Hov er i begravelsen til sin tyske søster, som har tatt livet av seg. Han møter for første gang sin 16 år gamle niese. De to innleder et forhold, i det som skal bli Hovs livslange og etter hvert ganske ulykkelige forelskelse i den vakre, fyrrige, elskovsssyke kunstløpersken Gunda. I boken får vi innblikk i tiden fra lektor Hovs fødsel i 1939, og frem til i dag.

Samtaler. Og det skal vise seg at det er mye i Hovs liv som ikke helt fungerer. Tittelen henspiller på Øst-Tysklands svar på Lada, folkebilen Trabant, som Hov arvet etter sin ulykkelige søster. Den bringer han noen år senere kontakt med østfoldingen Oscar Torp, en hjertegod tilsynelatende naiv gammelkommunist. Mye av boka inneholder samtaler mellom de to, om alt fra Kant, gardsbruk, biler, kvinner, lederlønninger og kraftverk. Men aller helst om det tjuende århundrets –ismer og ondskap; nedslaktninger, folkemord, nazismen – og ikke minst kommunismen slik den artet seg i Øst-Tyskland. Torp er en iherdig forsvarer av systemet, men kommer etter hvert til konklusjonen om at «hele greiene var en god idè kannusi. Det gikk bare så ille gæernt etter hvert.»

Leker seg språklig. Ille gæernt går det med det meste i denne boka, der Qvale briljerer språklig. Spesielt gjennom Hovs gammelmodige vendinger og høyttravende elskovsytringer. Som lengselen etter Gundas «sitronsommerfuglsyrlige, høyhetesommerrangende, kløvertimoteismåpikepustende, det tomtebryggsolopommacrødbrusberusende, saftogvannogripsogstikkelsbærprikkende lukter – riktignok med en «uanstendig forlokkende eim av Gorgonzola picante.» Her er tyske og engelske vendinger, Torps snurrige dialekt, Gundas tysk-norske rariteter.

Solstadparodi. Lektor Hov selv er en slags parodi på en Dag Solstad-skikkelse. Riktignok med et langt mer betent og uttalt kjønnsliv. Hov er født inn i en slekt der blodskam synes å gå i arv. Som en slags rød tråd i denne nokså sprikende boken, går Hovs ekstremt problematiske forhold til sin mor. Sin onde mor, som kan virke som et hekseaktig svar på Thomas Manns Dr. Faustus. Selv ble Hov født utenfor ekteskap, som sønn av en motstandsmann. Noen år senere skulle faren bli skutt av morens nye erobring, en tysk oberst. Mora selv var nazist inntil hun reiste med mann og datter til Tyskland, senere Øst-Tyskland. Der overlevde hun på renkespill og angiveri – også av egne barn.

Karikert ironi. Den er på alle måter overveldende, denne boka, som også er en hyllest til alt som gikk galt i et nærmest surrealistisk DDR – formulert med en slags karikert «tysk ironi». Men det hadde ikke gjort noe om forlaget hadde holdt den språklig briljerende, men nokså elleville Qvale i ørene. At Quale selv har moret seg under skrivingen, er åpenbart. Det er han vel unt, etter førti års trofast oversettergjerning. Slutt

Jeg kan selvfølgelig ikke gi meg til å kjefte på Cathrine Krøger, pene dama. At hun skygger banen, når det gjelder hovedsaken ved å si at de «de innleder et forhold», det registrerer jeg bare, likeledes at det utvikler seg til – for Hov – «en ulykkelig forelskelse», at det ikke fins et eneste bannord. Hun utviser en snerpethet som faktisk er mer påtagelig enn Skjeldals, Dagbladskribent som hun er. Lengden på Gundas clitoris nevnes ikke, men om det skyldes gudegitt bluferdighet eller hastverk, skal jeg ikke ha noen formening om.

Hastet seg gjennom denne romanen hun nemlig ha gjort, eneste rimelige forklaring på en del slurv. Gunda er 18 år da hun for første gang møter sin onkel, ikke 16. Oscar Hov er ikke født i 1939. Far til Søs er ikke «oberst», han er «oberstløytnant». Denne til slutt: Han ble født utenfor ekteskapet som sønn av en motstandsmann. Unnskyld: Ola Tofte var ikke motstandsmann 9.november 1938, han ble det under okkupasjonen, hvis han da ikke alt som 16-17-åring hadde kjempet i Spania, i borgerkrigen der, men det vet vi ingenting om!

Trabanteierne

Jeg må selvfølgelig si noe om det som er den positive opplevelse for det trehodete kritikerpanelet, nemlig forholdet mellom den belevne lektoren fra hovedstaden og den eiegode småbrukseier fra Hølen. Åpningen har tilløp til dramatikk. En junidag i 1998 drar Oscar – med C – lykkelig sørover på Mosseveien. Så streiker bilen, Oskar Torp kommer tilfeldigvis forbi, nå ja, tilfeldigvis og tilfeldigvis. Han er som vanlig ute med drakjerra si og leter etter hjulkapsler som han kan innlemme i sin betydelige samling av slike. Det ender med at Oskar lover å reparere bilen, han har jo selv en Trabant og det er grunnlaget for tillitsforholdet, to Trabanteiere, i Norge.

Jeg har tenkt mye på det, faktisk, og velger å stoppe her! Jeg vil kanskje ikke innrømme at muligens blir hele story’en i kjedeligste laget for meg, to halvgamle menn med kaffe, vørterkake(?) og to Trabanter med motoren i gang (miljøforurensning!) som ramme om meningsutveksling om regimet i DDR.. Nå underviser jeg i de greiene der, kanskje det er grunnen til en noe etter hvert dalende interesse. Det er tilløp til action da han går utenfor pensum og får fram fru Fløy, kona til Konrad Fløy, men det ble med forventninger, hu letta aldri, om du forstår hva jeg mener.

At historien om lektoren fra nestbeste vestkant i Oslo finner harmoni med en småbrukeier i Hølen – til velvillig akkompagnement fra et «kritikerkorps» - bare understreker det vi har visst lenge, - at Norge er blitt et land av sosialdemokrater med samhold over klassegrensene og at regjeringsskiftet nylig bare var en overflatekrusning. Mens historikere, særlig av hunkjønn, er i ferd med å rive ned myten om samholdet under okkupasjonen, er det bare å slå fast at nye nasjonsbyggere står fram.

I den forbindelse vil jeg gjerne nevne Tanums korte omtale av Trabant:

Den tradisjonsbundne oslolektoren Oscar Hov avskyr DDR-staten, der hans nærmeste slektninger havnet etter krigen. NS-moren ble håndlanger for Stasi, lillesøsteren offer. Et intrikat, skjebnesvangert er bakgrunnen for at han kjører Trabant. En farmakologisk fatalitet utfordrer kjærligheten. Han utvikler et særegent vennskap med småbrukeren og DDR-nostalgikeren Oskar Torp. I et felles savn av umistelige verdier følger de to med på bulletinene om verdens vaklende allmenntilstand, men deres liv utspiller seg mellom overmål og nøysomhet, brunst og kjærlighetstap, bedrøvelse og begeistring, sorg – og blaff av lykke». Sitat slutt.

Som man ser, det er ikke bare i kulturredaksjonene at ordsprøyter fins, men ved å bruke (over) halvparten av plassen på «han med c og han med k», gir også Tanum et bidrag til den nasjonsbyggingen som startet i 1840 årene. Takk.

Språkekvilibrist!

Det var en gild roman, men det blir lenge til neste gang, har for mye annet å gjøre. Men for deg – som har all verdens tid – er det en meget  velskrevet bok, det først og fremst, overraskende god og oppfinnsom ordbruk i en syntaktisk setting hvor det  k a n  være langt mellom to punktum, spennende og morsom er boka også, men for meg er sproget, som Hov helst så det skrevet, av det uvanlige slaget. I hvert fall i forhold til det jeg leser på Meny, i kjelleren på Amfi Arena. Hver gang tar jeg en tur bort til bokstativet, griper tilfeldig en bok, slår tilfeldig opp på en side og leser en halv side, alltid med samme resultat – ingen språklig overraskelse, alt så platt som en gjennomsnittlig norskstil i første på videregående allmennfag. Med boka tilbake i stativet betaler jeg for brød, melk og en Fjordland. Den Per, den Per.

En fjerde melder seg på..

Kanskje undrer du deg litt over tittelen  99999. Det står for det oppstilte målet, skrive en artikkel på nesten 100 000 tegn. Over eller under spiller imidlertid ingen rolle for meg fordi målet er intet, prosessen alt. Og etter hvert blir det adskillig over hundre tusen. To dager etter at artikkelen ble lagt ut kom en anmeldelse i Aftenposten, og den har jeg tatt med nedenfor her, og alt jeg finner av omtaler av Trabant legges etter hvert ut.

Anmeldelsen til Svein Johs Ottesen –  i Aftenposten – er som sådan så overfladisk og lettvint  som det går an, ikke belastende for Per Qvale og romanen hans, men for Ottosen og standen. Det ser ikke ut til at de skjønnlitterære  anmelderne som har dukket opp i Trabants kjørebane, eier det som heter yrkesstolthet. Kanskje henger det sammen med lønna, så dårlig at det nødvendigvis må bli et venstrehåndsarbeid. Og «moralistiske» til tusen, hele bunen. Her er’n!

Aftenposten, 8.desember 2013

anmeldt av Svein Johs Ottesen

Per Qvale er en ypperlig oversetter, ikke minst fra tysk, som her skjønnlitterært med en omfattende romansom er oppkalt etter den ufattelig dårlige, men i DDR umåtelig etterlengtede bilen Trabant – symbolet på drømmen om alle menneskers fremgang og lykke.

Qvales hovedfigur, Oscar Hover en Oslo-lektor med familie som ble splittet i to mellom Norge og Tyskland fordi hans mor giftet seg med en tysk soldat og havnet i Øst-Tyskland.

Moren gikk etter hvert over fra nazisympatier til helhjertet innsats for DDR-regimet. Oscar drar til Tyskland fordi hans søster skal begraves etter selvmord. Der treffer han søsterens datter og innleder – så å si som et ledd i familietradisjonen- et incestuøst forhold til henne.

Med seg hjem til Norge har han søsterens Trabant – noe som fører til at han får nær kontakt med og omgang med  en gammelkommunist og Trabant-elsker fra Østfold.

En god porsjon av boken handler om forholdet mellom de to mennene og deres gjensidige forsøk på å begripe det som hendte i og med DDR, denne «uhellsvangre legering» mellom det prøyssiske og det kommunistiske, mellom Bismarck-jern og Stalin-stål.

Qvales problem er at han vil ha med seg så altfor mye. Hans behov for å presentere fakta om DDR-historien tar stedvis nesten knekken på den episke fremdriften. Fornøyelig er det, men i meste laget.

Qvale er en ordhag og språklig bevisst forfatter som ikke minst får mye moro ut av den ordglade dialogen mellom de to herrene. Bildene av de mange familiemedlemmer hjemme i Norge og i Tyskland blir imidlertid vel flyktige. Det er dessuten vanskelig å svelge hvordan den veltenkende Oscar øyensynlig uten etiske refleksjoner og uten nølen tråkker over tabugrenser. Sitat slutt.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum